På tur mot Ulruru

(Skrevet 31.oktober 2015)

Australia er det sjette største landet i verden. Det bor over 23 millioner mennesker her. Midt inne i dette enorme landet finner man et fjell. Dette fjellet heter «Uluru» og vil gi deg en wow-følelse du aldri har opplevd før. Veien dit vil også gi deg minner du aldri kommer til å glemme. Hvertfall ikke jeg. 


Etter å ha tilbrakt en dag i Adelaide med speed-sightseeing, bekjemping av jetlag og mye snakking om ting som har skjedd i løpet av de siste måndene satte vi kursen mot Uluru nasjonalpark. Første etappe var en 11 timers busstur til Cobber Pedy. En bitte liten landsby med ikke annet en ørken på mange mils omkrets. Bussturen gav oss en av de fineste soloppgangene jeg noen gang har sett. Vi satt der, tre norske jenter med hver vår spilleliste på ørene og hver våre tanker, på vei mot et av verdenes største naturfenomen.

Cobber Pedy, vårt første stoppested, er kanskje det mest spesielle stedet jeg har vært på. Det er så og si ingenting å gjøre der bortsett fra å se, lese, studere og lete etter sin egen opal. Landsbyen er bygd opp rundt gruvedrift og mange av husene er bygd under bakken, kallt dugouts, for å beskytte mot varmen. Det regner så og si aldri der, og det er ikke unormalt at det er over 50 grader. Vi sov i en slik «dogout» mange meter under bakken. På kjøpet fikk vi en del dårlige (men morsomme) vitser fra mannen som drev stedet. Gary het han, en gammel mann uten tenner og stor ølmage. Og en voldsom lungekapasitet. Det er en type jeg kommer til å huske lenge.

Reklamer

05.02.16

Kjære dagbok, jeg skal nå fortelle deg om den lengste dagen i verdenshistoria mi. Fy…. for en dag. En lang, lang dag.

Det var siste dag i India. Den startet bra med sightseeing i gamle Delhi, god mat, siste innhenting av indiske-impulser og mange hyggelige mennesker. Flyet mitt gikk ikke før 0430 om morgenen etter så jeg hadde hele dagen sammen med Åshild. Jeg bestemte meg derimot for å reise til flyplassen ganske tidlig, både fordi det var billigere og fordi jeg ville ha god tid. Og det er jeg SÅ takknemlig for akkurat nå.

Så jeg kom meg til flyplassen, alt gikk smidig og fint. Jeg satt på metroen litt nervøs med tanke på at jeg nå var på egenhånd. Åshild reiser videre til Malaysia, mens jeg reiser til Sør-Afrika. Det blir, er, svært rart å være alene, men jeg gleder meg. Fremme på den overraskende fine flyplassen gjorde jeg meg kjent, og fant etterhvert ut at jeg måtte belage meg på å vente en stund før jeg fikk sjekke inn. Da jeg kom til skranken og viste passet mitt, startet det..

Greia er, det er nesten flaut å si det, men visumet mitt gikk ut 45 minutter før jeg kunne sjekke inn. Det gikk altså ut 4 februar, jeg skulle dra 5. Jeg snakket med en mann på flyplassen i Kochi, første plass vi kom til i India, og han sa at det ville gå bra så lenge jeg betalte en liten bot. Jeg trodde aldri det skulle bli så mye styr som det faktiske ble. Så jeg sier det med en gang, ikke tull med visum i India. Det kan visst, hvis du er skikkelig uheldig gå så langt at du ikke får slippe inn i India igjen. 

Først måtte jeg stå å vente på at en av de bak innsjekkingsskranken sprang til immigrasjonskontoret for å høre om jeg kunne komme til dem eller om jeg måtte helt til ambassaden.. Da de sa det hold jeg på å tisse på meg! Det første jeg skulle gå igjennom alene var å måtte dra til ambassaden i Delhi midt på natta?! Da hadde jeg jo aldri rukket flyet mitt.. HELDIGVIS kom de tilbake og sa at jeg kunne gå til immigrasjonen på flyplassen og snakke med dem. Jeg takket inderlig og rødflammet, svett og sjelven gikk jeg videre for å sende bagasjen. Men da, fant de ikke navnet mitt i systemet.. De skjønte ikke hvor jeg skulle, de skjønte ikke billetten min og de skjønte ikke at jeg kunne reise i 6 måneder.. Jeg tenkte bare at nå blir jeg værende her. Etter 15 minutter fant de heldigvis ut av det og jeg kunne sende bagasjen min til Sør-Afrika.

