India: historie 1

Etter en dag med litt sightseeing i Kochi-by, samtaler med en rar mexicaner, mye avslapning på cafe og stressing over at vi snart skulle ut på vårt første nattbuss-eventyr, tok vi på oss sekkene og sa ha det til gutta boys på hostellet. Vi hadde overlevd våre første dager i India og skulle nå begynne på det ekte eventyret. Vi gikk mot busstoppet med tuktuk-sjåførene ropende etter oss og svetten dryppende fra både panna og ryggen. På «busstoppet» stod flere forrvirra backpackere. Noen hadde blitt fortalt at bussen skulle komme 1850, noen 1855, noen 1900 og andre visste bare at den skulle komme.

Etter at vi hadde godtatt at bussen sikkert ville dukke opp før eller senere, kom vi i snakk med noen av guttene som stod der. De var to smilende australske gutter som hadde reist rundt sør-India i tre uker. Idag var siste dagen deres og de ventet på bussen til flyplassen. Det gjorde vi også, for vi fikk fortalt at den skulle ta oss til plassen hvor nattbussen vår ville gå fra. Vi stod der å snakket om reising, Australia og livet, slik som alle backpackere gjør. Plutselig kom den oransje bussen vi hadde ventet på. Den kom ikke på noen av de tidene vi hadde hørt, vel og merke. Vi gikk alle bort, gira på å endelig komme inn i en kald buss. Ja, altså, du må ikke tror vi rike backpackere skulle på noe lokal buss uten airconditionen.. Ei jente gikk bort til bussjåføren og spurte «airport?», «No no», svarte han før han tok vannflaska si og sprang. Vi såg alle forvirra på hverandre. Heldigvis satt det en gammel mann med briller i bussen, som jeg tror styrte med billetter. Jeg gikk bort å fortalte hvor vi skulle og spurte om han kjørte til flyplassen. «No, that ti nex bus» svarte han.. «Okei, when is it coming?» spurte jeg. «Is a blocking in tha way, so maibe 30 minits, maybe 1 hour, i dont know» sa han mens han trakk på skuldrene og smilte. «Ja vel da så» tenkte jeg og gikk ut til de fortapte fjesene.

En mann sa til oss at vi kunne ta en av de røde lokalbussene, så jeg og Åshild startet jakten på en som begynte sakte, men sikkert å bevege på seg. Det var en sånn gammel buss uten vinduer, hvor mennene sitter med armene i vinduskarmene og noen står og henger i døråpningen, der det ikke er noe dør vel og merke. Åshild spratt opp et av trappetrinnene og spurte om de skulle til Vyttila. «No no, the other bus» svarte de. Javel, den andre bussen altså. Vi prøvde sikkert tre ulike røde busser, men ingen ville ta oss med. «Di other bus, there there» var alt vi hørte. De pekte bare på den oransje bussen og trodde sikkert vi var helt blond (noe jeg forsåvidt nesten har blitt). Men siden vi visste mer enn de tydeligvis visste, bestemte vi oss for å ta en tuktuk. Vi vinket til en, viste han destinasjonen vår på bussbilletten og spurte hvor mye han skulle ha. Samtalen gikk slik «350» – «250» – «350» – «300» – «okei». Da var det gjort. Vi kastet sekkene våre inn i baksetet og satte oss inn. Vi svingte rundt og kjørte vekk fra de enda mer fortapte fjesene og ryggsekkene deres, som enda hadde en lang vei til flyplassen. (Jeg håper det ordnet seg..)

Vi kjørte i tuktuken i sikkert 30-40 minutter. Vi kjørte i små gater, forbi geiter, over et par broer, inn i store kryss, på feil siden av veien, rundt ett par kyr og inn på en stor motorvei. Vi nærmet oss sakte, men «farlig» stedet vi skulle av. Trodde vi. Jeg prøvde å finne plassen på kartet, men jeg fikk ikke et eksakt punkt så det ble litt gjetning. Til slutt bestemte sjåføren vår seg for å stoppe og spørre noen. Takk Gud for det. Vi hadde komme feil og måtte ett stykke tilbake der vi kom fra. Men hva tror du skjedde da? Han fikk ikke start på tuktuken. Der stod vi, på siden av en stor vei i tykkeste Kochi, i en tuktuk som ikke ville starte, med null peiling på hvor vi skulle. Jeg spurte om vi skulle prøve å stoppe en ny en, men da sa han «No, i will show you».

Vi vandret rundt i sikkert 10-20 minutter. Han spurte flere på veien om hjelp, ringte, pekte og passet på oss når vi måtte krysse veiene. Han førte oss til et kontor, men det var visst ikke rett så han ble med oss til det neste. Tuktuken hans stod bare der vi gikk fra den. Han var fult fokusert på å hjelpe oss. Han spurte hvor vi var fra og prøvde å ha en samtale selv om han nesten ikke kunne noe engelsk. Plutselig var vi på rett sted. Alt jeg tenkte var «vi hadde ikke greid dette uten han». Altså jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få frem hvor forvirrende India er og hvor mye det betydde at han hjalp oss. Men for å komme med et eksempel så har de to kontorer for det samme busselskapet på samme side av en stor motorvei. Det ene for busser med airconditionen, det andre for de uten. Hvordan i alle dager skulle vi, to unge, uvitende jenter fra en liten plass med 4000 innbyggere skjønne det? Derfor bestemte vi oss for å gi denne super snille mannen litt ekstra. Vi hadde jo avtalt å gi han 300, men jeg ga han en 500-lapp. Det tilsvarer ca 60 norske kroner. Han begynte å grave i lommene sine etter vekslepenger, men da jeg sa «no, no its fine» såg det ut som han hadde falt fra himmelen. Øynene hans ble store som to tallerkner. Han tok oss i hendene (noe som tydeligvis ikke er vanlig for menn å gjøre med kvinner her i India), bøyde seg og takket så mye. Tenk da, så mye betyr det for en uskyldig, hyggelig mann i India å få 20kr mer enn det som ble avtalt.

Denne mannen har jeg og Åshild bestemt oss for å kalle «papa Kochi». Vi aner ikke hva han heter eller hvor han bor, men i løpet av den timen vi hadde med han føltes han som en reserve-pappa. For det første hadde han ikke trengt å ta oss med, for han hadde sikkert fått noen som skulle til flyplassen og dermed tjent mye mer. Han kunne bare å sluppet oss av når jeg begynte å kløne om plassen vi skulle av og han kunne hvertfall ha bedt oss om å finne en ny tuktuk når hans ble ødelagt. Men hva gjorde han? Han hjalp oss. Han reddet oss. Han gjorde dagen vår 100 ganger bedre og han fikk oss til å like India enda litt mer.

