Store, kaotiske, fantastiske India

Jeg har nå vært i landet jeg har drømt om å reise til så lenge. Fire uker tilbrakte vi i dette svært spesielle landet. Vi reiste fra Kochi i sør til Delhi i nord. Vi var ute ved kysten og vi var inne ved fjellene. Vi har sovet på alt fra madrasser på et tak til 5-stjernes hotell. Vi har drukket chai med lokale ved veikanten, vi har spist nydelig mat på en søt restaurant drevet av briter, vi har sovet i hytter på stranda, vi har spist mye naan-brød og drukket mye lassi. Vi har kjørt tuktuk, tatt nattog og busser og møtt mange interessante personer på veien. Det har vært litt av et eventyr og det er utrolig rart at jeg nå har vært i India.

Jeg tenkte at jeg bare skriver kort om de siste plassene vi har vært så dere alle får et klarer bilde på hvor, hva og hvordan. Men, India er et land man må oppleve selv for å virkelig forstå hva det handler om. India er store forskjeller. Det begynner å bli veldig klart for meg. Kontrastene er så tydelige, så voldsomme. Man blir vant til de rareste ting i dette landet og man opplever daglig ting man ikke kan oppleve andre steder. Det handler bare om å lære seg å sette pris på det og godta at det er bare slik India er, og man kan ikke gjøre noe med det. Og at det er en bra ting. En fantastisk ting. 

 

Mumbai

Vi hadde bare tre dager Mumbai, og for meg var det nok. Forstå meg rett, jeg likte byen. Jeg elsket det når vi kjørte rundt i en taxi og såg månen lyse så inderlig vakkert over byen. Jeg elsket å se skyskraperne reise seg mot himmelen og se de små barna leke langs veiene. Jeg elsket det når små jenter såg på oss med store øyne og forsiktig sa «hi». Jeg elsker at Mumbai er en by du aldri blir ferdig med, men den gav meg ikke en ekte indisk følelse. Hvis det gir mening? Vi fikk bare et lite glimt, men jeg vet at hvis vi skulle gått dypere måtte vi ha vært der ganske mye lenger.

Mumbai er en by som tilbyr mye. Du finner alt fra museumer, templer og kirker til shoppingsentre, fancy resturanter og fine strøk. I denne enorme byen tar det fem minutter å gå fra et fancy, overdådig område med skyskrapere og fine hus, til å plutselig gå i skitne bakgater hvor menneskene lever i skur, lager maten sin på fortauskanten og sover på en madrass på veien. Mumbai er jo den byen i verden med størst slum.. I slike byer er det viktigste tipset mitt å gå. Det er da man får se byen på best måte, etter min mening.

Ting og steder jeg syns er verdt å sjekke ut er Gateway of India, Leopold Cafe, ett av de mange museumene, Marine Drive, The nutcracker (cafe), ett av de mange kinokompleksene og togstasjonen. Du har kanskje sett bilder av mennesker som henger utenfor tog? Det er fra Mumbai! 

Gateway of India  

Gateway of India  

Marine Drive  

Marine Drive  

The nutcracker  

The nutcracker  

 

Varanasi

Av en merkelig grunn har jeg ikke så mye å si om Varanasi. Mest fordi jeg tror det er en by man bare må oppleve selv. Men for dere som ikke vet så mye om denne nordøstlige byen i India så er det en by med «5» millioner innbyggere som ligger ved den svært hellige elven Ganges. Ganges er Indias største elv og blir omtalt som «Moder Ganges». I denne elva bader hinduene, de strør asken til sine nærmeste, og de beregner Varanasi og Ganges som ett av de mest hellige stedene i India. Det er rett og slett noe man må se med egne øyne, for det er vanskelig å forklare stemningen i denne byen.

