Å legge merke til detaljene

En mann som bærer en kurv med kokosnøtter på hode. En hund som sover i sanden. En hippie-far som lager sandslottet med barna sine. Indere som kaster frisbee. En guttegjeng som har Photoshoot i strandkanten. Ei lita jente som prøver å selge noen av de hundre smykkene hun bærer på. En internasjonal volleyball-kamp. Kua som ligger å overvåker alle de merkelige folka. En backpacker med fløyte. En gjeng med indiske jenter som danser, klemmer og ler ute i havet. Ei nydelig jente som mediterer. En gjeng akrobater som leker med de indiske barna. En ensom mann på en båt. Ett kjærestepar som kysser i solnedgangen. To norske jenter. Hun ene leser, hun andre skriver. De er begge på reise for å prøve å finne sin plass her i verden, og prøver hardt å reise for seg selv og ingen andre.

Det er rart å sitte her på en strand i India og bare se på folk. Jeg og Åshild bestemte oss for å ha en mobilfri dag, så nå sitter jeg å skriver ned noen av de tusen tankene som svirrer rundt i hode på en gammel passkopi jeg har bært med meg jorda rundt. Vi sitter og ser på en nydelig solnedgang, og jeg prøver å få med meg så mange detaljer som jeg kan. Jeg vil forsikre meg selv om at jeg virkelig er her. Jeg vil at når jeg leser dette om ett par månder, skal huske følelsen jeg sitter med. En følelse av forvirret lykke og sårbar livsglede, hvis det gir mening..

India er et land som får deg til å tenke mye, revurdere mye og til å gå inn i deg selv på en helt spesiell måte. Om du vil på en «finne deg selv»-reise, tror jeg dette er en god plass å starte. Du må ta standpunkt til så mye du aldri har tenkt på før. Du må finne ut hva du vil, hva du ønsker og hva du mener. Kanskje det er derfor så mange elsker India.. Jeg har hvertfall vært innom mange ulike tanker i løpet av disse ukene og reflektert over ting som sitter langt inne. Men på en merkelig måte er jeg like forvirra som da jeg kom hit.. Det handler kanskje om at ting jeg engang trodde og mente, ikke er slik jeg trodde likevel? Jeg lurer på hva jeg kommer til å sitte igjen med etter de neste ukene. Kanskje blir jeg en ordentlig hippie som bestemmer meg for å bli værende? 

Vi har hvertfall opplevd mye i løpet av de ukene vi har vært her. Vi har møtt mange interessante mennesker, sett mye rart, opplevd mye spesielt, spist mye god mat og vært på mange vakre steder. Vi har holdt oss i sør til nå. De første dagene var vi i en liten by kalt Kochi. En veldig fin by egentlig, men den var nok litt for turistifisert for vår smak. Det var derimot en god og «lett» start på India-eventyret. Vi reiste så nordover og tilbrakte en dag i storbyen Bangalore, som ble en forsmak på kaoset som venter oss i nord. Vi likte det da, selv hvor travelt, illeluktende og kaotisk det var. Deretter tok vi vår andre nattbuss til en liten landsby kalt Hampi. Landsbyen er omringet av gamle monumenter og templer. Veldig spesielt, veldig vakkert, men også her litt for turistifisert. Jeg greier liksom ikke å sette ordentlig pris på det når også munken spør om jeg vil ta bilder av han for penger.. Nå har vi komme oss til et lite strandparadis på kysten kalt Gokarna og Kudle Beach. Vi har det så bra her at vi har bestemt oss for å bli lengre.. Det er ett sted hvor vi virkelig greier å roe ned, og det trenger vi etter 3 månder på reisefot.

Når jeg sitter her tenker jeg på ting jeg har vært igjennom, på minner og følelser. Jeg tenker på fremtiden og på fortiden, og på hva som sitter igjen etter disse første ukene i dette store, kaotiske landet. Det er spesielt en liten gutt og ei lita jente som sitter som klistra på netthinna mi..