Så til alle dere som tror India bare er full av sure, slemme mennesker som stjeler alt du har – du tar så himla feil. Jeg sier ikke at det aldri skjer, men jeg sier at det ikke er der hovedfokuset skal ligge. Hvor ble troen på menneskeheten av? Jeg har hvertfall fått den litt tilbake etter et par dager i store, kaotiske, fantastiske India.

Vil også dele det eneste bildet jeg tok på denne spesielle starten på eventyret vårt. Etter å ha sagt hade til papa Kochi og lagt igjen sekkene vår hos den lille, uskyldige gutten bak en stor pult på busskontoret (altså nå må ikke du tro at vi la igjen alle verdisakene våre da, SÅ blond har vi ikke blitt) gikk vi inn på Dominos, en amerikansk pizzakjede, og bestilte pizza og cola som belønning. Vi fikk til og med gutten bak kassa til å le litt på grunn av navnene våre. Det var en god dag, med andre ord. Selv om også nattbussen vår var en time forsinket. Det er jo India, ikke sant? 🙂

Reklamer

Et nytt kapittel starter

Kjære dagbok

Jeg sitter på flyet til India og jeg gråter. Jeg sitter midt i mellom ei søt australsk jente med blondt hår og en stor herremann fra Amerika. Både foran og bak meg er det stappet med asiatere. Åshild sitter noen rader bak meg med andre tilfeldige reisende. Og jeg gråter. Jeg gråter ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er lykkelig. Jeg gråter fordi jeg sitter her med så mange fine minner at jeg ikke vet hva annet jeg kan gjøre.

Jeg har tenkt en del på en ting i det siste. Jeg sier veldig ofte og skriver ofte at denne reisen jeg er på nå er «ett fantastisk eventyr». Jeg har skrevet det så mange ganger at jeg nesten begynner å tvile på at det er sant.. Har det bare blitt noe jeg sier? Men så begynner jeg å tenke på tingene vi har gjort, stedene vi har vært, menneskene vi har møtt og alle følelsene jeg har opplevd, og da er det virkelig ikke noen annen møte å beskrive det på. Det er ikke sikkert du forstår hva jeg mener og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det heller..

Du tenker kanskje at jeg lyver, at jeg overdriver og at det kan jo ikke være så fantastisk hele tiden, og nei det kan det ikke. Tro meg, jeg har hatt mine dager hvor jeg syns alt er dritt og jeg har vært sliten og lei. Jeg har hatt mange dager da jeg bare ville hjem, jeg har hatt dager da jeg ikke forstår hva jeg holder på med og jeg har tenkt at dette egentlig ikke er for meg. Men så får jeg flashback til øyeblikk da jeg har følt meg levende, lykkelig og glad. Jeg begynner å tenke på da vi møtte Kristina på flyplassen i Adelaide, da vi en tidlig morgen såg solen stå opp over Uluru og da vi danset nattet lang i en av verdens kuleste byer, Melbourne. Jeg begynner å tenke på vårt første møte med fantastiske New Zealand, folka vi møtte der, naturen, bilen vår og alle stedene vi campet. Jeg begynner å tenke på alle nettene jeg har våknet av Kristina som snorket i teltet eller alle dagene jeg har beundret Åshild sin sangstemme. Jeg begynner å tenke på hvor det trist og rart det var å komme tilbake til Australia, men hvor mye jeg elsker landet nå. Jeg begynner å tenke på alle de interne vitsene vi har sammen og hvordan vi om et par månder møtes på lille Vestnes og kan sitte å mimre om den gangen vi gjorde det og den gangen vi gjorde datt. Når jeg tenker på alt dette blir alle problemer bare bagateller. Livet er så himla fint, og jeg er så glad for at jeg ser det.

Ett kapittel er over og selv om det er litt vemodig, så er jeg spent på hva det neste blir. Jeg og Åshild er på vei til ett land jeg har drømt om å reise til og jeg så spent på hva som kommer til å møte oss. Jeg tror man aldri kan forberede seg på hvordan India blir, men jeg skal prøve så godt jeg kan å ta ting for det de er og prøve å se det fine i alt (eller det meste da). Jeg skal spise curry og naan-brød til frokost, lunsj og middag. Jeg skal få henna-tatovering, kjøpe meg indiske klær og prøve så godt jeg kan å ikke bli matforgifta. Jeg skal kjøre tuk-tuk, ta bilder og prøve å ta til meg så mye av den indiske kulturen som jeg kan. Gud, jeg er spent!

 

Først, la meg dele noen bilder fra de siste ukene i Australia!  

Oppdatering: Jeg elsker India! Okei, jeg har bare vært her ett par dager enda, men på en merkelig måte føler jeg meg hjemme. Jeg kjenner hvor mye jeg har savnet kaotiske Asia.. Hvem hadde trodd at kontrollfreaken Ragnhild Marie skulle føle seg hjemme i et land med kaotisk trafikk, matbutikker i skur og geiter og kyr gående omkring i gatene? Men det gjør jeg. Greier ikke slutte å smile jeg..

Om ei jeg beundrer

Hei alle sammen.

Jeg skal nå fortelle dere om ei jente som har hatt stor betydning i livet mitt. Hun lyser opp dagene mine, hun lærer meg nye ting hver dag og hun får meg til å le som jeg aldri har gjort før. Denne jenta er ett fyrverki av lykke, glede og sprudlende energi. Jeg er så takknemlig for å ha henne i livet mitt at jeg bare må fortelle dere litt om henne.

Denne jenta jeg snakker om har hatt alt hun eier i en ryggsekk i 1 1/2 år. Hun reiste alene til Sør-Amerika, så til Australia, hun har jobbet som appelsinpakker og greid seg uten nesten noe som helst hjelp og støtte. Denne jenta reiste på roadtrip i Tasmania med folk hun nesten ikke kjente, hun har kjørt rundt med campervan i New Zealand, hun har tatt dykkersertifikat, hoppet i strikk og kastet seg ut fra et fly 4000m over bakken. Denne jenta er tøffere enn de fleste av oss. Hun heter Kristina, og hun er min beste venn.

