15.11.15

Del 2

Kjære dagbok, jeg har igjen en dag jeg må fortelle deg om. Jeg vet du begynner å bli full av tanker, følelser og meningsløs babbel, men det er så mange spesielle ting som skjer med oss som jeg bare må skrive om..

Vi hadde tilbrakt vår første dag i Wanaka. En liten by i ved Mount Aspiring-nasjonalpark. Vi lå på hostell natten før etter en heftig todagers fjelltur hvor jeg fikk en sterk muskelstrekk, hadde tung sekk og rennende nese. Vi gikk åtte timer hver dag, 50 mil til sammen. Jeg hadde så vondt at jeg flere ganger hadde lyst å gi opp. Vi lå i telt om natten og frøs så vi var blå da vi våknet. Vi gikk med plastposer i skoene for å ikke bli våte (egentlig ganske flaut siden vi er nordmenn..). Likvel presset jeg meg selv til å se opp og nyte den vakre naturen som omringet oss. Det var en fantastisk tur og jeg ville ikke vært foruten. Vi beviste for oss selv at vi får til det vi vil, og man kan nyte noe selv om det gjør litt vondt. Det handler jo bare om å fokusere på det positive, og det syns jeg vi har blitt ganske gode på.

Jeg må likvel innrømme at det å komme til et hostell som både hadde dusj, seng og dyne var som å komme til himmelen. Camping er gøy, men gud hvor godt det er å ha tak over hode av og til.  På kvelden, etter å ha dusjet og pyntet oss med kjole og skjørt, dro vi på en italiensk pizzaresturant og spiste til vi nesten sprakk. Vi drakk vin og øl, unte oss dessert og nøt hver minste smak som fylte munnene våre. De små tingene betyr så mye mer når man lever et enkelt backpackerliv, og du kan tro vi nyter det.

Dagen etter dro vi ut for å utforske nok ett nytt sted. Vi gikk langs en ny innsjø, dro på en liten biltur med Kelly Clarkson dundrene gjennom høytalerne, fant en nydelig strand hvor kroppene våre sakte, men sikkert kom tilbake til seg selv av den varme solen. Jeg hadde sikkert lugget der enda om det ikke var for at vi skulle finne hjemmet vårt for natten. Vi dro tilbake til byen, unnet oss selv en bedre lunsj og slappet av. Åshild og Kristina ville gå en liten fjelltur, mens jeg ble sittende igjen med macen og den ødelagte kroppen min og fikk endelig skrevet litt om alt som har fylt hodet mitt de siste dagene. Jeg har så mange tanker, meninger og spørsmål om alt som vi opplever og møter på veien.. Av og til er det godt å bare la fingrene løpe løpsk på tastaturet og få alt ned en plass.

Da de kom tilbake startet jakten på verten vår. Vi kjørte et godt stykke utenfor byen, inn i skogen og fant et par skur vi trodde tilhørte han. Ja, vi visste at han bodde i noen små hytter uten strøm og innebygd vann. Etter en timestid fikk i endelig dekning på telefonen og fikk sendt han en melding. Vi var på feil plass, men han skulle komme å møte oss. En høy, slank mann med skjegg kom løpende ned en liten bakke. Han heter Chris, er 31 år og bor ute i skogen sammen med to andre gutter, en jente og en høne. Der ute i skogen lever de i små hytter med solcellepanel som strømkilde, utedo, dusj på hyttvegen og mat fra grønnsakshagen. De lever så simpelt at jeg ble helt fascinert. Og forelsket.

Etter å ha hilst på alle sammen, fikk vi tilbydd mat og satte oss på gulvet inne i en av de små hyttene. De kom å satte seg sammen med oss. Vi delte historier, reiseerfaringer og musikktips. Da vi kom til musikken stoppet det egentlig opp. Reina, en sørafrikansk gutt med krøller og nesering tok frem gitaren sin og begynte å spille. Kristina hentet ukulelen sin og Lucy (jenta som bodde der) stemte i med sin nydelige skjøre stemme. Vi satt der og sang, spilte og nynnet. Inn døren kom høna trippende og ute begynte stjernene å titte frem. Lucy tok gitaren og spilte «Skinny Love» av Bon Iver for oss. Jeg får frysninger bare jeg tenker på det. Det er et slikt øyeblikk jeg skulle ønske jeg kunne dele, filme og ta bilder av, men samtidig så innderlig glad for at jeg bare satt der og nøt. Det var et slikt øyeblikk, som jeg har vært så heldig å ha en del av i det siste, hvor jeg innser hvor ekstremt heldig jeg er. Jeg føler meg levende i slike øyeblikk og jeg føler at jeg lever i nuet. Og det er alt jeg har drømt om.

