Et nytt kapittel starter

Kjære dagbok

Jeg sitter på flyet til India og jeg gråter. Jeg sitter midt i mellom ei søt australsk jente med blondt hår og en stor herremann fra Amerika. Både foran og bak meg er det stappet med asiatere. Åshild sitter noen rader bak meg med andre tilfeldige reisende. Og jeg gråter. Jeg gråter ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er lykkelig. Jeg gråter fordi jeg sitter her med så mange fine minner at jeg ikke vet hva annet jeg kan gjøre.

Jeg har tenkt en del på en ting i det siste. Jeg sier veldig ofte og skriver ofte at denne reisen jeg er på nå er «ett fantastisk eventyr». Jeg har skrevet det så mange ganger at jeg nesten begynner å tvile på at det er sant.. Har det bare blitt noe jeg sier? Men så begynner jeg å tenke på tingene vi har gjort, stedene vi har vært, menneskene vi har møtt og alle følelsene jeg har opplevd, og da er det virkelig ikke noen annen møte å beskrive det på. Det er ikke sikkert du forstår hva jeg mener og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det heller..

Du tenker kanskje at jeg lyver, at jeg overdriver og at det kan jo ikke være så fantastisk hele tiden, og nei det kan det ikke. Tro meg, jeg har hatt mine dager hvor jeg syns alt er dritt og jeg har vært sliten og lei. Jeg har hatt mange dager da jeg bare ville hjem, jeg har hatt dager da jeg ikke forstår hva jeg holder på med og jeg har tenkt at dette egentlig ikke er for meg. Men så får jeg flashback til øyeblikk da jeg har følt meg levende, lykkelig og glad. Jeg begynner å tenke på da vi møtte Kristina på flyplassen i Adelaide, da vi en tidlig morgen såg solen stå opp over Uluru og da vi danset nattet lang i en av verdens kuleste byer, Melbourne. Jeg begynner å tenke på vårt første møte med fantastiske New Zealand, folka vi møtte der, naturen, bilen vår og alle stedene vi campet. Jeg begynner å tenke på alle nettene jeg har våknet av Kristina som snorket i teltet eller alle dagene jeg har beundret Åshild sin sangstemme. Jeg begynner å tenke på hvor det trist og rart det var å komme tilbake til Australia, men hvor mye jeg elsker landet nå. Jeg begynner å tenke på alle de interne vitsene vi har sammen og hvordan vi om et par månder møtes på lille Vestnes og kan sitte å mimre om den gangen vi gjorde det og den gangen vi gjorde datt. Når jeg tenker på alt dette blir alle problemer bare bagateller. Livet er så himla fint, og jeg er så glad for at jeg ser det.

Ett kapittel er over og selv om det er litt vemodig, så er jeg spent på hva det neste blir. Jeg og Åshild er på vei til ett land jeg har drømt om å reise til og jeg så spent på hva som kommer til å møte oss. Jeg tror man aldri kan forberede seg på hvordan India blir, men jeg skal prøve så godt jeg kan å ta ting for det de er og prøve å se det fine i alt (eller det meste da). Jeg skal spise curry og naan-brød til frokost, lunsj og middag. Jeg skal få henna-tatovering, kjøpe meg indiske klær og prøve så godt jeg kan å ikke bli matforgifta. Jeg skal kjøre tuk-tuk, ta bilder og prøve å ta til meg så mye av den indiske kulturen som jeg kan. Gud, jeg er spent!

 

Først, la meg dele noen bilder fra de siste ukene i Australia!  

Oppdatering: Jeg elsker India! Okei, jeg har bare vært her ett par dager enda, men på en merkelig måte føler jeg meg hjemme. Jeg kjenner hvor mye jeg har savnet kaotiske Asia.. Hvem hadde trodd at kontrollfreaken Ragnhild Marie skulle føle seg hjemme i et land med kaotisk trafikk, matbutikker i skur og geiter og kyr gående omkring i gatene? Men det gjør jeg. Greier ikke slutte å smile jeg..

Reklamer

Du må tro på en russisk lege

Du står på toalettet på et legesenter midt i storbyen Sydney. Tårene renner, nesen renner og øynene har svulmet opp. Du er sliten og skulle ønske du heller satt på det varme badet ditt hjemme. I tillegg fikk du en streng dame med sterk russisk aksent, briller og påtegna bryn som lege. Og selvfølgelig rødt hår. Da du var inne første gangen satt hun bare å skrev noe inn på datamaskinen med harde trykk, uten en gang å se på deg. Hvorfor skjer dette med meg, tenker du når du står der på det lille, sterile toalettet. Hvorfor er jeg alltid så uheldig?

Du tørker deg rundt nesen og splasjer vann i ansiktet før du går inn igjen til den strenge russiske dama. Jeg er en viking, sier du til deg selv. Hun ser på deg, legger hode på skakke og sier «you look really tierd..» Ja, det er vel ikke så vanskelig å se, tenker du. Men hun smiler. Den strenge, russiske dama smiler! Ikke overlegent, men av sympati. Hun smiler! 