For dere som kjenner dette skjønne vesenet så vet dere nok hva jeg mener når jeg sier at hun gjør livet ditt bedre, ikke sant? Hun er ei sprudlende, morsom, vakker og godhjertet jente som ser alt det gode i verden. Hun ser ikke problemer, hun ser løsninger. Hun ser ikke hjemmeløse, hun ser spennende mennesker med spennende historier. Hun ser ikke lite mat, hun ser mange oppskrifter. Hun er ei jente som selv med lite penger i lommeboka leter etter mynter i veska når det kommer en uteligger gående. En dag sa hun «Jeg hadde vært fornøyd med å bare jobbe på en café og fått folk til å smile, jeg». Det er mange som kunne sagt det, forskjellen er at jeg vet at denne jenta faktisk mener det.

Jeg forlater denne vakre jenta i dag og jeg gråter litt når jeg tenker på det. Ja, det skal bli godt å få en pause fra hennes påstandlighet, stahet, hennes uvanlige sittestillinger og lyder, men mest av alt kommer jeg til å savne henne. Jeg kommer til å savne latteren, stilen, gangen og vevingen med hendene når hun snakker. Jeg kommer til å savne historiene hun forteller, dansemovsene hun unner oss og uttrykkene det nydelige fjeset hennes kan vise. Jeg kommer til å savne hennes syn på livet og hvordan hun tar hver utfordring på strak arm. Jeg er også nervøs når jeg forlater denne jenta. Ikke for at hun ikke skal greie seg, ikke fordi hun ikke er tøff nok, men fordi jeg er redd for at hun ikke ser det selv, hvor tøff hun er. Jeg vil at denne jenta skal fortsette å ta hver utfordring på strak arm, jeg vil at hun skal fortsette å gå sine egne veier og at hun skal stole på seg selv og valgene hun tar.

Kan du gjøre det for meg, kjære Kristina? Kan vær så snill å huske på hvor mye du har vært gjennom og minne deg selv på hvor imponerende det er? Kan du være stolt over deg selv og gå ut om dagene med hode høyt og et smil som lyser av selvsikkerhet? Kan du, selv de dagene du er sliten, lei og usikker, huske på hvor spesiell du er? Hvis noe av dette blir vanskelig, kan du vær så snill å bare prøve å se deg selv med mine øyne? Da vil du se en nydelig jente med et stort vakkert smil, men samtidig en genunit og sårbarhet over seg. Du vil se en jente som gjør verden til et bedre sted. Du vil se en jente som kan gjøre akkurat det hun vil og som kommer til å gjøre det beste ut av hver situasjon. Men husk at du også du har lov til å ha dårlige dager, okei?

Takk for et fantastisk eventyr, kjære Kristina. Jeg setter meg på flyet til India med gode tanker og varme følelser. Jeg har stor tro på deg og er misunnelig på alle som får henge med deg de neste månedene.. Vi snakkes snart, da. Pass på deg selv og lev livet! 

*sweet as* 

Du må tro på en russisk lege

Du står på toalettet på et legesenter midt i storbyen Sydney. Tårene renner, nesen renner og øynene har svulmet opp. Du er sliten og skulle ønske du heller satt på det varme badet ditt hjemme. I tillegg fikk du en streng dame med sterk russisk aksent, briller og påtegna bryn som lege. Og selvfølgelig rødt hår. Da du var inne første gangen satt hun bare å skrev noe inn på datamaskinen med harde trykk, uten en gang å se på deg. Hvorfor skjer dette med meg, tenker du når du står der på det lille, sterile toalettet. Hvorfor er jeg alltid så uheldig?

Du tørker deg rundt nesen og splasjer vann i ansiktet før du går inn igjen til den strenge russiske dama. Jeg er en viking, sier du til deg selv. Hun ser på deg, legger hode på skakke og sier «you look really tierd..» Ja, det er vel ikke så vanskelig å se, tenker du. Men hun smiler. Den strenge, russiske dama smiler! Ikke overlegent, men av sympati. Hun smiler! 

For å være hyggelig spør jeg henne hvor hun kommer fra. Sibir, sier hun. «I’ve been to Sibira. I took the transsiberian railway,» sier jeg. Hun lyser opp, vi har blitt bestevenner. Hun begynner å snakke om familien sin, da hun tok med sønnen sin for å reise og hvor viktig det er å ha venner man kan snakke med. Jeg sitter der, fortsatt med både rennene øyne og rennene nese, og prøver samtidig å nikke uten at alt skal komme fossende. Hun får meg til å roe meg ned, le og smile. Vi snakker om tunge stunder i livet og hvor viktig det er å roe ned når ting blir vanskelig. Hun får meg også til å tenke – «hvorfor stresser du sånn?» Alt ordner jo seg til slutt. Men det er slik når man reiser, du blir paranoid for alt mulig. Du finner ikke telefonen din – noen har stjelt den. Kortet ditt ble ikke godkjent – du har blitt ranet. Du er syk – du tror du har kreft. Du har ikke internett – du er fortapt. Men, når den russiske legen, med et smil om munnen sier «its gonna be okey», da må du nesten bare tro på det.

God jul fra o’store Australia

Hei alle sammen! Det er en stund siden sist nå.. Dagene går så fort her ute i verden så det er liten tid til å sette seg ned å skrive. Vi opplever så mye, reiser ofte og møter så mange mennesker at jeg trenger litt tid til å fordøye alt før jeg skriver det ned. Vi har akkurat ankommet Sydney, som er siste stoppested i Australia før jeg og Åshild setter oss på flyet til India. Det blir rart å reise fra dette enorme solfylte landet.. Men jeg gleder meg til fortsettelsen! 

Jeg har hvertfall skrevet en liten julehilsen. Jeg håper dere koser dere i jula, slapper av og spiser mye god mat. Vi har hatt en annerledes, men fin jul hvor snø ble byttet ut med sand og pinnekjøtt med pizza. Julegaven i år ble å hoppe fallskjerm ut fra et lite fly ca 4000 meter over bakken. En helt ubeskrivelig følelse. Det er helt klart noe av det beste jeg har opplevd. Det blir spennende å se hva resten av reisen byr på.. 🙂 

_______________________________

 

Jeg sitter med føttene i gyllen sand. Armene har blitt brune. Håret blondt og krøllete etter saltvannet jeg akkurat har badet i. Øynene skinner i solen, det er hvertfall det jeg har blitt fortalt. Jeg føler meg lykkelig. Jeg hører barn som springer ut i vannet, splasjer og hyler. Jeg hører vennegjenger le og ser kjærestepar som nyter en dag på stranda. Jeg sitter å tenker på livet og hvor rart det er. Jeg tenker på jula og hvor spesielt det egentlig er å feire på andre siden av jorda. Jeg vet ikke om noen eller hvem som kommer til å lese det jeg skriver, men jeg håper uansett hvem du er, hvor du bor og hva livet ditt innebærer – at du får en god jul og ett godt nyttår.

