Med snuten mot verden

Beina verker. Tankene svirrer. Magen vil ha mørkt brød. Pengene er borte. Huden er gyllenbrun. Dagbok nr 2 er full. Hode er høyere. Håret er blondt. Armen er full av armbånd. Lengselen etter sin egen seng er stor. Foretrekker spisepinner fremfor gaffel. Smiler av å tenke på alle opplevelsene og menneskene på veien. Vokubularet er utvidet. Savner bjeffingen til hunden. Planlegger neste tur. Får vann i munnen av å tenke på mammas nystekte boller. Bruker ikke sminke. Tenker på engelsk. Savner klesskapet. Nyter varmen. Savner fjellene. Vant til en kaotisk trafikk. Tenker på hvor store forskjellene er. Smiler over de små tingene. Er takknemlig. Har ikke flere ord.

Du er snart hjemme.
 


Dette skrev jeg på flyet hjem fra Bangkok for et kort år siden. Jeg satt der sliten og overveldet, med et ødelagt halebein etter en scooterulykke og kvalm etter en matforgiftning. Likevel så lykkelig, full av liv og med en godhetsfølelse i kroppen. Den følelsen er jeg nok en gang på jakt etter. Jeg setter snuten mot verden, og jeg håper du vil følge meg. Hvor lenge jeg blir borte, akkurat hvor jeg drar og hvordan reisen blir – vet jeg ikke, men det finner jeg ut. Jeg tar hver dag som den kommer, og jeg gleder meg. Jeg har hatt en supert år her hjemme, jeg har fått nye utrolige venner, jeg har hatt en super jobb som har utfordret meg og lært meg mye. Jeg har vært i London, Oslo og Bergen, jeg har vært på fine fjellturer og jeg har vært med venner og famlie. Men nå er jeg klar for å leve i en sekk, føle meg skitten og jordnær igjen.

Første stopp: AUSTRALIA!

Reklamer

Alt er som før

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.. Det er rart å være hjemme. Alt er liksom så vanlig. Ingenting har forandret seg og alle er som de var da jeg dro. Jeg føler derimot at jeg har forandret meg en hel del, men at jeg ikke greier å vise det. Jeg føler på en måte at jeg ikke er en del av det som skjer her, jeg bare ser på og observerer. På noen måter vil jeg bare reise igjen. Er dette egentlig hjemme?

Ja, det er det. Innerst inne er jeg ubeskrivelig glad for å være hjemme. Jeg elsker at jeg våkner opp til lukten av nystekt brød, jeg elsker at været er katastrofalt dårlig og jeg elsker at jeg kan bake kakemenn, dra på juleforestilling med tanteungen min og at jeg kan slappe av med taco på en fredagskveld. Jeg elsker at jeg er hjemme. Det er bare rart, det er det hele.

Jeg har jo tusenvis av bilder å gå gjennom og minner som skal skrives ned. Jeg har enda ikke delt bilder fra mine siste dager i Vietnam, så jeg tenkte at det var på tide å gjøre. Vietnam er et fantastisk land! Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å reise tilbake dit en gang. Folket, maten, landskapet, kulturen – alt er bra i Vietnam. Men vær forberedt på en GAL trafikk. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det beste tipset jeg kan gi er – ta det rolig og gå med selvtillit. Da går det (som oftest) bra.

_MG_1470

IMG_0561

_MG_1654

IMG_0577

IMG_0581

IMG_0580

IMG_0560-0

IMG_0562-0

IMG_0578-0

IMG_0582

IMG_0558

IMG_0583

IMG_0554

IMG_0571

IMG_0565

IMG_0564

IMG_0555

_MG_1819

IMG_0737

IMG_0572

IMG_0574

IMG_0575

IMG_0573

IMG_0563

IMG_0556

_MG_1898

IMG_0576

IMG_0579

Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg fikk oppleve dette fantastiske landet med min kjære storebror. Vi gjorde alt fra å sove i bungalow til å kjøre scooter gjennom små landsbyer. Vi spiste mye god mat, tok bilder av mange spesielle personer, Roar fikk seg skreddersydd dress og vi fikk opplevd det å kjøre ambulanse i Vietnams største by. Vi opplevde ting som vi kommer til å snakke om resten av livet. Jeg har opplevd mye som jeg kommer til å snakke om resten av livet. Jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal begynne..

Overveldet.

Først og fremst, oi. Oi, oi, oi. Tilbakemeldingene etter mitt forrige innlegg har vært overveldende. Jeg har ikke ord. Det var veldig skummelt å publisere noe så intimt, men når jeg får så mange fine tilbakemeldinger er jeg glad for at jeg gjorde det. Det å vite at så mange setter pris på det jeg skriver, er den største gaven jeg kan få. Dere skal vite at hver eneste kommentar, melding og deling betyr veldig mye for meg. Tusen millioner takk til dere alle sammen.

Reisen fikk en brå slutt etter 14 fantastiske dager i Vietnam. Jeg fikk en mageinfeksjon som gjorde meg så dårlig at jeg bestemte meg for å reise hjem. Jeg følte ikke at jeg kom til å nyte resten av reisen hvis jeg fortsatte litt halvdårlig og slapp. Mammas varme klem, vann fra springen, de norske fjellene, hundens slikk i ansiktet og nystekt brød med brunost fristet mer. Så her sitter jeg, på den siden av jordkloden jeg tilhører. Jeg er hjemme.

Det er fremdeles veldig rart. Alt er så stille her. Det er ikke noe tuting midt på natten eller unger som skriker utenfor vinduet. Det er ikke titalls scootere som kjører forbi meg når jeg går ut døren og det er ikke gamle menn som sitter på huk på fortauskanten. Det er i stedet stille, vakkert og trygt. Det er akkurat slik hjemme skal være, og akkurat nå er det jeg trenger. Verden er der ute fremdeles og jeg vet at den tar godt i mot meg neste gang jeg kommer. Det blir nok ikke lenge til..

_MG_2103

Hadde jo en veldig spesiel opplevelse da jeg fikk besøke et vitnamesisk sykehus. Jeg kan ikke si at det er noe jeg anbefaler, men jeg er jo i hvertfall en opplevelse rikere!