Overveldet.

Først og fremst, oi. Oi, oi, oi. Tilbakemeldingene etter mitt forrige innlegg har vært overveldende. Jeg har ikke ord. Det var veldig skummelt å publisere noe så intimt, men når jeg får så mange fine tilbakemeldinger er jeg glad for at jeg gjorde det. Det å vite at så mange setter pris på det jeg skriver, er den største gaven jeg kan få. Dere skal vite at hver eneste kommentar, melding og deling betyr veldig mye for meg. Tusen millioner takk til dere alle sammen.

Reisen fikk en brå slutt etter 14 fantastiske dager i Vietnam. Jeg fikk en mageinfeksjon som gjorde meg så dårlig at jeg bestemte meg for å reise hjem. Jeg følte ikke at jeg kom til å nyte resten av reisen hvis jeg fortsatte litt halvdårlig og slapp. Mammas varme klem, vann fra springen, de norske fjellene, hundens slikk i ansiktet og nystekt brød med brunost fristet mer. Så her sitter jeg, på den siden av jordkloden jeg tilhører. Jeg er hjemme.

Det er fremdeles veldig rart. Alt er så stille her. Det er ikke noe tuting midt på natten eller unger som skriker utenfor vinduet. Det er ikke titalls scootere som kjører forbi meg når jeg går ut døren og det er ikke gamle menn som sitter på huk på fortauskanten. Det er i stedet stille, vakkert og trygt. Det er akkurat slik hjemme skal være, og akkurat nå er det jeg trenger. Verden er der ute fremdeles og jeg vet at den tar godt i mot meg neste gang jeg kommer. Det blir nok ikke lenge til..

_MG_2103

Hadde jo en veldig spesiel opplevelse da jeg fikk besøke et vitnamesisk sykehus. Jeg kan ikke si at det er noe jeg anbefaler, men jeg er jo i hvertfall en opplevelse rikere!

Reklamer