Varanasi er en veldig sjarmerende by med mye liv, tuting og mange kyr i gatene. I gamlebyen kan man rote seg bort i trange, små gater, drikke «den beste lassien i India» og kjøpe sjal fra en av de mange bodene. Innimellom kommer det ei ku gående, man kan høre noe synge ut en bønn fra et av de mange templene eller så kan man spise på en av de mange «tyske bakeriene». Vi hadde bare tre dager i denne byen og fikk ikke gjort mye, men det er helt klart en by man kan være lengre i. Så lenge man har sterk mage og en ikke så sliten hjerne, vel og merke. Det er mange spesielle inntrykk å ta til seg i denne byen, og jeg har bilder som kommer til å være med meg resten av livet. Det viktigste man kan gjøre her er å ta en båttur på elven enten ved soloppgang eller solnedgang for å se ritualene til hinduene, og ta en del i seremonien som skjer ved elven hver kveld. Det var kanskje det mest spesielle for min del.. 

 

Agra

Den eneste grunnen til at folk reiser til Agra er Taj Mahal. Før vi dro dit snakket vi med mange som hadde vært der og alle sa at en dag i denne byen er nok. Og det skjønner jeg nå. Det er en grå, trist og fattig by hvor man havner i turistfellen. Du betaler mye penger, men pengene går ikke til dem som virkelig trenger det.. Alt går til vedlikeholdet av de store templene, fortene og parkene i byen. Selv om jeg sier dette så er jeg veldig glad for at vi var der en natt. Det at jeg ikke likte byen betyr ikke at jeg ikke er glad for å ha sett den. Jeg syns det er svært viktig å oppleve ett land slik det virkelig er. Ikke bare se det fine turisttingene, men tøre å gå ut i gatene og virkelig se hvordan menneskene lever. Og hvem vet, hvis du reiser dit så kan du være en av de som faktisk liker byen? Men, Taj Mahal er derimot grunn nok til å reise dit. Vær bare obs på at den er stengt for turister på fredager da dette er en hellig dag for muslimer og Taj Mahal har fortsatt en aktiv moské.

For dere som ikke vet så mye Taj Mahal så er det et monument som ble bygd av kongen Shah Jahan til minne om hans yndlingskone som døde da hun skulle føde deres fjortende barn. Det ble påbegynt i 1632 og stod ferdig i 1648. Mausoleumet anerkjent som en fantastisk kjærlighetserklæring verden over.  I 1938 ble det ført opp på UNESCOs-verdensarvliste og i 2007 ble det utnevnt til et av verdens syv underverker. Taj Mahal er et sted jeg har har drømt om å reise til lenge, og nå har jeg faktisk vært der. Det er så rart.. Det beste er at det er så vakkert som du tror det er. 

Agra fort  

Agra fort  

Baby Taj  

Baby Taj  

Taj Mahal  

Taj Mahal  

 

Jaipur

Jaipur er kanskje min favoritt by i India. Det er en slik by hvor du både har det ekte, kaotiske India, men du finner også stillere og «finere» områder med mer vestlig innflytelse. Det er også en by hvor man kan gjøre mye, men også slappe av. Vi hadde fire dager i byen og det er jeg svært glad for. Vi gjorde mye av turisttingene, som å dra til «The pink city», eller gamlebyen som det heter på godt norsk. Den har fått navnet sitt etter at hele byen ble malt rosa for å ønske prinsen av Wales, Edward VII, og dronning Victoria velkommen i 1876. Vi dro til et tempel som er bostedet til over 5000 apekatter og vi gikk på Albert Hall-museumet og lærte mye om Gandhi.

Det som derimot sitter mest igjen er da vi fikk mulighet til å dra til slummen. Vi møtte noen veldig hyggelige gutter som driver en liten skole for å lære slumbarna alt fra å skrive til å snakke engelsk. Rights for education kaller de prosjektet. Jeg har ikke ord for hvor imponert jeg ble av disse guttene, spesielt Dimish, som startet skolen. Han jobber døgnet rundt for å få samlet inn penger til disse nydelige barna. Skolen driver han der han bor og hele livet hans handler om å hjelpe ungene. Han har selv vokset opp i slummen, men var så heldig at han fikk gå ett par år på skole før han måtte droppe ut pga familieproblemer.. Nå gjør han alt han kan for gi disse barna en sjanse også. Vi kan vel lære noe av det, kan vi ikke? Jeg blir så fascinert over personer som gjør alt de kan for andre, selv om de ikke har «noe» selv.. 