For å være hyggelig spør jeg henne hvor hun kommer fra. Sibir, sier hun. «I’ve been to Sibira. I took the transsiberian railway,» sier jeg. Hun lyser opp, vi har blitt bestevenner. Hun begynner å snakke om familien sin, da hun tok med sønnen sin for å reise og hvor viktig det er å ha venner man kan snakke med. Jeg sitter der, fortsatt med både rennene øyne og rennene nese, og prøver samtidig å nikke uten at alt skal komme fossende. Hun får meg til å roe meg ned, le og smile. Vi snakker om tunge stunder i livet og hvor viktig det er å roe ned når ting blir vanskelig. Hun får meg også til å tenke – «hvorfor stresser du sånn?» Alt ordner jo seg til slutt. Men det er slik når man reiser, du blir paranoid for alt mulig. Du finner ikke telefonen din – noen har stjelt den. Kortet ditt ble ikke godkjent – du har blitt ranet. Du er syk – du tror du har kreft. Du har ikke internett – du er fortapt. Men, når den russiske legen, med et smil om munnen sier «its gonna be okey», da må du nesten bare tro på det.

Et lite paradis i store Australia

Har du noen gang tenk på hvor vakker en bølge er? Hvordan den kommer fra ingenting, bygger seg opp stor og sterk før den med eleganse skyller innover en gyllen strand? Eller har du tenkt på hvor vakkert det er når solen skinner gjennom høye tretopper? Eller når solen går den over trærne og himmelen får en nydelige, utenomjordisk farge? Fraser Island i Australia fikk meg til å tenke på alt dette.

På østkysten av Australia finner du verdens største øy laget av sand. Fraser Island heter denne øya. Full av farer, som dingoer, slanger og farlige veier, men likevel ett nydelig paradis hvor man går rundt barbeint med solen stekende på ryggen og hvor man bader i krystallklart vann. Vi tilbrakte tre dager på denne øya med Dingo Adventures, og det var nok et fantastisk eventyr.

For å forklare litt hva opplegget går ut på så blir alle sammen delt i grupper og hver gruppe har sin egen bil med firhjulstrekk – en 4wd. Med disse bilene kjører man på stranda, opp fjellveier og på ørkensand. Jeg, Åshild og seks tysktalende ungdommer havnet i bilen til guiden vår, Chriso. En solbrun krølltopp fra Hellas som syns alt er «fantastico» og «oh la la». Sammen kjørte vi gjennom jungler hvor gresshopper lagde nydelige musikk og på stranda hvor vi så delfiner. Bak oss fulgte tre andre biler. Alle fulle av fornøyde briter, tyskere, dansker, norske og flere nasjonaliteter. Vi ble alle en stor familie, selv med våre ulike bakgrunner.

Dagene på denne øya bestod av mye kjøring langs standa, mye bading i elver og innsjøer, mye allsang i bilen og camping om kveldene. Etter en lang dag, matlaging og sosialisering gikk mange ned til havet for å se stjernehimmelen. Men en dingo kan lure overalt så på denne øya kan man aldri gå alene. Mange var opptatt av å drikke, prøve seg på noen av de 200 personane som var på campen og på å fortelle den morsomste vitsen, men noen ganger, i alt styret, skrudde alle av lysene sine og man kunne i et par minutter nyte den klare stjernehimmelen. Det er noe spesielt med stjernehimmelen her på denne siden av jorda, altså. Den er bare så ufattelig klar og fascinerende. Og den bringer folk sammen på en veldig spesiell måte.. Syns jeg i hvertfall.

Slike turer handler derimot mest, eller nesten mest, om de folka man reiser med. Vi var utrolig heldige med guiden vår som tok mye bilder, filmet oss og fikk oss til å gjøre alt fra å rulle i sanden til å svømme som fisker ned en elv mens vi sang «in the jungel, the mighty jungel..» Han sang og danset for oss på stranda, viste oss mange utrolige plasser og holdt alltid humøret oppe. En god guide er gull verdt på en slik type tur hvor man forventer en spesiell opplevelse.

Ellers hadde vi også et par hysteriske gutter fra England med oss som danset, sprang rundt skjorteløs hele tiden (så mye at vi trodde han ene ikke eide ei skjorte). Vi hadde med oss en superskjønn lærer fra England som kalt alle «my love». Vi hadde med oss ei ordentlig tøff jente fra Danmark som var den beste sjåføren av alle, og vi hadde med oss mange andre nydelige mennesker som alle bidrog med noe spesielt til gruppa.

Det var tre intense dager på denne øya og vi fikk oppleve mye spesielt, og vi fikk venner for livet. Jo mer jeg tenker på turen i etterkant, jo mer spesiel blir den. Jeg kommer på de små tingene som da vi skrubbet oss med sanden i den klareste innsjøen jeg har sett og hvor rare vi egentlig var da. Eller som da vi satt rundt bålet om kveldene, eller da vi alle satt spente på tippen av en kliffe og såg haier, delfiner og skilpadder svømme i havet rett under oss. Jeg kommer til å huske hvordan øynene våre skinte som krystaller i sola, hvordan vi danser rundt bilene og hvordan guiden fikk oss alle til å le med din sterke aksent og nydelige skjarm. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne bli der litt lenger.