New Zealand har vært et utrolig eventyr så langt, og jeg forelsker meg bare mer og mer for hver dag som går. Jeg begynner å bli sliten og hode begynner å bli fullt, men alt jeg vil er å fortsette og oppleve mer. Jeg har møtt mennesker som alltid kommer til å ha et plass i hjertet mitt, jeg har opplevd ting jeg kommer til å huske til den dagen jeg dør og jeg har lært mye om meg selv. Reising er den beste medisinen og den beste gaven jeg har gitt meg selv. Jeg vet at dette er en tid i livet mitt som jeg aldri får tilbake, og jeg er så glad for at jeg tilbringer den ute i verden sammen med to jenter som betyr ufattelig mye for meg. Dagbok, jeg må klipe meg selv hver dag for å være sikker på at dette ikke er en drøm.. Men om det er det, så er det den beste drømmen noensinne.

 

Reklamer

Som å seile i et malleri

Kloke ord av min kjære reisepartner, Kristina. Milford Sound i Fjordlands Nasjonalpark er så vakkert som det ser ut som på bilder. Vi hadde bare litt for liten tid der så jeg rakk ikke å ta det helt innover meg.. Vi hadde likevel en spesiell opplevelse! Vi såg hvaler (som er svært skjeldent), fikk kjenne vannspruten i ansiktet og satt fremme på dekk og nøt idyllen. Det er absoultt en dag jeg kommer til å huske lenge. Naturen i dette landet er ubeskrivelig vakker. Får ikke nok!

Vårt første møte med New Zealand

Tre ord som beskriver mitt første møte med New Zealand: vennlighet, idyll og minneverdig.

Vi tok våre første skritt på New Zealandsk-jord i Christchurch sent en tirsdags kveld. Vi hadde allerede skaffet oss en vert (couchsurfing) og snill som han var hentet han tre trøtte jenter på flyplassen, selv om han hadde eksamen dagen etter. Han heter George og gjorde oppholdet vårt i Christchurch ti ganger bedre enn om vi hadde bodd for oss selv, det er jeg sikker på.

George bodde sammen med tre andre super hyggelige personer. De er nok noen av de snilleste, mest generøse menneskene jeg noen gang har møtt. De tok oss i mot med åpne armer, hjalp oss med å planlegge resten av ruten vår her i New Zealand, lot oss være en dag ekstra og viste oss steder rundt Christchurch som vi aldri hadde sett uten dem. Vi hadde det utrolig gøy og jeg kommer til å huske dagene vi hadde sammen i lang tid fremover. Jeg er evig takknemlig.

Christchurch i seg selv er nok ikke den mest spennende byen jeg har vært i, men det er nok mye på grunn av jordskjelvet som rammet byen i 2011. De jobber fremdeles med å gjenoppbygge byen. Men for all del, det er en koselig by som har gjort det beste ut av det de har. De har koselige cafér, et kjempekult kjøpesenter som de har bygd opp av containere og et veldig bra lørdagsmarked. Jeg vil likevel anbefale deg å reise til små steder rundt byen. Det er der idyllen og det spesielle befinner seg. Eller gå på fjellet, det er aldri feil.

Melbourne – nok en by jeg elsker

Det er rart.. Jeg har allerede vært i New Zealand i over to uker, men jeg har fremdeles ikke fortalt dere om de siste dagene vi hadde i Australia. Vi tilbrakte en kort uke i Melbourne, en by jeg selvfølgelig forelsket meg i med en gang. Kule cafér, spennende butikker, gatemusikkanter på hvert hjørne, hyggelige mennesker og en god atmosfære i byen. Jeg tror jeg skal la bildene tale for seg denne gangen, men det er absolutt en by jeg anbefaler deg å reise til. Gå rundt i sentrum og hør på musikken, reis til Fitzroy og spis på en koselig café, dra på en rooftop-bar på kvelden og se tusenvis av blinkende bylys under deg, og dra på et av de mange spennende museumene som byen byr på. Det er en hel del å gjøre i Melbourne, det spørs om jeg må ta turen tilbake en gang.. 🙂

03.11.15

Kjære dagbok,
jeg vet jeg har mye å skrive om.. Det er mange dager, øyeblikk og tanker jeg ikke har delt med deg enda, men akkurat nå må vi legge det til side. De to siste dagene har vært så spesielle at de må prioriteres.