Da startet neste utfordring. Heldigvis fikk jeg hjelp av to veldig hyggelige karer som førte meg til immigrasjonen. Der måtte jeg stå vente mens flere gamle menn stod å diskuterte. Jeg måtte betale 5400 rupee i kontanter. Det tilsvarer ca 600 norske kroner. Jeg som, for noen timer siden, brukte opp de siste rupeene jeg hadde måtte så finne en plass å ta ut penger. Det var heller ikke lett. Jeg fant en minibank, men forvirra og ut av det som jeg var tok jeg ut 4500 ikke 5400. Da jeg kom tilbake for å ta ut 1000 rupee mer, hva tror du skjedde da? Kortet mitt var blokka…. Altså. Jeg har ikke ord. 

På dette tidspunktet var det like før jeg satt meg ned på gulvet og grein. Klokka var 2 på natta, jeg var sliten, varm, sjelven og stressa. Men igjen, heldigvis, så kom jeg på at jeg hadde 200kr i sekken!! Og takk Gud for at en av de mange kioskene faktisk kunne veksle de. Hvis jeg ikke hadde hatt de 200kr i sekken, så vet jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd. Jeg sprang bort til kontoret med de siste pengene, fikk betalt, de stemplet passet mitt, og jeg fikk gå å stille meg i den evig lange immigrasjonskøen. Der måtte jeg også stå å vente ett par minutter ekstra, for fyren jeg snakket med var ikke sikker på om han kunne sende meg igjennom… Etter dette rotet jeg også kaffe.

Jeg vet ikke om denne situasjonen høres ille ut for dere, men jeg lover dere – å være midt oppi det var ikke gøy. Eller det er gøy nå da. I etterkant. Det verste var å føle at de ikke trodde på meg, eller at de trodde at jeg gjorde noe galt. Det føltes som de ikke trodde jeg var den jeg utgir meg for være, at jeg ikke er turist etc. Det som derimot er fantastiske med hele denne situasjonen er jo at uansett hva det var så ordnet det seg. Det var mye galt som skjedde i løpet av kort tid, men jeg fant en løsning. Det gjør man jo som regel. Det finnes alltid en måte og det fikk jeg erfart denne gangen også. Det er absolutt ikke noe jeg anbefaler å telle antall dager i India feil, booke flybillett ut av landet før du har dobbeltsjekket visumet eller å stole på det en liten, gammel mann med dårlig engelsk på en liten flyplass i India forteller – men jeg kom meg gjennom det. Jeg har hvertfall lært nå.

Og for å gi ett eksmepl på hvordan det også kan gå, så kom Åshild seg gjennom uten noe styr. Jeg tror dette var verden som ville gi meg en virkelighetssjekk, og for å si det sånn, nå er jeg tilbake. Og jeg elsker Sør-Afrika allerede. 

God jul fra o’store Australia

Hei alle sammen! Det er en stund siden sist nå.. Dagene går så fort her ute i verden så det er liten tid til å sette seg ned å skrive. Vi opplever så mye, reiser ofte og møter så mange mennesker at jeg trenger litt tid til å fordøye alt før jeg skriver det ned. Vi har akkurat ankommet Sydney, som er siste stoppested i Australia før jeg og Åshild setter oss på flyet til India. Det blir rart å reise fra dette enorme solfylte landet.. Men jeg gleder meg til fortsettelsen! 

Jeg har hvertfall skrevet en liten julehilsen. Jeg håper dere koser dere i jula, slapper av og spiser mye god mat. Vi har hatt en annerledes, men fin jul hvor snø ble byttet ut med sand og pinnekjøtt med pizza. Julegaven i år ble å hoppe fallskjerm ut fra et lite fly ca 4000 meter over bakken. En helt ubeskrivelig følelse. Det er helt klart noe av det beste jeg har opplevd. Det blir spennende å se hva resten av reisen byr på.. 🙂 

_______________________________

 

Jeg sitter med føttene i gyllen sand. Armene har blitt brune. Håret blondt og krøllete etter saltvannet jeg akkurat har badet i. Øynene skinner i solen, det er hvertfall det jeg har blitt fortalt. Jeg føler meg lykkelig. Jeg hører barn som springer ut i vannet, splasjer og hyler. Jeg hører vennegjenger le og ser kjærestepar som nyter en dag på stranda. Jeg sitter å tenker på livet og hvor rart det er. Jeg tenker på jula og hvor spesielt det egentlig er å feire på andre siden av jorda. Jeg vet ikke om noen eller hvem som kommer til å lese det jeg skriver, men jeg håper uansett hvem du er, hvor du bor og hva livet ditt innebærer – at du får en god jul og ett godt nyttår.