Monkey temple  

Monkey temple  

Albert Hall 

Albert Hall 

Delhi  

Hva skal jeg si? Delhi er den andre største byen i India, etter Mumbai, med nesten 17 millioner innbyggere. Det merker man godt når man går ute i gatene. Det er søppel overalt, det lukter rart, det er konstant tuting og det er folk rundt deg til alle tider. Mange liker ikke Delhi, jeg elsket det. Jeg skjønner at mange får et kultursjokk hvis Delhi er første sted man kommer til i India, men etter å ha vært i landet en måned har jeg lært meg til å sette pris på alle disse spesielle tingene. Delhi er en fargerik, livlig og spennende by som tilbyr mye. Jeg elsket å vandre rundt i de trange gatene i gamlebyen og se hvordan menneskene lever der. Jeg er fortsatt så utrolig fascinert over elektrisitetsystemet i denne byen.. Så lenge man greier å se vekk fra alt det triste/skitne, innser man at Delhi er ganske så kul by.. Du kan også bruke mesteparten av tiden din i bydelen, New Delhi, som blir beregnet som hovedstaden i India. Her finner man rene gater, vestlige resturanter og trygge steder å boltre rundt. 

India gate  

India gate  

Red fort  

Red fort  

Oppdatering: Jeg har komme meg til Cape Town, Sør-Afrika, og jeg elsker det! Denne byen har alt. Naturen, maten, kulturen, historien, opplevelsene – denne byen er pakket med gode gaver. Jeg skal nyte de til det fulleste før jeg drar videre til Johannesburg og Pretoria for å jobbe på en løvefarm i tre uker! *lykkehyl* 

Reklamer

Et lysglimt

Jeg hadde skrevet en lang tekst om vår første togtur i India. Jeg hadde skrevet om hvordan vi måtte springe etter toget, kaste sekkene våre om bord og hvordan vi sjelvne satt å fulgte med på den treige GPS i redsel for at vi skulle kjøre forbi stasjon vår. Jeg hadde skrevet en tekst om hvordan vi møtte mange hjelpsomme mennesker som, selv hvor stressa og sjelvne vi var, fikk oss til smile, se fargene, menneskene og sjarmen med denne indiske opplevelsen. Jeg avsluttet denne teksten med å fortelle om mannen på gjestehuset vi bestemte oss for å bo på. Men, jeg velger i stede å begynne historien med han. Dette er en mann som fortjener en start, en egen historie. Han åpnet seg for oss og fortalte om livet sitt, og det er noe jeg vil dele med dere. Jeg vil at dere skal vite om «J».

Dere skjønner kanskje at vi hadde en interessant opplevelse på vår første togtur i India. Vi ankom Palolem, Goa, slitne og uttmattet. Vi ble ikke sluppet av på det hostellet vi hadde sett oss ut heller, men mange hyggelige folk på veien førte oss til Rococo Beach huts. Gjennom et vindu, hvor det stod «resepsjon» over, ropte vi hello og en superblid inder dukket opp. Vi spurte han om hadde noe ledig og han viste oss gladelig en av hyttene rett ved stranda. «How much do want?» spurte vi, godt forberedt på at det kom til å bli ganske dyrt. «How much do you want to pay?» spurte han. Vi såg forvirret på hverandre. Jeg syns vi burde starte lavt, den gylne regelen ved pruting, så vi sa 600 rupee. «Okei, I will just ask my boss» sa han og ble borte i 2 minutter. Han kom tilbake med ett stort smil og ett okei. Altså, det vil si 80kr natta for to personer.. Det er godt å være nordmann i India, for å si det slik.

«You know im gonna take all your stuff right?» sa han etter at vi hadde tatt tingene våre inn i den lille hytten vår. Men med det store smile og den morsomme latteren avslørte han. Det mannen var bare en moroklump. Vi ble stående å snakke en stund med denne superblide og superhyggelige mannen. Da vi sa vi var fra Norge, ble han supergira. «You are really good at heavy metal! Im such a metall head!» Latteren vår bare fortsatte og fortsatte. En rar inder elsker norsk heavy metal musikk, hvem hadde trodd det? Etter den samtalen sa han noe om heavy metal og hvordan han er «such a metal head» hver gang vi snakket med han. Han kom med sarkastiske vitser hele tiden og sa «hello» og «good morning» hver gang vi møtte på han.