Etter fem dager i Christchurch fikk vi endelig hentet bilen vår som vi skal kjøre, bo og leve i i fem uker. Den er lyseblå og har et telt på taket. Den er perfekt for tre eventyrlystne jenter fra lille Vestnes. Etter å ha pakket sammen alt utstyret vårt og sagt farvel til det beste vertsskapet vi har hatt, kom vi oss ut på veien og startet ferden sørover. Plutselig såg Kristina en hitchhaiker i veikanten. Verken jeg eller Åshild rakk å reagere før han var på vei inn i bilen. Han heter Jackson, er 24 år og er fra New Orleans i USA. Han har verdens snilleste øyne og søteste smil, og han spiller fele (!)

Den første timen snakket vi om hverandre. Vi snakket om reising, jobb og utdanning. Han snakket om da han studerte opera og hvordan han får penger til å reise ved å spille på gata. Vi snakket om livet hjemme i Norge og hvor vi har vært. Da han hadde blitt varm i trøya tok han frem fela og spilte for oss. Tenk da, vi, tre unge jenter fra en liten plass i Norge kjører rundt i en lyseblå campervan med George Bush på siden og John Lennon på bakenden (ja, bilen vår er litt av et kunstverk). Inni sitter en tilfeldig amerikaner med langt hår og skjegg og spiller fele og synger gamle countrylåter for oss. Tenk da! Utenfor suste tusenvis av sauer, fjell, blomsterenger og verden forbi. Mens vi, vi kjørte mot evigheten – føltes det ut som.

Plutselig hadde vi kjørt i et par timer og nærmet oss dagens stoppested, Lake Tekapo. Da vi kom kjørende ned mot innsjøen spilte Sigur Ros «Hoppípolla» på høyttalerne. I det innsjøen lyste blått mot oss brøt solen gjennom det tykke skylaget som hadde lugget over oss hele dagen.  Tilfeldigheter altså.. De skaper en perfekt helhet på de rareste måter noen ganger. New Zealand gir meg mer frysinger enn jeg noen gang har opplevd før.

Vi kjørte rundt i området en stund og beundret den vakre naturen New Zealand viser oss. Vi bestemte oss for å gå opp på en liten topp for å få et bedre oversyn over området. Høye majestetisk trær med solen skinnende igjennom, kaniner som spurtet inn i hulene sine, en liten hytte med gamle avisutklipp på veggene og en wallaby var noe vi møtte på veien. På toppen tok New Zealand et godt tak rundt oss med sin sterke vind og gjorde oss alle hodestups forelsket. 

….

Jeg hadde tenkt å fortelle deg om kvelden etter vi kom ned fra den lille fjellturen vår, men siden jeg ikke skal skrive en roman (desverre) må jeg heller fortelle om kvelden etter, som var enda mer spesiell. Ja, det er rart hvordan det går ann. Hver dag overgår hverandre og vi har bare vært på veien i tre dager. Jeg lurer virkelig på hvor dette kommer til å ende.. 

Vi hadde tilbrakt dagen i noen varme kilder ved Lake Tekapo og endelig fått varmen i kroppen igjen etter tre dager med camping og kalde netter. Vi begynte så jakten etter kveldens camp. Vi kjørte langs en annen innsjøen, Lake Pukaki. Etter en stund foreslo Jackson at vi skulle kjøre ned en liten vei, som såg ut som bare førte oss inn i en tykk skog. Det er den beste avgjørelsen vi har gjort! Vi fant den perfekte campingplassen nede ved innsjøen. Vi hadde den beste utsikten over innsjøen, fjellkjeden som reiste seg på andre siden og Mt. Cook (NZ høyeste fjell). En hær av trær reiste seg rundt oss og beskyttet oss fra omverden. Der var det bare oss og naturen som eksisterte, og en gammel mann som campet for seg selv da.