Mens jeg sitter her tenker jeg på året som har gått. De fleste tenker nok på alt vi ikke gjorde og alt vi ikke fikk til. Vi tenker «årene går alt for fort». Men hva om «fort» er et positivt tegn? Jeg kunne skrevet en roman til deg om alt jeg angrer på fra året som har gått. Jeg kunne fortalt deg om alt jeg ikke fikk gjort og alt jeg gjorde feil. Jeg kunne fortalt deg om de dagene jeg har lugget i senga og gjort puta vårt med unødvendige tårer. Jeg kunne fortalt om alle de gangene jeg har hatet meg selv og egentlig har hatt lyst å gi opp. Jeg kunne fortalt deg om alle de dagene jeg har kjedet meg, vært usikker på fremtiden eller dagene jeg følte meg dårlig. Men jeg vil ikke det. For jeg har endelig forstått at livet er ganske bra, og jeg skal komme med eksempel på hvorfor.

Jeg husker for eksempel da jeg gikk på fjellet med hunden og følte plutselig en lykke som spredde seg i hele kroppen mens jeg såg solen skinne gjennom tretoppene. Jeg husker da jeg fikk en utrolig jobbmulighet som jeg lærte mye av, voks på og som gjorde meg mye mer selvsikker. Jeg husker alle de dagene jeg har komme inn døren hjemme og det har luktet nystekt hjemmebakst i hele huset. Jeg husker turene jeg har hatt til Oslo, som da vi danset som gale på Comet Kid-konserten. Jeg husker alle dagen jeg har tilbragt med mitt fantastiske tantebarn som lyser opp livet mitt, eller alle de fantastiske vennene mine. Jeg husker alle de vakre fergerutene jeg har tatt og alle de rare samtalene jeg har hatt med fergemannskapet. Jeg husker alle kveldene jeg har tilbragt med min bestevenn. Jeg husker alle de fantastiske fjellturene jeg har vært på, og hvor ubeskrivelig glad jeg er for å bo i ett så vakkert land som Norge. Jeg husker da jeg satte meg på flyet til Australia, redd, men likevel så lykkelig og spent på det nye eventyret jeg skulle ut på. Jeg husker hvor fantastisk det var å sove under en åpen stjernehimmel og varmen som fylte meg når jeg tenkte på alt det gode i livet mitt. Jeg husker da jeg stod på toppen av en vulkan og tenkte på alt jeg har komme meg igjennom. Og det siste, da jeg hoppet ut fra et fly og falt mot bakken. Det er det morsomste, sprøeste, nydeligste, beste jeg noen gang har opplevd. Stillheten og følelsen av å fly langt over bakken – ubeskrivelig.

Så, som dere skjønner så har året mitt vært ganske så bra. Jeg har vokst, lært, utfordret meg selv, utviklet meg og kommet et par steg nærmere den jeg vil være. Jeg har komme enda nærmere de jeg har i livet mitt, fått mange nye venner og fått det enda bedre med meg selv. Det er dager det er vanskelig å se det, men de gode tingene er der. Bruk litt tid nå i jula og virkelig tenk over de gode tingene, minnene og stundene i livet ditt. Tenk på de gangene du virkelig har smilt, vært fornøyd med deg selv eller bare hatt det bra. Tenk på de gangene du har vært takknemlig, om det så er for maten du har laget, familien din eller at du har en seng å sove i. Gå så inn i det nye året med hode høyt, smilet om munnen og tanken «dette året gleder jeg meg til». Det skal hvertfall jeg gjøre.