Dagen vi skulle sjekke ut var derimot litt annerledes. Han kom tidlig på morgenen og sa at vi kunne få ha rommet til vi skulle dra, så vi takket inderlig og roe oss med det. Ett par timer senere kom ett par som ville se på rommet vårt og de bestemte seg for at de ville ha det. Vår kjære venn unnskyldte seg så veldig og du kunne se på hele han hvordan han fikk dårlig samvittighet for å ha lovet oss noe han ikke kunne holde. Jeg vet ikke helt hvilke ord og adjektiv jeg skal bruke for å beskrive denne mannen, men jeg tror ikke det går ann å ikke like han. Han er bare god tvers igjennom, noe som fører meg til grunnen til at jeg forteller om J.

Vi stod utenfor resepsjonen og gjorde oss klar til å kaste på oss sekkene og sette snuten mot Mumbai. J var der og snakket ivrig om forsikring, heavy metal og hvor mye vi alle likte Palolem. Plutselig ble han veldig seriøs og sa «I actually came here to kill myself..» Vi begynte å le og sa at han kunne ikke tulle om noe sånt, og tenkte for oss selv at han bare prøvde litt for hardt. Men da tok han av seg solbrillene sine, såg oss inn i øynene og sa «I’m serious».

Han begynte så å fortelle om livet sitt. Han fortalte oss om hvordan han egentlig er utdannet ingeniør og hvordan han for ett par år siden var en rik mann med en god jobb. Men, han var ikke lykkelig. Han hadde slitt med depresjoner og som han sa selv «I got really dark». Han fortalte oss om hvordan moren tok selvmord etter å ha slitt med parkinson og hvordan faren døde bare en måned senere. Han fortalte oss om hvordan familien hans ikke brydde seg om han og hvordan han var «the bad apple». Han fortalt om hvordan han sløste bort pengene sine på drikke, festing og ting som ikke var godt for han. Det var ikke lenger noe latter og humor i det han fortalte. Han fortalte fra hjertet. Han fortalte oss at han kom til Palolem for å enten drukne seg selv i havet eller hoppe foran ett tog..

Dette var planen hans for 16 måneder siden. Han lever fortsatt. «Im living in paradise now», sa han. Da han kom til Palolem i august i fjor møtte han folka på Rococo Beach huts som fikk han til å se annerledes på livet. Han delte historien sin med dem og de hjalp han til å se lysglimtene, til å se det positive. Idag føler J seg fri. Han har ikke store ambisjoner, han har ikke planer, «I dont even have a plan for tomorrow» sa han. For noen kan det høres asurb ut. Hvordan kan noen etterlate livet sitt, gi vekk alt de har og ende opp med å være fornøyd med å jobbe på et lite gjestehus i Goa? Jeg syns det er så imponerende og bra at ikke kunne annet enn å smile da han fortalte det.

Han fortsette historien sin med å fortelle om en mann, en fotograf for National Geographis (du kan tro jeg ble ivrig) som hadde bodd hos dem for en stund tilbake. Han hadde delt en del historier med J, som da han og tre fotografer hadde blitt fanget i Afrika. Til slutt hadde han sagt «you just have to try and do some good, and enjoy life because you dont know whats gonna happen tomorrow..» Idag er det det J lever etter. Han skjønte at det ikke var penger, en god jobb og en fancy leilighet som var viktig. Og jeg tror mange av oss kan lære av det. J hadde det så trist at han bestemte seg for å bryte med alt. Det er selvfølgelig ikke noe mål at det skal gå så langt som det gjorde med han, men det fikk han hvertfall til å gjøre noe. Jeg tror vi mennesker er alt for flinke til å «godta» situasjoner, følelser og tanker som ikke er gode for oss. Det er ofte lettere å bare «leve med det» enn å faktisk gjøre noe for å få det bedre. Slik burde det jo ikke være.. Jeg vet selv hvor vanskelig det er, men livet skal være verdt å kjempe for. Det er verdt å kjempe for. Det har heldigvis J også innsett. Nå er han en av de morsomste, snilleste og mest ærlige gutta i Palolem som gjorde oppholdet vårt 10 ganger bedre. Nå er det J som er lysglimtet. Så folkens, det er aldri forsent.. 🙂