Mens jeg sitter her tenker jeg på året som har gått. De fleste tenker nok på alt vi ikke gjorde og alt vi ikke fikk til. Vi tenker «årene går alt for fort». Men hva om «fort» er et positivt tegn? Jeg kunne skrevet en roman til deg om alt jeg angrer på fra året som har gått. Jeg kunne fortalt deg om alt jeg ikke fikk gjort og alt jeg gjorde feil. Jeg kunne fortalt deg om de dagene jeg har lugget i senga og gjort puta vårt med unødvendige tårer. Jeg kunne fortalt om alle de gangene jeg har hatet meg selv og egentlig har hatt lyst å gi opp. Jeg kunne fortalt deg om alle de dagene jeg har kjedet meg, vært usikker på fremtiden eller dagene jeg følte meg dårlig. Men jeg vil ikke det. For jeg har endelig forstått at livet er ganske bra, og jeg skal komme med eksempel på hvorfor.

Jeg husker for eksempel da jeg gikk på fjellet med hunden og følte plutselig en lykke som spredde seg i hele kroppen mens jeg såg solen skinne gjennom tretoppene. Jeg husker da jeg fikk en utrolig jobbmulighet som jeg lærte mye av, voks på og som gjorde meg mye mer selvsikker. Jeg husker alle de dagene jeg har komme inn døren hjemme og det har luktet nystekt hjemmebakst i hele huset. Jeg husker turene jeg har hatt til Oslo, som da vi danset som gale på Comet Kid-konserten. Jeg husker alle dagen jeg har tilbragt med mitt fantastiske tantebarn som lyser opp livet mitt, eller alle de fantastiske vennene mine. Jeg husker alle de vakre fergerutene jeg har tatt og alle de rare samtalene jeg har hatt med fergemannskapet. Jeg husker alle kveldene jeg har tilbragt med min bestevenn. Jeg husker alle de fantastiske fjellturene jeg har vært på, og hvor ubeskrivelig glad jeg er for å bo i ett så vakkert land som Norge. Jeg husker da jeg satte meg på flyet til Australia, redd, men likevel så lykkelig og spent på det nye eventyret jeg skulle ut på. Jeg husker hvor fantastisk det var å sove under en åpen stjernehimmel og varmen som fylte meg når jeg tenkte på alt det gode i livet mitt. Jeg husker da jeg stod på toppen av en vulkan og tenkte på alt jeg har komme meg igjennom. Og det siste, da jeg hoppet ut fra et fly og falt mot bakken. Det er det morsomste, sprøeste, nydeligste, beste jeg noen gang har opplevd. Stillheten og følelsen av å fly langt over bakken – ubeskrivelig.

Så, som dere skjønner så har året mitt vært ganske så bra. Jeg har vokst, lært, utfordret meg selv, utviklet meg og kommet et par steg nærmere den jeg vil være. Jeg har komme enda nærmere de jeg har i livet mitt, fått mange nye venner og fått det enda bedre med meg selv. Det er dager det er vanskelig å se det, men de gode tingene er der. Bruk litt tid nå i jula og virkelig tenk over de gode tingene, minnene og stundene i livet ditt. Tenk på de gangene du virkelig har smilt, vært fornøyd med deg selv eller bare hatt det bra. Tenk på de gangene du har vært takknemlig, om det så er for maten du har laget, familien din eller at du har en seng å sove i. Gå så inn i det nye året med hode høyt, smilet om munnen og tanken «dette året gleder jeg meg til». Det skal hvertfall jeg gjøre.

Så, kjære du som leser dette. Du er fantastisk. Det er ikke sikkert jeg kjenner deg, men jeg vet at du er et godt menneske som fortjener kun det beste. Livet er rart og vanskelig, men det er det som gjør det så fantastisk også. Feile, lære, utfordre seg selv og oppleve. Lytt, nyt og se. Det er så mange små ting som gjør livet så ubeskrivelig vakkert. Jeg håper bare vi er flinke nok til å se det.. 

Stor klem til dere alle fra ei lykkelig, forvirra og takknemlig jente i Australia

Et lite paradis i store Australia

Har du noen gang tenk på hvor vakker en bølge er? Hvordan den kommer fra ingenting, bygger seg opp stor og sterk før den med eleganse skyller innover en gyllen strand? Eller har du tenkt på hvor vakkert det er når solen skinner gjennom høye tretopper? Eller når solen går den over trærne og himmelen får en nydelige, utenomjordisk farge? Fraser Island i Australia fikk meg til å tenke på alt dette.

På østkysten av Australia finner du verdens største øy laget av sand. Fraser Island heter denne øya. Full av farer, som dingoer, slanger og farlige veier, men likevel ett nydelig paradis hvor man går rundt barbeint med solen stekende på ryggen og hvor man bader i krystallklart vann. Vi tilbrakte tre dager på denne øya med Dingo Adventures, og det var nok et fantastisk eventyr.

For å forklare litt hva opplegget går ut på så blir alle sammen delt i grupper og hver gruppe har sin egen bil med firhjulstrekk – en 4wd. Med disse bilene kjører man på stranda, opp fjellveier og på ørkensand. Jeg, Åshild og seks tysktalende ungdommer havnet i bilen til guiden vår, Chriso. En solbrun krølltopp fra Hellas som syns alt er «fantastico» og «oh la la». Sammen kjørte vi gjennom jungler hvor gresshopper lagde nydelige musikk og på stranda hvor vi så delfiner. Bak oss fulgte tre andre biler. Alle fulle av fornøyde briter, tyskere, dansker, norske og flere nasjonaliteter. Vi ble alle en stor familie, selv med våre ulike bakgrunner.