Så, kjære du som leser dette. Du er fantastisk. Det er ikke sikkert jeg kjenner deg, men jeg vet at du er et godt menneske som fortjener kun det beste. Livet er rart og vanskelig, men det er det som gjør det så fantastisk også. Feile, lære, utfordre seg selv og oppleve. Lytt, nyt og se. Det er så mange små ting som gjør livet så ubeskrivelig vakkert. Jeg håper bare vi er flinke nok til å se det.. 

Stor klem til dere alle fra ei lykkelig, forvirra og takknemlig jente i Australia

Fantastiske New Zealand

New Zealand er nå et avsluttet kapittel og jeg har så mange blandede følelser. De 6 siste ukene har vært utrolige. Jeg har fått opplevd utrolig mye og utfordret meg på mange flere områder enn jeg trodde jeg ville. New Zealand har egentlig aldri vært ett av landene jeg har drømt om å reise til. Jeg gjorde det mest for opplevelsen sammen med mine to barndomsvenninner, men nå når jeg sitter her og tenker tilbake, kunne jeg ikke vært mer fornøyd med landet vi valgte.

New Zealand er langt unna trygge, fine Norge, men likhetene er mange. Vi har mye av den samme naturen, vi oppfører oss nesten som vi skulle vært fra samme bygd og kulturen er ganske lik. Likevel har New Zealand noe spesielt ved seg. Jeg greier ikke helt å sette fingeren på hva enda, men det har nok mye med de opplevelsen jeg har hatt. Hode mitt er fullt av så mange morsomme, rare og fine minner at jeg av og til må spørre meg selv om alt er en drøm.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dere om alt vi har gjort, vise dere alle de fantastiske stedene vi har vært og tatt dere alle sammen med i vår kjære campervan. Jeg har så lyst at dere skal skjønne hvor bra vi har hatt det, for jeg føler ikke at ord strekker til. Men jeg kan fortelle dere om noen av de tingene jeg aldri kommer til å glemme.

– Vårt første møte med folket i New Zealand og hvor utrolige alle sammen er. Det er kanskje det som er det mest spesielle med New Zealand – folket. De er så ekstremt hjelpsomme, åpen og snille. P

– Natten ved Lake Pukaki da alt åpnet seg og jeg følte meg som ett med verden. Og den stjernehimmelen vi lå  under den natten kommer alltid til å være med meg. 

– Den todagers fjelltur med tung sekk og en forstrekket lysk, men også den fantastiske naturen som var rundt oss og gleden av kvikklunsj på den tunge veien. 

– Da vi flydde helikopter opp på en isbre og gikk rundt på den i tre timer. Jeg forelsket meg så mye at jeg kunne bodd der.

– Da vi såg babyseler svømme i en elv bare en halvmeter unna oss.

– Da vi bodde i et skur i skogen, og hvor avslappet jeg følte meg der.

– Alle nettene vi har telta på taket av en bil på noen ubeskrivelig fine steder.

– Da vi gikk en tredagers tur langs hvite strender og tropisk natur. 

– Da vi klatret til toppen av en vulkan 2000moh. 

– Da vi tilbrakt 2 timer i gråtter under bakken.

– Da vi raftet i en elv, og da jeg falt uti i verdens høyeste fossefall som du kan rafte i. Noe av de skumleste jeg har opplevd, men jeg er fortsatt glad for at jeg gjorde det. Er jo en opplevelse rikere 🙂 

Jeg kommer til å savne naturen. Jeg kommer til å savne Åshild og Kristina som synger i fremsettet. Jeg kommer til å savne campingen, Kristina som viser tommel opp til andre biler i stede for å hilse og jeg kommer til å savne vår kjære bil «Serena» som vi har brukt utallige timer i. Jeg kommer til å savne folkene, livsstilen og kulturen. Jeg har gjort så mye at det er nesten ufattelige å tenke på at jeg fortsatt har mye igjen å gjøre på denne reisen.

Kjære New Zealand, du har vært utrolig. Jeg har ikke ord for å beskrive hvor fantastisk disse ukene har vært og jeg kan ikke takke deg nok for hvordan du har behandlet oss. Jeg har minner så fantastiske at de kommer til å holde hjertet mitt varmt til den dagen jeg dør.