Vi ordnet til campen, satte opp teltet på toppen av bilen og innimellom måtte vi sniktitte på den turkisblå innsjøen. Jackson lagde bål til oss og vi ordnet middag. De ble pasta bologenes i sjøkanten. Ingen kan si at camping ikke er glamorøst, haha! Mens vi holdt på å kokkulere begynte solen å gå ned så vi satte oss i fjæra og såg solen gå ned over de nydelige fjellene. Jackson spilte «Halleluja» for oss, og vi sang med. Nok et filmøyeblikk.. 

Mørket kom sakte, men sikkert sigende og stjernene begynte å titte frem. Vi samlet oss rundt bålet for å spise middag og plutselig var himmelen dekt av små blinkende stjerner. Vi la oss alle ned rundt bålet, godt innpakket i tepper og ullklær, og forsvant inn vår egen verden. Slik lå vi i flere timer. Tårer rant nedover de solbrente kinnene mine og jeg lot alt synke inn. Jeg har ikke reiste lenge enda, men jeg føler at jeg har opplevd og gått gjennom mye. Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker og hatt så mange uforglemmelige øyeblikk med mine to bestevenner, at jeg ikke forstår hvordan jeg skal greie å ta med meg alt resten av livet. Jeg vil så gjerne huske alt. Jeg vil huske de små tingene som da vi satt på et stup og holdt hendene rundt hverandre. Jeg vil huske alle de timene vi har tilbrakt i bilen med musikk dundrende ut av høytalerne. Jeg vil huske alle de gangene vi har ledd oss ihjel når vi tenker på ting vi har gjort kvelden før. Jeg. vil. huske. alt.

Stillheten, skjønnheten, ærligheten og genuniteten over hele opplevelsen ved den nydelige blå innsjøen og den uforklarlig vakre stjernehimmelen gjorde meg sårbar. Du funderer, grubler, reflekterer og føler. Det er som alt blir forsterket når mennesker ikke kan skjule seg bak en husvegg eller et hustak. Når du ligger der under en åpen stjernehimmel med et bål knitrende i bakgrunnen og du ser røyken forsvinne opp i evigheten, føler du deg naken, hvis du forstår? Du føler at du kan puste. At du kan gi slipp på alt.. Takk skal du ha, moder jord, for at du kan få frem så sterke følelser i oss mennesker med bare din enkle idyll. Jeg elsker deg.

Morgenen etter våknet vi med solen skinnende inn bilvinduene og en lyseblå himmel. I horisonten såg vi fjellene strekke seg kry mot himmelen. Vi spiste frokost i sjøkanten, fikk skrevet litt i dagbøkene våre om kvelden før, hørte på Jackson spille og nøt de siste minuttene av stillheten og idyllen før vi kjørte ut på veien igjen.

Dagbok, jeg vet ikke om jeg greier å reise her i fra..  

Uluru – et minne for livet

Australia er det sjette største landet i verden. Det bor over 23 millioner mennesker her. Midt inne i dette enorme landet finner man et fjell. Dette fjellet heter «Uluru» og vil gi deg en wow-følelse du aldri har opplevd før. Veien dit vil også gi deg minner du aldri kommer til å glemme. Hvertfall ikke jeg.


Klokken fem en tidlig morgen startet vi ferden inn mot Uluru-nasjonalpark. Vi reiste med en tour kalt «The rock tour», som varte i tre dager og to netter. Sammen med oss reiste 17 andre eventyrlyste sjeler. Og guiden vår, Bailey. En lang kjøre tur ventet oss, så vi måtte alle frem til førersetet og fortelle om oss selv. Navn, hvor man var fra, hvilke evner man kunne medbringe til campen og hvilket dyr man kunne tenke seg å være. Du kan tro ærekjære og ordentlige Ragnhild-Marie ble stresset. Hvilket dyr man vil være har jo ganske mye å si om hvilken person man er. Valget mitt falt på løve. Løver er kanskje det fineste dyret jeg vet om. Stille, rolig og nydelig, men samtidig så sterk og tøff. Eller så kunne jeg gjerne vært en fugl. Det er vel kanskje ikke så rart?

Etter et par timers kjøretur kom vi frem til Kings Canyon hvor vi skulle ha vårt første eventyr. Kings Canyon ble oppdaget i 1872 av europeeren, Ernest Giles. I dag er canyon delt mellom australerne og aborginerne, som fortsatt bruker flere steder til hellige sermonier. Det er likevel laget flere stier som turister er så heldige å få gå. Vi gikk rundt i området i ca to timer, med hundrevis av fluer summende rundt oss og i stekende sol. Heldigvis var vi godt utrustet med både fluehatter og vann.