Det var i Hampi, på noe kalt «hippieøya» at jeg og Åshild var ute å gikk en tur. Vi gikk forbi kuer, resturanter i skur, damer som solgte juice fra tralla si og gamle menn som vaska klærne sine i elva. Vi kom etterhvert til en liten landsby. Det første som møtte oss var en tuktuk full av nydelige jenter i sari. De fikk sjåføren til å stoppe, en mobiltelefon dukket opp, de pekte på øynene våre, plutselig var det en blitz og ett klikk før de ivrig vinket farvel og kjørte videre. Vi gikk paffe og blide videre inn i landsbyen. Jeg gikk entusiastisk rundt med kameraet mitt og ble fascinert over alle fargene, husene og menneskene. Plutselig dukket en liten gutt opp i linsen min med det største smilet du kan forestille deg. Han lyste opp som stjerna på toppen av juletreet. Han stod der, foran ett simpelt, litt falleferdig hus med snørr og skitt i ansiktet og matrester på klærne, men likevel så innmari lykkelig og fin.. Er det ikke rart?

Vi gikk videre mot en innsjø vi hadde hørt så mye om. Litt lenger borti veien gikk vi forbi ei lita jente i en tuktuk som vinket og ropte «helo helo» etter oss. Vi vinket tilbake og fortsatte på turen vår. Men da vi kom tilbake, en timestid senere, var den lille jenta fortsatt i tuktuken. Hun begynte å hoppe av glede da hun såg oss. Vi gikk bort, jeg tok frem kameraet mitt og hun strålte som ei sol på den fineste sommerdagen du kan se for deg. Hun hadde store, lyse øyne, hvitt smil, gullarmbånd og en liten søt kjole. Jeg viste henne bildene jeg tok av henne og du kunne se hvordan hele hun elsket det. Det fascinerer meg slik hvordan disse små barna som sikkert ikke lever i de beste omgivelsene, eller hvertfall etter vår «standard», kan stråle slik av ekte lykke.. Det er jo ingenting som er bedre, men det får deg til å revurdere din egen «lykke». Hva betyr det egentlig å være lykkelig? Og når vet du at du er det?

Det man lærer av å reise i India er at alt det «triste», alt det «stygge» og alt det «rare» har noe fint og sjarmerende ved seg. Jeg skriver det med aposteofer rundt fordi vi vil nok alle definere ting ulikt. Jeg skal ikke fortelle deg hva som er trist, rart eller stygt. Jeg sier bare at her i dette store, merkelige landet lærer du å sette pris på det meste. Den gamle dama som spytter på fortauskanten, mannen som spør om han skal rense ørene dine, kua som går forbi deg på stranda, mannen som spiller «My heart will go on» mens han går etter deg, den lille gutten som spør om du vil ha masla chai igjen og igjen, selv om du har sagt nei takk tusen en ganger, den kaotiske trafikken hvor hovedregelen er «tut og kjør» og de merkelige gutta som stirrer på deg som du er noe sendt fra verdensrommet – alt dette er jo ganske morsomt, når du bare tenker over det. Det er det ekte India, og jeg elsker det.

Så ja, jeg elsker å sitte her på Kudle Beach på kysten av India omringet av alle mulige folk og se en nydelig solnedgang. Jeg elsker å lukke øynene og bare høre, føle og tenke.  Jeg elsker at så mange mennesker, med så mange ulike historier, fortider og fremtider møtes her på ei lita strand i store India og deler dette øyeblikket. Alle nyter det på hver sin måte, men jeg tror alle kjenner den spesielle stemning. Jeg håper hvertfall det. Det er liksom India i ett lite nøtteskall.. Bare en trygg, litt roligere versjon. Jeg sitter hvertfall her og setter pris på de små detaljene og med det elsker jeg livet enda litt mer. Jeg håper vi, eller jeg, blir flinkere til det når jeg kommer hjem også – å virkelig se de små detaljene, og virkelig sette pris på de. Hvis ikke går vi liksom glipp av så mye.. Har hvertfall prøvd å ta bilder av noen av detaljene jeg har sett her i fargerike og uoversiktlige india. 