Å legge merke til detaljene

En mann som bærer en kurv med kokosnøtter på hode. En hund som sover i sanden. En hippie-far som lager sandslottet med barna sine. Indere som kaster frisbee. En guttegjeng som har Photoshoot i strandkanten. Ei lita jente som prøver å selge noen av de hundre smykkene hun bærer på. En internasjonal volleyball-kamp. Kua som ligger å overvåker alle de merkelige folka. En backpacker med fløyte. En gjeng med indiske jenter som danser, klemmer og ler ute i havet. Ei nydelig jente som mediterer. En gjeng akrobater som leker med de indiske barna. En ensom mann på en båt. Ett kjærestepar som kysser i solnedgangen. To norske jenter. Hun ene leser, hun andre skriver. De er begge på reise for å prøve å finne sin plass her i verden, og prøver hardt å reise for seg selv og ingen andre.

Det er rart å sitte her på en strand i India og bare se på folk. Jeg og Åshild bestemte oss for å ha en mobilfri dag, så nå sitter jeg å skriver ned noen av de tusen tankene som svirrer rundt i hode på en gammel passkopi jeg har bært med meg jorda rundt. Vi sitter og ser på en nydelig solnedgang, og jeg prøver å få med meg så mange detaljer som jeg kan. Jeg vil forsikre meg selv om at jeg virkelig er her. Jeg vil at når jeg leser dette om ett par månder, skal huske følelsen jeg sitter med. En følelse av forvirret lykke og sårbar livsglede, hvis det gir mening..

India er et land som får deg til å tenke mye, revurdere mye og til å gå inn i deg selv på en helt spesiell måte. Om du vil på en «finne deg selv»-reise, tror jeg dette er en god plass å starte. Du må ta standpunkt til så mye du aldri har tenkt på før. Du må finne ut hva du vil, hva du ønsker og hva du mener. Kanskje det er derfor så mange elsker India.. Jeg har hvertfall vært innom mange ulike tanker i løpet av disse ukene og reflektert over ting som sitter langt inne. Men på en merkelig måte er jeg like forvirra som da jeg kom hit.. Det handler kanskje om at ting jeg engang trodde og mente, ikke er slik jeg trodde likevel? Jeg lurer på hva jeg kommer til å sitte igjen med etter de neste ukene. Kanskje blir jeg en ordentlig hippie som bestemmer meg for å bli værende? 

Vi har hvertfall opplevd mye i løpet av de ukene vi har vært her. Vi har møtt mange interessante mennesker, sett mye rart, opplevd mye spesielt, spist mye god mat og vært på mange vakre steder. Vi har holdt oss i sør til nå. De første dagene var vi i en liten by kalt Kochi. En veldig fin by egentlig, men den var nok litt for turistifisert for vår smak. Det var derimot en god og «lett» start på India-eventyret. Vi reiste så nordover og tilbrakte en dag i storbyen Bangalore, som ble en forsmak på kaoset som venter oss i nord. Vi likte det da, selv hvor travelt, illeluktende og kaotisk det var. Deretter tok vi vår andre nattbuss til en liten landsby kalt Hampi. Landsbyen er omringet av gamle monumenter og templer. Veldig spesielt, veldig vakkert, men også her litt for turistifisert. Jeg greier liksom ikke å sette ordentlig pris på det når også munken spør om jeg vil ta bilder av han for penger.. Nå har vi komme oss til et lite strandparadis på kysten kalt Gokarna og Kudle Beach. Vi har det så bra her at vi har bestemt oss for å bli lengre.. Det er ett sted hvor vi virkelig greier å roe ned, og det trenger vi etter 3 månder på reisefot.

Når jeg sitter her tenker jeg på ting jeg har vært igjennom, på minner og følelser. Jeg tenker på fremtiden og på fortiden, og på hva som sitter igjen etter disse første ukene i dette store, kaotiske landet. Det er spesielt en liten gutt og ei lita jente som sitter som klistra på netthinna mi..