Vi satte så snuten mot vår første camp for natten. På veien stoppet vi midt i ødemarken for å finne ved til å lage bål med. Ja, vi skulle sove rundt et bål med stjernehimmelen som tak. Det er en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt. Guiden vår var så snill at han lagde mat til oss på bålet, mens vi satt å nøt stillheten og himmelen som sakte, men sikkert endret farge. Vi satt dere, mennesker fra flere nasjoner, med ulike historier i sekkene og lot det hele synke inn. Det er det jeg elsker med slike turer. Det fører mennesker sammen som aldri hadde møttes ellers. Man forteller om steder man har vært og steder man skal. Man deler erfaringer og historier. Og kanskje lærer man noe man kan ta med seg videre i livet?

Etter at vi hadde spist oss god og mett, kost oss med øl og vasket opp begynte vi å ordne oss for kvelden. Vi skulle ligge i såkalt swags, som er harde og tjukke soveposer som kamulferer oss fra dyr og insekter. Vi var alle ganske slitne etter en lang dag så roen senket seg fort. Men jeg ble liggende der, med øynene festet på himmelen. Tankene dro til steder jeg ikke ville være og til gode steder. Jeg ble liggende å tenke på feilene jeg har gjort, på alt jeg har komme meg gjennom og på alt jeg har igjen å oppleve. Jeg lå der og innså hvor jeg faktisk var. Jeg lå der under den fineste stjernehimmlen jeg noen gang har sett, sammen med to av mine bestevenner, midt i ødemarken i Australia. Og jeg var på vei mot et fjell jeg har drømt om å se i mange år. Jeg fikk frysinger og tårer i øynene, og en følelse av total frihet.

Klokken fem morgenen etter ble vi vekt av guiden vår for å reise videre. Denne dagen stod Kata Tjuta for tur. En fjellformasjon som også er hellig grunn for aborginerne. «Kata Tjuta» betyr «mange hoder», og det var akkurat slik det såg ut. Flere steiner/fjell som reiste seg fra bakken. Vi gikk mellom fjellene i et par timer, Bailey fortalte historier og sagn som aborginerne tror på og vi, eller jeg, ble oppslukt i å ta bilder. Det er så spesielt og vakkert å se kontrastene mellom de røde fjellene og den lyse blå himmelen. Det er så helt ulikt den naturen vi er vant til hjemme i Norge..

Det var så på tide å reise til Uluru, og du kan tro det kriblet i magen. Det er ikke sikkert alle dere som leser dette vet noe om Uluru, men det er altså et enormt rødt fjell midt i Australia som skifter farge i løpet av dagen. Fjellet er en del av UNESCO’S verdensarv-liste og er et av aboringernes mest hellige steder. Man kan se flere tegn på at aborginerne har levd der og holdt sermonier i grotter langs fjellet. Vi fikk gå en liten tur langs fjellet, og innerst i et hjørne hvor det faller en stor foss, når det en skjelden gang regner, fikk jeg den «jeg-er-faktisk-her»-følelsen. Det var slik en enorm ro og sårbarhet der som virklig traff meg.

Solen begynte sakte, men sikkert å gå ned så vi skyndtet oss til et usiktspunkt hvor vi fikk se solen gå ned og Uluru forandre seg. Hundrevis av spente turister samlet seg der for å ta bilder, nyte utsikten og sprette champangen. Vi nøyde oss med en nydelig middag som guiden vår slengte sammen. Det enkleste er ofte det beste, hvertfall i slike sammenhenger. Jeg elsker hvor ærlig, «naken» og jordnær turen vår var. Vi satt ikke i noe fancy buss, spiste ikke på resturanter eller hadde noen til å vaske opp etter oss. Vi satt i en varm buss, med tegninger på viduene. Vi lagde vår egen mat av det vi hadde og vi satt på bakken å spiste. Vi ble ett med naturen, og jeg elsket det.

Etter å ha sett solnedgangen og latt det hele synke inn, reiste vi tilbake til campen. Vi fikk dusjet og ordnet oss før vi samlet oss langs langbordet for å spille spill, smake på vegemite (australias nasjonalpålegg) og fortelle historier. Vi ledde, klødde oss i hode av frustrajon over spillene vi spilte og forsvant av og til i våre egne tanker. Vi la oss så igjen i swagene våre og fikk igjen gleden av å tilbringe enda en natt under den nydelige stjernehimmelen.