Reklamer

India: historie 1

Etter en dag med litt sightseeing i Kochi-by, samtaler med en rar mexicaner, mye avslapning på cafe og stressing over at vi snart skulle ut på vårt første nattbuss-eventyr, tok vi på oss sekkene og sa ha det til gutta boys på hostellet. Vi hadde overlevd våre første dager i India og skulle nå begynne på det ekte eventyret. Vi gikk mot busstoppet med tuktuk-sjåførene ropende etter oss og svetten dryppende fra både panna og ryggen. På «busstoppet» stod flere forrvirra backpackere. Noen hadde blitt fortalt at bussen skulle komme 1850, noen 1855, noen 1900 og andre visste bare at den skulle komme.

Etter at vi hadde godtatt at bussen sikkert ville dukke opp før eller senere, kom vi i snakk med noen av guttene som stod der. De var to smilende australske gutter som hadde reist rundt sør-India i tre uker. Idag var siste dagen deres og de ventet på bussen til flyplassen. Det gjorde vi også, for vi fikk fortalt at den skulle ta oss til plassen hvor nattbussen vår ville gå fra. Vi stod der å snakket om reising, Australia og livet, slik som alle backpackere gjør. Plutselig kom den oransje bussen vi hadde ventet på. Den kom ikke på noen av de tidene vi hadde hørt, vel og merke. Vi gikk alle bort, gira på å endelig komme inn i en kald buss. Ja, altså, du må ikke tror vi rike backpackere skulle på noe lokal buss uten airconditionen.. Ei jente gikk bort til bussjåføren og spurte «airport?», «No no», svarte han før han tok vannflaska si og sprang. Vi såg alle forvirra på hverandre. Heldigvis satt det en gammel mann med briller i bussen, som jeg tror styrte med billetter. Jeg gikk bort å fortalte hvor vi skulle og spurte om han kjørte til flyplassen. «No, that ti nex bus» svarte han.. «Okei, when is it coming?» spurte jeg. «Is a blocking in tha way, so maibe 30 minits, maybe 1 hour, i dont know» sa han mens han trakk på skuldrene og smilte. «Ja vel da så» tenkte jeg og gikk ut til de fortapte fjesene.

En mann sa til oss at vi kunne ta en av de røde lokalbussene, så jeg og Åshild startet jakten på en som begynte sakte, men sikkert å bevege på seg. Det var en sånn gammel buss uten vinduer, hvor mennene sitter med armene i vinduskarmene og noen står og henger i døråpningen, der det ikke er noe dør vel og merke. Åshild spratt opp et av trappetrinnene og spurte om de skulle til Vyttila. «No no, the other bus» svarte de. Javel, den andre bussen altså. Vi prøvde sikkert tre ulike røde busser, men ingen ville ta oss med. «Di other bus, there there» var alt vi hørte. De pekte bare på den oransje bussen og trodde sikkert vi var helt blond (noe jeg forsåvidt nesten har blitt). Men siden vi visste mer enn de tydeligvis visste, bestemte vi oss for å ta en tuktuk. Vi vinket til en, viste han destinasjonen vår på bussbilletten og spurte hvor mye han skulle ha. Samtalen gikk slik «350» – «250» – «350» – «300» – «okei». Da var det gjort. Vi kastet sekkene våre inn i baksetet og satte oss inn. Vi svingte rundt og kjørte vekk fra de enda mer fortapte fjesene og ryggsekkene deres, som enda hadde en lang vei til flyplassen. (Jeg håper det ordnet seg..)