Det var i Hampi, på noe kalt «hippieøya» at jeg og Åshild var ute å gikk en tur. Vi gikk forbi kuer, resturanter i skur, damer som solgte juice fra tralla si og gamle menn som vaska klærne sine i elva. Vi kom etterhvert til en liten landsby. Det første som møtte oss var en tuktuk full av nydelige jenter i sari. De fikk sjåføren til å stoppe, en mobiltelefon dukket opp, de pekte på øynene våre, plutselig var det en blitz og ett klikk før de ivrig vinket farvel og kjørte videre. Vi gikk paffe og blide videre inn i landsbyen. Jeg gikk entusiastisk rundt med kameraet mitt og ble fascinert over alle fargene, husene og menneskene. Plutselig dukket en liten gutt opp i linsen min med det største smilet du kan forestille deg. Han lyste opp som stjerna på toppen av juletreet. Han stod der, foran ett simpelt, litt falleferdig hus med snørr og skitt i ansiktet og matrester på klærne, men likevel så innmari lykkelig og fin.. Er det ikke rart?

Vi gikk videre mot en innsjø vi hadde hørt så mye om. Litt lenger borti veien gikk vi forbi ei lita jente i en tuktuk som vinket og ropte «helo helo» etter oss. Vi vinket tilbake og fortsatte på turen vår. Men da vi kom tilbake, en timestid senere, var den lille jenta fortsatt i tuktuken. Hun begynte å hoppe av glede da hun såg oss. Vi gikk bort, jeg tok frem kameraet mitt og hun strålte som ei sol på den fineste sommerdagen du kan se for deg. Hun hadde store, lyse øyne, hvitt smil, gullarmbånd og en liten søt kjole. Jeg viste henne bildene jeg tok av henne og du kunne se hvordan hele hun elsket det. Det fascinerer meg slik hvordan disse små barna som sikkert ikke lever i de beste omgivelsene, eller hvertfall etter vår «standard», kan stråle slik av ekte lykke.. Det er jo ingenting som er bedre, men det får deg til å revurdere din egen «lykke». Hva betyr det egentlig å være lykkelig? Og når vet du at du er det?

Det man lærer av å reise i India er at alt det «triste», alt det «stygge» og alt det «rare» har noe fint og sjarmerende ved seg. Jeg skriver det med aposteofer rundt fordi vi vil nok alle definere ting ulikt. Jeg skal ikke fortelle deg hva som er trist, rart eller stygt. Jeg sier bare at her i dette store, merkelige landet lærer du å sette pris på det meste. Den gamle dama som spytter på fortauskanten, mannen som spør om han skal rense ørene dine, kua som går forbi deg på stranda, mannen som spiller «My heart will go on» mens han går etter deg, den lille gutten som spør om du vil ha masla chai igjen og igjen, selv om du har sagt nei takk tusen en ganger, den kaotiske trafikken hvor hovedregelen er «tut og kjør» og de merkelige gutta som stirrer på deg som du er noe sendt fra verdensrommet – alt dette er jo ganske morsomt, når du bare tenker over det. Det er det ekte India, og jeg elsker det.

Så ja, jeg elsker å sitte her på Kudle Beach på kysten av India omringet av alle mulige folk og se en nydelig solnedgang. Jeg elsker å lukke øynene og bare høre, føle og tenke.  Jeg elsker at så mange mennesker, med så mange ulike historier, fortider og fremtider møtes her på ei lita strand i store India og deler dette øyeblikket. Alle nyter det på hver sin måte, men jeg tror alle kjenner den spesielle stemning. Jeg håper hvertfall det. Det er liksom India i ett lite nøtteskall.. Bare en trygg, litt roligere versjon. Jeg sitter hvertfall her og setter pris på de små detaljene og med det elsker jeg livet enda litt mer. Jeg håper vi, eller jeg, blir flinkere til det når jeg kommer hjem også – å virkelig se de små detaljene, og virkelig sette pris på de. Hvis ikke går vi liksom glipp av så mye.. Har hvertfall prøvd å ta bilder av noen av detaljene jeg har sett her i fargerike og uoversiktlige india. 