Halv fem morgenen etter (vi ble ordentlige morgenfuler på denne turen her) slengte vi oss av gårde for å igjen reise til Uluru, men denne gangen for å se soloppgangen. Det var, tro det eller ei, enda finere enn solnedgangen kvelden før. Vi var nesten de eneste som var der. Stillheten og roen som var blant oss var fortalte at vi alle opplevde noe spesielt da vi stod der. Det er ikke mange som kan si at de har spist frokost mens solen gikk opp over Uluru, med jeg er så ufattelig heldig at jeg kan gjøre det.

Hele denne reisen er en opplevelse jeg vil ta med meg resten av livet. Det er vanskelig å sitte her på andre siden av jorden og komme på de rette ordene for å forklare hvor spesielt det var, men jeg håper dere forstår. Det er de små tingene som gjorde turen så utrolig spesiel. Jeg kommer til å huske da vi kjørte rundt i bussen med guilty pleasure-musikken til guiden vår på høytalerne og solnedgangen i horisonten. Jeg kommer til å huske den sårbare stillheten vi opplevde ved Uluru og den følelsen jeg fikk da jeg gikk der. Jeg kommer til å huske guiden vår, Bailey, som gjorde turen til en uforglemmelig opplevelse. Og jeg kommer til å huske frysningene og tårene jeg fikk da jeg innså hvor jeg var. Jeg kommer til å huske øyeblikket da jeg, Kristina og Åshild stod sammen og såg solen komme opp over et av verdens mange under. Jeg kommer til å huske det resten av livet.

Så, hva skal det neste være?

På tur mot Uluru

Australia er det sjette største landet i verden. Det bor over 23 millioner mennesker her. Midt inne i dette enorme landet finner man et fjell. Dette fjellet heter «Uluru» og vil gi deg en wow-følelse du aldri har opplevd før. Veien dit vil også gi deg minner du aldri kommer til å glemme. Hvertfall ikke jeg.


Etter å ha tilbrakt en dag i Adelaide med speed-sightseeing, bekjemping av jetlag og mye snakking om ting som har skjedd i løpet av de siste måndene satte vi kursen mot Uluru nasjonalpark. Første etappe var en 11 timers busstur til Cobber Pedy. En bitte liten landsby med ikke annet en ørken på mange mils omkrets. Bussturen gav oss en av de fineste soloppgangene jeg noen gang har sett. Vi satt der, tre norske jenter med hver vår spilleliste på ørene og hver våre tanker, på vei mot et av verdenes største naturfenomen.

Cobber Pedy, vårt første stoppested, er kanskje det mest spesielle stedet jeg har vært på. Det er så og si ingenting å gjøre der bortsett fra å se, lese, studere og lete etter sin egen opal. Landsbyen er bygd opp rundt gruvedrift og mange av husene er bygd under bakken, kallt dugouts, for å beskytte mot varmen. Det regner så og si aldri der, og det er ikke unormalt at det er over 50 grader. Vi sov i en slik «dogout» mange meter under bakken. På kjøpet fikk vi en del dårlige (men morsomme) vitser fra mannen som drev stedet. Gary het han, en gammel mann uten tenner og stor ølmage. Og en voldsom lungekapasitet. Det er en type jeg kommer til å huske lenge.

Klokken fem dagen etter var det på tide å komme seg videre. En ny busstur var i vente og denne gangen var Alice Springs stoppestedet. Alice Springs i seg selv gav meg ikke så mye. Det var en koselig liten by, hvor samspillet mellom australerne og aborginerne kom ganske godt frem. Mange aborginere havner på utsiden av samfunnet og det såg man ganske tydelig i denne lille byen.. De begynner å drikke, de har ikke jobb og mange kan ikke språket. Det er trist at urbefolkningen i et land, de som var her først, ikke får ta del på samme måte som andre.. Samfunnet er rart dere.

Klokken halv fem (ja, du kan tro døgnrytmen vår ble ganske ødelagt..) ble vi hentet av vår kjære guide Bailey og vi var klar for å dra på en tre dagers tour inn i Uluru-nasjonalpark. Den opplevelsen fortjener et eget blogginnlegg, så bare følg med!