Dagene på denne øya bestod av mye kjøring langs standa, mye bading i elver og innsjøer, mye allsang i bilen og camping om kveldene. Etter en lang dag, matlaging og sosialisering gikk mange ned til havet for å se stjernehimmelen. Men en dingo kan lure overalt så på denne øya kan man aldri gå alene. Mange var opptatt av å drikke, prøve seg på noen av de 200 personane som var på campen og på å fortelle den morsomste vitsen, men noen ganger, i alt styret, skrudde alle av lysene sine og man kunne i et par minutter nyte den klare stjernehimmelen. Det er noe spesielt med stjernehimmelen her på denne siden av jorda, altså. Den er bare så ufattelig klar og fascinerende. Og den bringer folk sammen på en veldig spesiell måte.. Syns jeg i hvertfall.

Slike turer handler derimot mest, eller nesten mest, om de folka man reiser med. Vi var utrolig heldige med guiden vår som tok mye bilder, filmet oss og fikk oss til å gjøre alt fra å rulle i sanden til å svømme som fisker ned en elv mens vi sang «in the jungel, the mighty jungel..» Han sang og danset for oss på stranda, viste oss mange utrolige plasser og holdt alltid humøret oppe. En god guide er gull verdt på en slik type tur hvor man forventer en spesiell opplevelse.

Ellers hadde vi også et par hysteriske gutter fra England med oss som danset, sprang rundt skjorteløs hele tiden (så mye at vi trodde han ene ikke eide ei skjorte). Vi hadde med oss en superskjønn lærer fra England som kalt alle «my love». Vi hadde med oss ei ordentlig tøff jente fra Danmark som var den beste sjåføren av alle, og vi hadde med oss mange andre nydelige mennesker som alle bidrog med noe spesielt til gruppa.

Det var tre intense dager på denne øya og vi fikk oppleve mye spesielt, og vi fikk venner for livet. Jo mer jeg tenker på turen i etterkant, jo mer spesiel blir den. Jeg kommer på de små tingene som da vi skrubbet oss med sanden i den klareste innsjøen jeg har sett og hvor rare vi egentlig var da. Eller som da vi satt rundt bålet om kveldene, eller da vi alle satt spente på tippen av en kliffe og såg haier, delfiner og skilpadder svømme i havet rett under oss. Jeg kommer til å huske hvordan øynene våre skinte som krystaller i sola, hvordan vi danser rundt bilene og hvordan guiden fikk oss alle til å le med din sterke aksent og nydelige skjarm. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne bli der litt lenger.

Fantastiske New Zealand

New Zealand er nå et avsluttet kapittel og jeg har så mange blandede følelser. De 6 siste ukene har vært utrolige. Jeg har fått opplevd utrolig mye og utfordret meg på mange flere områder enn jeg trodde jeg ville. New Zealand har egentlig aldri vært ett av landene jeg har drømt om å reise til. Jeg gjorde det mest for opplevelsen sammen med mine to barndomsvenninner, men nå når jeg sitter her og tenker tilbake, kunne jeg ikke vært mer fornøyd med landet vi valgte.

New Zealand er langt unna trygge, fine Norge, men likhetene er mange. Vi har mye av den samme naturen, vi oppfører oss nesten som vi skulle vært fra samme bygd og kulturen er ganske lik. Likevel har New Zealand noe spesielt ved seg. Jeg greier ikke helt å sette fingeren på hva enda, men det har nok mye med de opplevelsen jeg har hatt. Hode mitt er fullt av så mange morsomme, rare og fine minner at jeg av og til må spørre meg selv om alt er en drøm.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dere om alt vi har gjort, vise dere alle de fantastiske stedene vi har vært og tatt dere alle sammen med i vår kjære campervan. Jeg har så lyst at dere skal skjønne hvor bra vi har hatt det, for jeg føler ikke at ord strekker til. Men jeg kan fortelle dere om noen av de tingene jeg aldri kommer til å glemme.

– Vårt første møte med folket i New Zealand og hvor utrolige alle sammen er. Det er kanskje det som er det mest spesielle med New Zealand – folket. De er så ekstremt hjelpsomme, åpen og snille. P

– Natten ved Lake Pukaki da alt åpnet seg og jeg følte meg som ett med verden. Og den stjernehimmelen vi lå  under den natten kommer alltid til å være med meg. 

– Den todagers fjelltur med tung sekk og en forstrekket lysk, men også den fantastiske naturen som var rundt oss og gleden av kvikklunsj på den tunge veien. 

– Da vi flydde helikopter opp på en isbre og gikk rundt på den i tre timer. Jeg forelsket meg så mye at jeg kunne bodd der.

– Da vi såg babyseler svømme i en elv bare en halvmeter unna oss.

– Da vi bodde i et skur i skogen, og hvor avslappet jeg følte meg der.

– Alle nettene vi har telta på taket av en bil på noen ubeskrivelig fine steder.

– Da vi gikk en tredagers tur langs hvite strender og tropisk natur. 

– Da vi klatret til toppen av en vulkan 2000moh. 

– Da vi tilbrakt 2 timer i gråtter under bakken.

– Da vi raftet i en elv, og da jeg falt uti i verdens høyeste fossefall som du kan rafte i. Noe av de skumleste jeg har opplevd, men jeg er fortsatt glad for at jeg gjorde det. Er jo en opplevelse rikere 🙂 

Jeg kommer til å savne naturen. Jeg kommer til å savne Åshild og Kristina som synger i fremsettet. Jeg kommer til å savne campingen, Kristina som viser tommel opp til andre biler i stede for å hilse og jeg kommer til å savne vår kjære bil «Serena» som vi har brukt utallige timer i. Jeg kommer til å savne folkene, livsstilen og kulturen. Jeg har gjort så mye at det er nesten ufattelige å tenke på at jeg fortsatt har mye igjen å gjøre på denne reisen.

Kjære New Zealand, du har vært utrolig. Jeg har ikke ord for å beskrive hvor fantastisk disse ukene har vært og jeg kan ikke takke deg nok for hvordan du har behandlet oss. Jeg har minner så fantastiske at de kommer til å holde hjertet mitt varmt til den dagen jeg dør.

30.11.15

Kjære dagbok, hvor skal jeg begynne? Ok, jeg starter på begynnelsen, det er vel det lureste.

