12.03.16

Kjære dagbok,  

Jeg sitter i en buss i Sør-Afrika og ser skoger, landsbyer og tilfeldige forbipasserende gå langs veiene. Jeg ser nydelig natur, mennesker, dyr – jeg ser liv. Jeg begynner å tenke på alt jeg har sett ut ett lignende vindu tidligere. Jeg har sittet på et tog i Sibir og sett små landsbyer suse forbi, jeg har sett skyskrapere reise seg mot himmelen ut fra ett taxivindu i Hongkong og jeg har sett nydelig natur, majestetiske fjell og turkise innsjøer ut fra et bilvindu i New Zealand. Jeg har sett barn, unge og voksne sitte langs gatene i India gjennom ett tuktuk-vindu, jeg har sett nydelige, gylne strender ut fra bussvindu i Australia og nå sitter jeg her i Afrika og ser innimellom en zebra gå blant trærne. Jeg er så bortskjemt..

Jeg begynner å merke at jeg har reist en del nå. Jeg tenker stadig på alt jeg har sett og opplevd. Jeg merker at uvanlige ting begynner å bli vanlig for meg. Det er ikke mye som sjokkerer meg lenger, på godt og vondt. Noen dager skulle jeg ønske reising var nytt for meg og at jeg ble like begeistret for å se en apekatt på et gjerde, en gjeng afrikanere sitte på lasteplanet av en bil eller et stor vakkert fossefall. Jeg sliter bare med det luksusproblemet att jeg har sett mye lignende før. Jeg føler dermed at jeg kanskje ikke setter like mye pris på det som andre.. Det betyr derimot ikke at jeg ikke er begeistret for hver enkelt apekatt på et gjerde, hver landsby eller hvert fossefall jeg ser. Verden er så ufattelig vakker og uansett hvor mye jeg ser av den, vil jeg aldri tenke noe annet.

Jeg begynner å nærme meg ett halvt år på reisefot. På mange måter føles det som jeg akkurat reiste hjemmefra. Det er når jeg begynner å tenke på alle stedene, menneskene og opplevelsene at jeg forstår og kjenner at denne kroppen har reist i snart 3900 timer. Jeg har lagt utallige mil bak meg, jeg har tatt tusenvis av skritt, jeg har pakket sekken utallige ganger og jeg har sett ufattelig mye. Men jeg har fremdeles ikke fått nok. Sist gang jeg reiste var 3 månder mer enn nok for meg, denne gangen vil jeg nesten ikke hjem. Jeg vet ikke om jeg noen gang blir klar for å reise hjem.. Hva er det egentlig med verden som trollbinder meg slik..? Men hjem, familie, venner og jobb begynner å skimtes i det fjerne og jeg gleder meg på mange måter. Jeg gleder meg til å gi bestevennen min en stor, varm klem. Jeg gleder meg til å sove i min egen seng og våkne til mamma som står på kjøkkenet og kokkelerer. Jeg gleder meg til å gå på fjellet. Og jeg gleder meg ekstremt til å gå inn døren hjemme og ha en overlykkelig hund komme i mot meg. Hjemme et best på mange måter, det endrer seg aldri.

Jeg har nå tilbrakt 5 uker i fantastiske Sør-Afrika og dette er et land jeg har falt hodestups forelsket i. Dette landet har alt. Varierende og fantastisk natur, hyggelige mennesker, mye gjøre, god mat, shopping, historie, kultur – alt man trenger og leter etter. Dette er et land jeg har lyst å flytte til, så mye elsker jeg det. Når jeg kommer hjem skal jeg gi dere en ordentlig sør-afrikansk guide, men akkurat nå ville jeg bare gi en liten oppdatering. Jeg har bare 2 uker av en mange måneders reise igjen, og de må jeg bare prøve å nyte..

Vi snakkest snart, vakre vakre Norge❤️

 

Reklamer

Hakuna matata*

Jeg legger meg ned på bakken. Jeg ser opp på den lyseblå himmelen. Ett par vakre og fargerike sommerfugler flyr forbi. Jeg ser hvordan solen tvinger strålene sine gjennom tretoppene og skaper et nydelig skyggemønster på det grønne gresset. Jeg lukker øynene og hører fuglekvitter, små fluer busse og noen mennesker i bakgrunnen. Ved siden av meg ligger en 3 månder gammel løve. Han holder hånden min med labben mens jeg stryker han på magen. Han sover. Det nydelige fjeset hans er helt avslappet. Rundt meg ligger 8 andre løver og 3 tigere. Hvordan var jeg så heldig at jeg havnet her, er alt jeg greie å tenke..

Jeg befinner meg på Ukutula løvegård i Sør-Afrika. Det er en enorm gård som tar vare på og studerer løver, tigere, gepard og mange andre typer dyr. Her kan jeg kan gå ut soveromsdøra mi og være omringet av løver, jeg kan kose med en gepard, jeg kan gå en kveldstur og ha en giraff eller en zebra som selskap, og jeg kan stå på lasteplanet av en truck og kjenne den afrikanske vinden ta tak i håret mitt mens vi kjører gjennom den tykke bushen. Det er vanskelig å forklare hvor spesielt det er..