Et nytt kapittel starter

Kjære dagbok

Jeg sitter på flyet til India og jeg gråter. Jeg sitter midt i mellom ei søt australsk jente med blondt hår og en stor herremann fra Amerika. Både foran og bak meg er det stappet med asiatere. Åshild sitter noen rader bak meg med andre tilfeldige reisende. Og jeg gråter. Jeg gråter ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er lykkelig. Jeg gråter fordi jeg sitter her med så mange fine minner at jeg ikke vet hva annet jeg kan gjøre.

Jeg har tenkt en del på en ting i det siste. Jeg sier veldig ofte og skriver ofte at denne reisen jeg er på nå er «ett fantastisk eventyr». Jeg har skrevet det så mange ganger at jeg nesten begynner å tvile på at det er sant.. Har det bare blitt noe jeg sier? Men så begynner jeg å tenke på tingene vi har gjort, stedene vi har vært, menneskene vi har møtt og alle følelsene jeg har opplevd, og da er det virkelig ikke noen annen møte å beskrive det på. Det er ikke sikkert du forstår hva jeg mener og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det heller..

Du tenker kanskje at jeg lyver, at jeg overdriver og at det kan jo ikke være så fantastisk hele tiden, og nei det kan det ikke. Tro meg, jeg har hatt mine dager hvor jeg syns alt er dritt og jeg har vært sliten og lei. Jeg har hatt mange dager da jeg bare ville hjem, jeg har hatt dager da jeg ikke forstår hva jeg holder på med og jeg har tenkt at dette egentlig ikke er for meg. Men så får jeg flashback til øyeblikk da jeg har følt meg levende, lykkelig og glad. Jeg begynner å tenke på da vi møtte Kristina på flyplassen i Adelaide, da vi en tidlig morgen såg solen stå opp over Uluru og da vi danset nattet lang i en av verdens kuleste byer, Melbourne. Jeg begynner å tenke på vårt første møte med fantastiske New Zealand, folka vi møtte der, naturen, bilen vår og alle stedene vi campet. Jeg begynner å tenke på alle nettene jeg har våknet av Kristina som snorket i teltet eller alle dagene jeg har beundret Åshild sin sangstemme. Jeg begynner å tenke på hvor det trist og rart det var å komme tilbake til Australia, men hvor mye jeg elsker landet nå. Jeg begynner å tenke på alle de interne vitsene vi har sammen og hvordan vi om et par månder møtes på lille Vestnes og kan sitte å mimre om den gangen vi gjorde det og den gangen vi gjorde datt. Når jeg tenker på alt dette blir alle problemer bare bagateller. Livet er så himla fint, og jeg er så glad for at jeg ser det.

Ett kapittel er over og selv om det er litt vemodig, så er jeg spent på hva det neste blir. Jeg og Åshild er på vei til ett land jeg har drømt om å reise til og jeg så spent på hva som kommer til å møte oss. Jeg tror man aldri kan forberede seg på hvordan India blir, men jeg skal prøve så godt jeg kan å ta ting for det de er og prøve å se det fine i alt (eller det meste da). Jeg skal spise curry og naan-brød til frokost, lunsj og middag. Jeg skal få henna-tatovering, kjøpe meg indiske klær og prøve så godt jeg kan å ikke bli matforgifta. Jeg skal kjøre tuk-tuk, ta bilder og prøve å ta til meg så mye av den indiske kulturen som jeg kan. Gud, jeg er spent!

 

Først, la meg dele noen bilder fra de siste ukene i Australia!  

Oppdatering: Jeg elsker India! Okei, jeg har bare vært her ett par dager enda, men på en merkelig måte føler jeg meg hjemme. Jeg kjenner hvor mye jeg har savnet kaotiske Asia.. Hvem hadde trodd at kontrollfreaken Ragnhild Marie skulle føle seg hjemme i et land med kaotisk trafikk, matbutikker i skur og geiter og kyr gående omkring i gatene? Men det gjør jeg. Greier ikke slutte å smile jeg..