Vi våknet opp i det kjære teltet vårt på taket av bilen. Kvelden før endte vi opp på en campingplass hvor vi først trodde det var en sekt som holdt til, før vi trodde det var et skuespill, helt til vi fant ut at det var en stor gjeng norrøn mytologi-entusiaster (aka vikinger) som hadde samling denne helgen. Vi kom der i vår lyseblå bil med Frank Sinatra bumbende igjennom høyttalerne og ble møtt av kvinner, menn, barn og voksne i fullt kostyme. Vi snakker skinnvesker, sverd, rustning og store ullkjoler. De hadde satt opp turneringsområder, det var hunder som sprang løst og innimellom var det andre vestlige backpackere, som som oss, såg helt villedet ut. Det var litt som å komme inn i en ny verden. Det var derimot så gøy at vi bestemte oss for å bli værende, for denne dagen hadde vi bestemt oss for å dra på eventyr. 

Og det er jeg glad for. Den kvelden fikk vi en ny venn som heter Dave. Han lærte oss flere kiwi-ord, fortalte som sine eventyr i Europa og brukte aksent for hvert land han var innom. Vi fikk laget oss arme riddere (passende ikke sant?), tatt en øl og lært om vikingtiden. Kvelden endte også på den mest fantastiske måten. Vi fikk billetter til Coldplay-konsert i Manchester til sommeren! Først trodde vi alt var utsolgt, men for å få opp stemningen og prøve å snu karmen vår begynte Kristina og Åshild å lage sin egen versjon av Imagne. Det låt noe sånt som «imagne being at the Coldplay-concert, imagne all the people signing fiiiix you». Kanskje det er en ny hit? Jeg tror hvertfall det gjorde susen for plutselig fikk vi melding fra broren til Åshild, Håkon, som hadde fått tak i billetter til oss. Vi hylte SÅ høyt. De i naboteltene må ha trodd at vi var spinn hakke gal.. Men det var bare lykkehyl altså. Et stort varmt lykkehyl.

Den natten fikk vi ikke mye søvn på øye for å si det sånn. Også fordi den lille landsbyen vi bodde i bestemte seg for å sette på en krigssirene mitt på natten. Jeg lå der og trodde det hadde utbrutt krig, mens Åshild låg å snakket i søvne og Kristina snorket slik bare hun kan snorke. Jeg hørte heller ingen skrike eller springe utenfor teltet så jeg lukket øynene og sovnet. Jeg har blitt ganske så flink til å sove gjennom både roping, tuting, møing fra kuer, og nå krigssirener på denne turen. Vi fant ut dagen etter at de bruker slike krigsalarmer for å samle ambulanse, brannvesen og politi hvis det skjer noe. Det er jo greit å vite hvis du noen gang reiser til New Zealand og tror det har brutt ut krig.. 

Morgenen etter våknet vi av sollyset som skinte inn i teltet og lyden av voksne og barn som ropte og hoiet. Utenfor var folket i full gang med å gjøre klar til parade og konkurranser. Vi gjemte oss på kjøkkenet sammen med resten av de forfjamsa utlendingene. Det ble litt i det meste laget, hverfall når de begynte å snakke om fekting, de beste skjoldene og hvordan de reiser jorda rundt for å sloss mot andre. Veldig fascinerende at de finnes slike grupper, men vi passet ikke helt inn. Vi pakket derfor sammen tingene våre og startet ferden mot Tongariro-nasjonalpark.

Vi har hatt veldig mye tid langs veiene i løpet av disse fem ukene i New Zealand, noe som betyr mye ting til å tenke. Jeg har tenkt på alt fra hva jeg vil bli, til hvor jeg vil bo, til hvor rar jeg må se ut med rumpetaske til hvor mye jeg savner mammas boller med brunost. Jeg har tenkt på fremtiden, fortiden og hvordan nå-tiden egentlig ikke eksisterer. For nå, var i sted, hvis du forstår? Det handler selvfølgelig om hvilke perspektiv du ser det i, men når man er ute å reiser innser man hvor dyrebar nåtiden er og hvor viktig det er å nyte hvert eneste sekund. Det finnes også en trøst i det, å vite at fremtiden er bare et sekund unna. Ikke sant? 

Hvertfall, etter to-tre timer på veien med alt fra Kaizers til Eddie Vedder på høyttalerne kom vi frem til nasjonalparken. Åshild og Kristina ville stoppe på et hostel med en klatrevegg så jeg bestemte meg for å ta en liten pause for å skrive litt. Men tror du det gikk eller? Selvfølgelig ikke! Nå skal ikke jeg virke som en sur, overfladisk drittkjerring, men fyren som kom bort må ha vært den rareste personen jeg noen gang har møtt. Han satt å snakket om hvordan han kan kommunisere med demoner og engler. Han fortalte at han kunne gi liv til vann og han prøvde å «sende» meg en farge med tankene sine. Jeg sa gul, han sendte rød. Han ville at jeg skulle velge et kort fra kortstokken og han tippet feil 10 ganger, så til slutten viste jeg han bare kortet for jeg syns så synd på han. Ikke det at jeg ikke tror på mye av det han snakket om, men det var bare noe med han som ikke stemte helt.. Innimellom tittet jeg bort på Åshild og Kristina, og en av dem hang alltid hengende og dinglende i snora fordi de ikke fikk hverandre ned fra veggen. Av og til deiset de inn i veggen også og en del norske banneord fylte rommet.

Men så er de jo slik at selv de rareste personer som introduserer seg selv som en varulv og sier at du ser ut som du kommer fra verdensrommet, har noe å dele som gir mening (hvertfall litt). Denne rare amerikanske vennen min begynte å snakke om energi-vampyrer. Først skjønte jeg ikke hva han snakket om, men etterhvert forstod jeg hva han mente og likte måten han tenke på. For hvor mange av oss har ikke møtt eller har mennesker i livene våre som tar energi i fra oss? Du vet at vampyrer biter og suger blod ut av deg, men han mente at energi-vampyrer er mennesker som i stedet for å gi energi tar den fra deg. De tar energien din ved å for eksempel bare snakke om seg selv, bare være negativ, la deg gjøre alt det tunge arbeidet etc. Energivampyrer tar mer enn de gir, om det gir mening. Jeg likte tankemåten hans så godt at jeg måtte skrive et eget notat med energi-vampyr som tittel. Han syns heldigvis at jeg ikke var det da, *fjuff* 

Så ja, vi opplever så mye rart på dette eventyret, men alt har en verdi og noe spesielt ved seg. Vi kan lære noe av alle og alt, og jeg prøver så godt jeg kan å være åpen og mottakelig for det/de vi møter på veien. Enten om det er en gammel mann med sverd og ulldrakt eller om det er en 18-år gammel gutt fra o’store Amerika som gjør alt han kan for å imponere. For noen må jo jeg også være helt ekstrem rar, men det er greit. Rar gjør jo livet mer spennende, eller hva?