Ny reise, ny blogg

Jeg har reist ut i verden igjen og har også denne gangen tenkt å skrive ned noen av tankene mine, erfaringer og opplevelser. Jeg vil dele bilder, minner og følelser. Men en ny reise fortjener en ny start, og en ny blogg. Denne gangen kan du følge meg på ragnhildmarie.com. Det er ikke mange innlegg der enda, for jeg har ikke hatt tid eller hjernekapasitet til å sette meg ned å tenke over alt jeg har opplevd.. Australia har gitt meg så utrolig mye og jeg vil forsikre meg om at jeg formidler det på riktig måte.

Jeg lover å oppdatere dere snart.
Klem til dere alle fra en lykkelig jente i Australia

Tiden flyr

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Tiden har gått så fort. Plutselig er det nesten to uker siden jeg klappet hunden en siste gang, at jeg såg utover Moldefjorden og at jeg satte meg
på første fly mot Australia. Det er så rart.

Det har vært vanskelig å komme inn i backapackermodus igjen. Det å bli vant til å dele rom med 10 andre, at det går dager før du får dusjet ordentlig og det å leve på et stramt budsjett. Men, jeg elsker det. Jeg elsker å reise, oppleve, møte mennesker, studere og ta til meg alt jeg kan av inspirasjon og erfaringer. Jeg elsker det spesielt mye siden jeg denne gangen er så heldig at jeg opplever det sammen med noen. Denne gangen er det ikke bare «jeg», men det er «vi».

Sammen med meg fra Norge reiste Åshild Bygdås Høgset og på flyplassen i Adelaide stod Kristina Eriksen Isham, og ventet med et stort, strålende smil. Vi er tre barndomsvenninner fra Vestnes som nå skal reise sammen i Australia og New Zealand. Vi har allerede rukket å sett og gjøre mye, derfor har det også vært begrenset med tid til internett og blogg. Dette innlegget blir nok alt for langt hvis jeg skal fortelle om alle øyeblikkene som har gitt meg frysninger, latterkramper og tårer i øynene. Vi får ta det litt etterhvert.

Vi befinner oss hvertfall i Melbourne (Australia) for øyeblikket, en by jeg allerede elsker. Vi har opplevd så mye rart, morsomt og minneverdig i løpet av de få dagene vi har vært her. På onsdag reiser vi videre til New Zealand hvor vi skal kjøre rundt i en campervan med telt på taket i fem uker. Det er så mye å se fram! Det kribler sånn i magen!

Jeg skal nå prøve å samle tankene mine litt og prøve skrive noen innlegg som gir litt mer mening. Her er hvertfall noen bilder fra de første dagene våre i Adelaide 🙂

 

Med snuten mot verden

Beina verker. Tankene svirrer. Magen vil ha mørkt brød. Pengene er borte. Huden er gyllenbrun. Dagbok nr 2 er full. Hode er høyere. Håret er blondt. Armen er full av armbånd. Lengselen etter sin egen seng er stor. Foretrekker spisepinner fremfor gaffel. Smiler av å tenke på alle opplevelsene og menneskene på veien. Vokubularet er utvidet. Savner bjeffingen til hunden. Planlegger neste tur. Får vann i munnen av å tenke på mammas nystekte boller. Bruker ikke sminke. Tenker på engelsk. Savner klesskapet. Nyter varmen. Savner fjellene. Vant til en kaotisk trafikk. Tenker på hvor store forskjellene er. Smiler over de små tingene. Er takknemlig. Har ikke flere ord.

Du er snart hjemme.
 


Dette skrev jeg på flyet hjem fra Bangkok for et kort år siden. Jeg satt der sliten og overveldet, med et ødelagt halebein etter en scooterulykke og kvalm etter en matforgiftning. Likevel så lykkelig, full av liv og med en godhetsfølelse i kroppen. Den følelsen er jeg nok en gang på jakt etter. Jeg setter snuten mot verden, og jeg håper du vil følge meg. Hvor lenge jeg blir borte, akkurat hvor jeg drar og hvordan reisen blir – vet jeg ikke, men det finner jeg ut. Jeg tar hver dag som den kommer, og jeg gleder meg. Jeg har hatt en supert år her hjemme, jeg har fått nye utrolige venner, jeg har hatt en super jobb som har utfordret meg og lært meg mye. Jeg har vært i London, Oslo og Bergen, jeg har vært på fine fjellturer og jeg har vært med venner og famlie. Men nå er jeg klar for å leve i en sekk, føle meg skitten og jordnær igjen.

Første stopp: AUSTRALIA!