Melbourne – nok en by jeg elsker

Det er rart.. Jeg har allerede vært i New Zealand i over to uker, men jeg har fremdeles ikke fortalt dere om de siste dagene vi hadde i Australia. Vi tilbrakte en kort uke i Melbourne, en by jeg selvfølgelig forelsket meg i med en gang. Kule cafér, spennende butikker, gatemusikkanter på hvert hjørne, hyggelige mennesker og en god atmosfære i byen. Jeg tror jeg skal la bildene tale for seg denne gangen, men det er absolutt en by jeg anbefaler deg å reise til. Gå rundt i sentrum og hør på musikken, reis til Fitzroy og spis på en koselig café, dra på en rooftop-bar på kvelden og se tusenvis av blinkende bylys under deg, og dra på et av de mange spennende museumene som byen byr på. Det er en hel del å gjøre i Melbourne, det spørs om jeg må ta turen tilbake en gang.. 🙂

Tiden flyr

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Tiden har gått så fort. Plutselig er det nesten to uker siden jeg klappet hunden en siste gang, at jeg såg utover Moldefjorden og at jeg satte meg
på første fly mot Australia. Det er så rart.

Det har vært vanskelig å komme inn i backapackermodus igjen. Det å bli vant til å dele rom med 10 andre, at det går dager før du får dusjet ordentlig og det å leve på et stramt budsjett. Men, jeg elsker det. Jeg elsker å reise, oppleve, møte mennesker, studere og ta til meg alt jeg kan av inspirasjon og erfaringer. Jeg elsker det spesielt mye siden jeg denne gangen er så heldig at jeg opplever det sammen med noen. Denne gangen er det ikke bare «jeg», men det er «vi».

Sammen med meg fra Norge reiste Åshild Bygdås Høgset og på flyplassen i Adelaide stod Kristina Eriksen Isham, og ventet med et stort, strålende smil. Vi er tre barndomsvenninner fra Vestnes som nå skal reise sammen i Australia og New Zealand. Vi har allerede rukket å sett og gjøre mye, derfor har det også vært begrenset med tid til internett og blogg. Dette innlegget blir nok alt for langt hvis jeg skal fortelle om alle øyeblikkene som har gitt meg frysninger, latterkramper og tårer i øynene. Vi får ta det litt etterhvert.

Vi befinner oss hvertfall i Melbourne (Australia) for øyeblikket, en by jeg allerede elsker. Vi har opplevd så mye rart, morsomt og minneverdig i løpet av de få dagene vi har vært her. På onsdag reiser vi videre til New Zealand hvor vi skal kjøre rundt i en campervan med telt på taket i fem uker. Det er så mye å se fram! Det kribler sånn i magen!

Jeg skal nå prøve å samle tankene mine litt og prøve skrive noen innlegg som gir litt mer mening. Her er hvertfall noen bilder fra de første dagene våre i Adelaide 🙂

 

Med snuten mot verden

Beina verker. Tankene svirrer. Magen vil ha mørkt brød. Pengene er borte. Huden er gyllenbrun. Dagbok nr 2 er full. Hode er høyere. Håret er blondt. Armen er full av armbånd. Lengselen etter sin egen seng er stor. Foretrekker spisepinner fremfor gaffel. Smiler av å tenke på alle opplevelsene og menneskene på veien. Vokubularet er utvidet. Savner bjeffingen til hunden. Planlegger neste tur. Får vann i munnen av å tenke på mammas nystekte boller. Bruker ikke sminke. Tenker på engelsk. Savner klesskapet. Nyter varmen. Savner fjellene. Vant til en kaotisk trafikk. Tenker på hvor store forskjellene er. Smiler over de små tingene. Er takknemlig. Har ikke flere ord.

Du er snart hjemme.
 


Dette skrev jeg på flyet hjem fra Bangkok for et kort år siden. Jeg satt der sliten og overveldet, med et ødelagt halebein etter en scooterulykke og kvalm etter en matforgiftning. Likevel så lykkelig, full av liv og med en godhetsfølelse i kroppen. Den følelsen er jeg nok en gang på jakt etter. Jeg setter snuten mot verden, og jeg håper du vil følge meg. Hvor lenge jeg blir borte, akkurat hvor jeg drar og hvordan reisen blir – vet jeg ikke, men det finner jeg ut. Jeg tar hver dag som den kommer, og jeg gleder meg. Jeg har hatt en supert år her hjemme, jeg har fått nye utrolige venner, jeg har hatt en super jobb som har utfordret meg og lært meg mye. Jeg har vært i London, Oslo og Bergen, jeg har vært på fine fjellturer og jeg har vært med venner og famlie. Men nå er jeg klar for å leve i en sekk, føle meg skitten og jordnær igjen.

Første stopp: AUSTRALIA!