Ett år etter

I dag er det er ett år siden jeg skrev et innlegg som på mange måter forandret livet mitt. Jeg var for første gang åpen om den største utfordringen jeg har gått gjennom.  Jeg skrev om det helvete som nesten tok knekken på meg. Å skrive om depresjonen og spiseforstyrrelsen som spiste opp livet mitt var ikke lett, men tilbakemeldingene og støtten jeg fikk i etterkant løftet meg 1000 hakk opp fra det dypet jeg hadde kjempet i så lenge.

Noen syns kanskje det er pysete å sitte på andre siden av verden å skrive om dette her, eller kanskje jeg selv syns det er pysete.. Noen syns kanskje det er teit at jeg i hele tatt nevner det igjen, men det er viktig for meg å dele. Det er viktig for meg å prøve å forklare, like mye for meg selv som for dere. Jeg har vært stille lenge og det begynner å hope seg opp med tanker jeg vil dele. Å skrive gir meg motet til å være ærlig, så derfor gjør jeg det nå før jeg feiger ut. Mamma har fortalt at flere har spurt om hvordan jeg har det, og det smelter hjertet mitt som en is på en varm sommerdag. Å vite at folk bryr seg er min drivkraft, det er det som får meg til å ta den tunge kampen det er å komme opp fra det mørke dypet. Empatien dere viser gjør alt verdt det. Takk.



I fjor skrev jeg at jeg var «frisk». Det er jeg. Jeg er frisk når du sammenligner meg med de tusenvis av guttene, jentene, damene og mennene som er så tynne at de ligger for døden. Jeg er frisk når du sammenligner meg med alle de som ikke greier å spise, spiser til de kaster opp og lar maten styre livene deres. Jeg er frisk når du sammenligner meg med alle de som ikke ser noe positivt med livet. Jeg er frisk, men jeg sliter fortsatt. For å være ærlig så sliter jeg mer enn jeg vil innrømme. Det er dager hvor jeg vil rive av meg alt fettet jeg har på kroppen, gjemme meg fra omverden og kaste opp alt jeg har spist. Det er dager hvor alt er mørkt og jeg ikke skjønner poenget med livet. Det er dager jeg angrer så innmari på at jeg lot meg selv være så svak og det er dager da jeg ikke vil fortsette. Forskjellen er at disse dagene blir skjeldenere og skjeldnere. Heldigvis.

Spiseforrstyrrelsen vil alltid være en del av meg, det vet jeg. Men det jeg som har vært vanskeligst i etterkant er at jeg er flau. Jeg er flau over å hatt spiseforstyrrelse, selv hvor rart det kanskje høres ut. Jeg tør skjeldent å si høyt at «ja, jeg har hatt spiseforrstyrrelse og jeg har hatt depresjon i mange år». Jeg er flau fordi jeg er så langt fra en tynn flis som ikke spiser nå, og jeg tror ikke folk tror at jeg har vært det heller. Jeg er flau fordi jeg har lagt på meg ti kilo mer enn jeg burde, fordi jeg spiser som en vanlig person og fordi jeg egentlig ikke bryr meg om mat lengre. Det er en del av meg som fortsatt føler at jeg burde bry meg, og det er «flaut» at jeg ikke gjør det. Jeg føler at jeg skuffer noen. Når jeg er hjemme er det dager hvor jeg hater å gå ut døren fordi jeg føler at alle sammenligner meg med hvordan jeg en gang var og spør seg selv «hva har hun gjort med seg selv?». Eller kanskje det bare er meg som tenker det. Hva er det egentlig jeg har gjort mot meg selv? Kanskje er det meg selv jeg skuffer?

Men er det egentlig noe å være flau over? Det er jo ikke det. Jeg vet med meg selv at jeg ikke skal være flau, men stolt over hvor langt jeg har komme meg og hvor bra jeg faktisk har det. Jeg burde være stolt over at jeg kom meg så fort ut av det. Jeg er stolt. Jeg er glad for at jeg greier å spise som en vanlig person og snakke normalt om mat og vekt. Det er bare fortsatt rart for meg å ikke være en jente med spiseforrstyrrelse.. Og jeg lurer på om det er det for folk rundt meg også? Tenker vennene mine fortsatt på det når jeg sier noe om mat? Blir mamma fortsatt redd hvis jeg spiser lite? Kommer jeg noen gang til å føle meg helt frisk? Det er så mange spørsmål..

Men for all del, jeg har det bra nå. Jeg har komme meg en lang vei. Jeg føler meg fortsatt ikke vel i min egen kropp og jeg føler at jeg ikke er der jeg skal være, enda. Jeg mistet litt av livsgnisten på veien, la på meg mer enn jeg burde og gjorde en del feil med hvordan jeg taklet alt. Jeg var sykere mye lenger enn det jeg ville la meg selv anerkjenne. Jeg latet som alt var bra og at livet smilte, men de vonde tankene var der lenge etter at kroppen min begynte å forandre seg. Jeg gav litt opp og bare lot kiloene fylle den tomme kroppen min. Mange tror nok, eller jeg lot meg selv tro, at så snart jeg begynte å spise igjen ville jeg bli frisk, men slik fungerer det ikke. Det er ikke før nå at jeg føler at kontrollen begynner å komme tilbake. Det er fortsatt dager hvor jeg ikke stoler på meg selv og hva magen min sier. Er det faktsisk jeg som er sulten, eller er det spiseforstyrrelsen? Er det jeg som har lyst på sjokolade, eller er det spiseforstyrrelsen? Heldigvis begynner min egen stemme å bli høyere og sterkere. Og forskjellen er at nå vet jeg at jeg skal greie dette. Jeg vet at jeg er sterk nok. 