Vi kjørte i tuktuken i sikkert 30-40 minutter. Vi kjørte i små gater, forbi geiter, over et par broer, inn i store kryss, på feil siden av veien, rundt ett par kyr og inn på en stor motorvei. Vi nærmet oss sakte, men «farlig» stedet vi skulle av. Trodde vi. Jeg prøvde å finne plassen på kartet, men jeg fikk ikke et eksakt punkt så det ble litt gjetning. Til slutt bestemte sjåføren vår seg for å stoppe og spørre noen. Takk Gud for det. Vi hadde komme feil og måtte ett stykke tilbake der vi kom fra. Men hva tror du skjedde da? Han fikk ikke start på tuktuken. Der stod vi, på siden av en stor vei i tykkeste Kochi, i en tuktuk som ikke ville starte, med null peiling på hvor vi skulle. Jeg spurte om vi skulle prøve å stoppe en ny en, men da sa han «No, i will show you».

Vi vandret rundt i sikkert 10-20 minutter. Han spurte flere på veien om hjelp, ringte, pekte og passet på oss når vi måtte krysse veiene. Han førte oss til et kontor, men det var visst ikke rett så han ble med oss til det neste. Tuktuken hans stod bare der vi gikk fra den. Han var fult fokusert på å hjelpe oss. Han spurte hvor vi var fra og prøvde å ha en samtale selv om han nesten ikke kunne noe engelsk. Plutselig var vi på rett sted. Alt jeg tenkte var «vi hadde ikke greid dette uten han». Altså jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få frem hvor forvirrende India er og hvor mye det betydde at han hjalp oss. Men for å komme med et eksempel så har de to kontorer for det samme busselskapet på samme side av en stor motorvei. Det ene for busser med airconditionen, det andre for de uten. Hvordan i alle dager skulle vi, to unge, uvitende jenter fra en liten plass med 4000 innbyggere skjønne det? Derfor bestemte vi oss for å gi denne super snille mannen litt ekstra. Vi hadde jo avtalt å gi han 300, men jeg ga han en 500-lapp. Det tilsvarer ca 60 norske kroner. Han begynte å grave i lommene sine etter vekslepenger, men da jeg sa «no, no its fine» såg det ut som han hadde falt fra himmelen. Øynene hans ble store som to tallerkner. Han tok oss i hendene (noe som tydeligvis ikke er vanlig for menn å gjøre med kvinner her i India), bøyde seg og takket så mye. Tenk da, så mye betyr det for en uskyldig, hyggelig mann i India å få 20kr mer enn det som ble avtalt.

Denne mannen har jeg og Åshild bestemt oss for å kalle «papa Kochi». Vi aner ikke hva han heter eller hvor han bor, men i løpet av den timen vi hadde med han føltes han som en reserve-pappa. For det første hadde han ikke trengt å ta oss med, for han hadde sikkert fått noen som skulle til flyplassen og dermed tjent mye mer. Han kunne bare å sluppet oss av når jeg begynte å kløne om plassen vi skulle av og han kunne hvertfall ha bedt oss om å finne en ny tuktuk når hans ble ødelagt. Men hva gjorde han? Han hjalp oss. Han reddet oss. Han gjorde dagen vår 100 ganger bedre og han fikk oss til å like India enda litt mer.

Så til alle dere som tror India bare er full av sure, slemme mennesker som stjeler alt du har – du tar så himla feil. Jeg sier ikke at det aldri skjer, men jeg sier at det ikke er der hovedfokuset skal ligge. Hvor ble troen på menneskeheten av? Jeg har hvertfall fått den litt tilbake etter et par dager i store, kaotiske, fantastiske India.

Vil også dele det eneste bildet jeg tok på denne spesielle starten på eventyret vårt. Etter å ha sagt hade til papa Kochi og lagt igjen sekkene vår hos den lille, uskyldige gutten bak en stor pult på busskontoret (altså nå må ikke du tro at vi la igjen alle verdisakene våre da, SÅ blond har vi ikke blitt) gikk vi inn på Dominos, en amerikansk pizzakjede, og bestilte pizza og cola som belønning. Vi fikk til og med gutten bak kassa til å le litt på grunn av navnene våre. Det var en god dag, med andre ord. Selv om også nattbussen vår var en time forsinket. Det er jo India, ikke sant? 🙂