Da vi kjørte inn på eiendommen begynte jeg nesten å gråte. Det høres kanskje teit ut, men det er så stort for meg å faktisk være her. Det er noe jeg har drømt om så lenge, så det å være her sier noe om hvor langt jeg har komme. Idag ligger jeg her omringet av løver. Løver. Jeg kan fremdeles ikke tro det.. Mange syns dette virker så skummelt og det virker som mange er redde for meg, men jeg lover hver enkelt av dere – denne plassen er helt fantastisk. Hun som driver stedet kaller vi Tante Jill, vi får være med noen av løvene så mye vi vil, vi får være med å gå morgenturer med de store løvene, vi kan slappe av ved et basseng, vi kan dra på en liten safari i bakgården og vi kan, slik som i gpr kveld, gå en kveldstur hvor vi finner skilpadder og en liten struts springende før vi går opp på en liten fjelltopp. Der får vi se den nydelige solen som varmer oss alle gå ned i horisonten og kaste et nydelig rødt lys over dette fantastiske afrikanske landet. Hva mer kan man be om?

Vi er en stor gjeng på 15 frivillige og hver dag er vi med på å drive dette stedet. Det er en helt spesiell opplevelse som jeg kommer til å ta med meg resten av livet. Vi gjør alt fra å mate dyrene, til renske innhegningene deres til å bli med rangerne (jaktmenn) ut i bushen for å enten hente mat til dyrene eller hjelpe skadde dyr. Jeg har møtt fantastiske mennesker her, jeg har virkelig fått utfordret meg selv og jeg har lært utfattelig mye om både afrikanske dyr og hvor vanskelig situasjonen er for mange av disse dyrene. Jeg har også lært enda mer om meg selv. Jeg elsker dette stedet, og jeg lover dere mer informasjon senere, men akkurat nå må jeg ut å mate noen små hyener med tåteflaske.

*ingen bekymringer

Byen som gir meg selvtillit

En dag satt jeg på tuppen av en sten på toppen av Tabel Mountain med Cape Town 2000m under meg. Et par småfugler trippet og kvittert rundt meg, vinden tok tak i håret mitt og solen varmte meg i ansiktet. Akkurat da følte jeg meg så ufattelig levende, så ufattelig lykkelig.

Cape town, Cape town hvorfor må du være så innmari fin?

Cape town er min type by. Jeg føler jeg sier det om hver eneste plass jeg drar til, men Cape town er virkelig en by jeg kunne bodd i. Den er stappet av kule cafer, butikker og museumer. Den har mye historie, mye kultur og mye å gjøre. Du finner alle slags type mennesker her, du kan springe på fjellet og du kan ligge på stranda. Det er en by hvor du har alt.

Det som er synd er at Cape town er kjent for å være en nokså skummel by å oppholde seg i. Og ja, du må ta en del forhåndsregler her. Man må være forsiktig med å ta taxi, det er ikke lurt å gå alene som jente i gatene på kvelden og man må passe på tingene sine. Jeg vil likevel si at det ikke er så ille som folk skal ha det til. Jeg føler meg absolutt ikke utrygg her. Jeg har hørt historier om fæle ting som har skjedd på gata, men det skjer vel i alle byer, gjør det ikke? Jeg vil hvertfall si deg det, ikke la frykten stoppe deg fra å reise hit. 

Cape town er jo en by som har gått gjennom mye, og det er nok mye derfor folk er skeptiske. På gata møter du mennesker som stammer fra mange ulike steder i verden og med svært spesielle bakgrunner. Det er derimot det som gjør byen så spesiell. Jeg elsker å kunne gå ut i gatene og være en av mange. Jeg elsker at det er internasjonal by hvor du kan få en smakebit av mange ulike kulturer. Det er nok mye av grunnen til at byen gir meg slik en god følelse. Byen gir meg selvtillit. Her greier jeg å rundt i gatene å føle meg bra, og det er det ikke alle steder jeg kan. Ikke misforstå meg nå da, ikke selvsikker på den «heey sexy lady»-måten som du får høre fra en del herremenn på gata, men mer på den «jeg har det godt med meg selv»-måten. Her alle akseptert. En kveld da jeg gikk gjennom byen med musikk på ørene og med solnedgangen som selskap kom «this girl is on fire» på og vet du, akkurat da følte jeg akkurat det. Jeg lever livet akkurat nå, og jeg elsker det.

Jeg vet jeg burde fortelle dere om den historiske bakgrunnen til byen, om apartheid-systemet som ødela livene til mange 1000 mennesker og hvordan det sørafrikanske folket har jobbet, eller jobber, hardt for å komme seg tilbake. Jeg burde fortelle dere om Robben Island, Nelson Mandela og alle som har styrt landet. Men jeg vil ikke det akkurat nå. Akkurat nå vil jeg fokusere på det gode pg følelsen byen gav meg, hvis det gir mening? Hvis du reise hit anbefaler jeg deg virkelig å dykke litt ned i historien og prøve å lære litt om alt som har skjedd her. Bli med på de gratis guidet turene i byen, dra til Robben Island og besøk Distict Six og Bo Kaap-området. Gå på Tabel Mountain og Lions head. Dra på en tur langs kysten og spis en bedre middag på havnen. 

Victoria and Albert Waterfront  

Victoria and Albert Waterfront  

Biscuit mill marked 

Biscuit mill marked 

Truth Hq Coffee 

Truth Hq Coffee 

District six-museum  

District six-museum  

Bo Kaap 

Bo Kaap 

Boulders beach  

Boulders beach  

Cape point  

Cape point  

På toppen av Table Mountain 

På toppen av Table Mountain 

Jeg har bestemt meg for å reise tilbake dit etter jeg har jobbet 2 uker på en løvefarm så da kan jeg skrive et bedre innlegg om hva man burde gjøre i denne fantastiske byen.  Nå ville jeg bare oppdatere og si at – jeg har det så ufattelig bra.