Det er fortsatt dager da jeg tenker på hvor mørk, tynn og usynlig jeg var. Jeg husker at jeg følte meg som et spøkelse og jeg husker hvordan beinene stakk ut av den tynne kroppen min. Jeg husker hvor stresset jeg var over å forbrenne mer kalorier enn alle andre og at jeg måtte være tynnere enn alle de pene jentene på skolen. Jeg husker hvor stresset jeg var for å bli frisk og hvor viktig det var for meg å bevise at jeg kunne det også. Jeg husker hvor fælt jeg hadde det. Tenk da på de som sliter med dette i mange år, eller hele livet. Det er vanskelig å forklare hvor mørkt det er. Mange sammenligner det med et fengsel. Det rare er at du har skapt dette mørke, dystre fengselet selv og du kan gå ut når som helst, men det er noe som holder deg tilbake. Det er trygt der inne. Det blir redet ditt og alt som befinner seg utenfor er skummelt og utrygt, men det er egentlig der inne det er skummelt å være.. Er det ikke fascinerende?


Likevel ville jeg ikke vært foruten. Jeg vet det høres rart ut, og det er ikke hver dag at jeg tror på det selv, men det var en periode i livet mitt som lærte meg utrolig mye. Fengselet lærte meg mye, det gav meg tid til å tenke og til å revurdere livet. Jeg lærte mye om meg selv, ble tøffere og sterkere. Jeg fant ut hvilke mennesker jeg vil ha i livet mitt og jeg fant ut hvem jeg er som person, eller hvilken person jeg vil være. Jeg er introvert som føler, tenker og reflekterer. Jeg er en observatør som prøver å ta til meg alt jeg kan av inntrykk, informasjon og detaljer. Jeg vil føle alt, jeg vil kjenne på alt og jeg vil ta del i alt. Det er det som gjør meg til den jeg er, og jeg vet at det er helt greit.



Men for å svare alle dere som lurer på hvordan jeg har det, på en ordentlig måte; jeg har det veldig bra. Jeg har det faktisk fantastisk bra. Det er dager hvor jeg kjenner lykken langt inn i ryggmargen og jeg bare må smile fordi jeg tenker på hvor heldig jeg er. Det har nok noe med at jeg er ute på mitt livs eventyr akkurat nå, men jeg kjenner med meg selv at jeg faktisk har det bra. Som jeg sa så er det dager og øyeblikk da det kommer en svart, tung sky over meg, men jeg vet at verdensvinden kommer med sin sterke kraft og blåser den bort. Jeg stoler på den lykken jeg kjenner, og jeg vet at den er ekte.

Jeg håper at noe av det jeg skriver gir mening og at dere forstår noe av det. Hvis ikke er det greit det også. Jeg vil bare prøve å forklare litt. Få noen av tankene som svirrer som en virvelvind i hodet mitt ned på «papiret». Jeg håper dere «forstår» hvor utrolig vanskelig det er å slite med depresjoner som en ung tenåringsjente. Du tror at livet er over og da er det hardt å snu tankegangen. Jeg har lyst å gi alle de som sliter der ute i verden en superhard klem, se de inn i øyne og med all min kraft overtale dem om at det kommer til å gå bra. Det værste jeg vet er at folk går gjennom livet og er ulykkelige. Hvorfor skal vi bruke alle våre krefter på å ha det fælt? Vi har alle hovedrollen i vårt eget liv og kan gjøre det vi vil. Er du ikke lykkelig? Gjør noe med det! Jeg vet det er skummelt. Gudene vet at jeg syns det er skummelt! Jeg redd hver eneste dag jeg. Jeg er redd for å feile, jeg er redd for å være ensom og jeg er redd for å la de vonde tankene ta overhånd igjen. Men jeg lover at livet kommer til å bli så mye bedre om du tar skrittet utenfor komfortsonen og tar en sjanse. Mitt kan ikke sammenlignes enn gang..

Så folkens, jeg skal gi dere en oppgave. Jeg vet jeg skrev det i fjor også, men husk å hjelp de rundt deg som du ser har det vanskelig. Ja, vi har alle våre egne liv med drømmer, erfaringer og opplevelser å ta vare på, men det kan vi også ha om vi hjelper andre. Strekk ut hånden til noen som trenger det. Vi kan lære så utrolig mye av det. Jeg tror et av problemene er at mange av oss er redde for følelser, men ikke vær det. Følelser er noe av det mest ekte her på jord. Hjelp noen på jobb, noen på butikken eller noen av de mange som kjemper for livet i Syria. Vi går alle gjennom ulike ting i livet, og vi trenger alle litt støtte av og til. Jeg hadde ikke overlevd uten. Tenk litt på det.. 

Jeg elsker livet akkurat nå, og jeg unner alle å føle det samme.  

 

(PS; hvis du ikke skjønner helt hva jeg babler om så kan du lese denne teksten her:  http://www.ragnhildnerheim.com/ragnhild-marie/2014/11/29/det-kunne-kostet-meg-livet. Den skrev jeg på ferden gjennom Asia i fjor vinter. Den handler om de årene jeg slet med spiseforstyrrelse og depresjon. År som forandret livet mitt, på godt og vondt.) 

Endringer

Dere, jeg har en dårlig nyhet.. Datamaskinen min er ødelagt. Du kan tro en skrivelysten jente som meg var ganske langt nede når det skjedde. Dataen er noe av det kjæreste jeg har med meg på denne turen, sammen med kamerat. Jeg vet det er svært materialistisk av meg å si, men sånn er det. Men jeg håper og tror at det var en grunn til at det skjedde.

 

Dagen etter dataen ble full av væske startet med negative tanker og ikke mye håp. Vi satte oss i bilen klokken sju om morgenen, etter tre timer på øyet, for å kjøre til startstreken på en tredagers fjelltur. Jeg lukket øynene og prøvde å omstille tankene mine. Her er det jeg fant ut:

– det kunne vært verre, for eksempel om kameraet ble ødelagt

– det er bare en ting, som kan erstattes

– jeg kommer fra et fantastisk land som tilbyr fantastisk forsikring

– dette gir meg muligheten til å fokusere mye mer på skrivingen og utvikle meg mer som skribent 

 

Så nå blir det altså begrenset med bilder på bloggen. Litt mobilbilder kan jeg dele, men jeg skal heller ordne en skikkelig fotobombe når jeg har data igjen. Til da foreslår jeg at neste gang du kommer inn på denne bloggen for å lese noe av det visvaset jeg skriver burde du sette deg i godstolen, med teppe over beina og en varm tekopp i hendene. Og forhåpentligvis vil du nyte og forstå noe av det jeg skriver. *off, du legger opp til det nå Ragnhild-Mrie*