Ett år etter

I dag er det er ett år siden jeg skrev et innlegg som på mange måter forandret livet mitt. Jeg var for første gang åpen om den største utfordringen jeg har gått gjennom.  Jeg skrev om det helvete som nesten tok knekken på meg. Å skrive om depresjonen og spiseforstyrrelsen som spiste opp livet mitt var ikke lett, men tilbakemeldingene og støtten jeg fikk i etterkant løftet meg 1000 hakk opp fra det dypet jeg hadde kjempet i så lenge.

Noen syns kanskje det er pysete å sitte på andre siden av verden å skrive om dette her, eller kanskje jeg selv syns det er pysete.. Noen syns kanskje det er teit at jeg i hele tatt nevner det igjen, men det er viktig for meg å dele. Det er viktig for meg å prøve å forklare, like mye for meg selv som for dere. Jeg har vært stille lenge og det begynner å hope seg opp med tanker jeg vil dele. Å skrive gir meg motet til å være ærlig, så derfor gjør jeg det nå før jeg feiger ut. Mamma har fortalt at flere har spurt om hvordan jeg har det, og det smelter hjertet mitt som en is på en varm sommerdag. Å vite at folk bryr seg er min drivkraft, det er det som får meg til å ta den tunge kampen det er å komme opp fra det mørke dypet. Empatien dere viser gjør alt verdt det. Takk.



I fjor skrev jeg at jeg var «frisk». Det er jeg. Jeg er frisk når du sammenligner meg med de tusenvis av guttene, jentene, damene og mennene som er så tynne at de ligger for døden. Jeg er frisk når du sammenligner meg med alle de som ikke greier å spise, spiser til de kaster opp og lar maten styre livene deres. Jeg er frisk når du sammenligner meg med alle de som ikke ser noe positivt med livet. Jeg er frisk, men jeg sliter fortsatt. For å være ærlig så sliter jeg mer enn jeg vil innrømme. Det er dager hvor jeg vil rive av meg alt fettet jeg har på kroppen, gjemme meg fra omverden og kaste opp alt jeg har spist. Det er dager hvor alt er mørkt og jeg ikke skjønner poenget med livet. Det er dager jeg angrer så innmari på at jeg lot meg selv være så svak og det er dager da jeg ikke vil fortsette. Forskjellen er at disse dagene blir skjeldenere og skjeldnere. Heldigvis.

Spiseforrstyrrelsen vil alltid være en del av meg, det vet jeg. Men det jeg som har vært vanskeligst i etterkant er at jeg er flau. Jeg er flau over å hatt spiseforstyrrelse, selv hvor rart det kanskje høres ut. Jeg tør skjeldent å si høyt at «ja, jeg har hatt spiseforrstyrrelse og jeg har hatt depresjon i mange år». Jeg er flau fordi jeg er så langt fra en tynn flis som ikke spiser nå, og jeg tror ikke folk tror at jeg har vært det heller. Jeg er flau fordi jeg har lagt på meg ti kilo mer enn jeg burde, fordi jeg spiser som en vanlig person og fordi jeg egentlig ikke bryr meg om mat lengre. Det er en del av meg som fortsatt føler at jeg burde bry meg, og det er «flaut» at jeg ikke gjør det. Jeg føler at jeg skuffer noen. Når jeg er hjemme er det dager hvor jeg hater å gå ut døren fordi jeg føler at alle sammenligner meg med hvordan jeg en gang var og spør seg selv «hva har hun gjort med seg selv?». Eller kanskje det bare er meg som tenker det. Hva er det egentlig jeg har gjort mot meg selv? Kanskje er det meg selv jeg skuffer?

Men er det egentlig noe å være flau over? Det er jo ikke det. Jeg vet med meg selv at jeg ikke skal være flau, men stolt over hvor langt jeg har komme meg og hvor bra jeg faktisk har det. Jeg burde være stolt over at jeg kom meg så fort ut av det. Jeg er stolt. Jeg er glad for at jeg greier å spise som en vanlig person og snakke normalt om mat og vekt. Det er bare fortsatt rart for meg å ikke være en jente med spiseforrstyrrelse.. Og jeg lurer på om det er det for folk rundt meg også? Tenker vennene mine fortsatt på det når jeg sier noe om mat? Blir mamma fortsatt redd hvis jeg spiser lite? Kommer jeg noen gang til å føle meg helt frisk? Det er så mange spørsmål..

Men for all del, jeg har det bra nå. Jeg har komme meg en lang vei. Jeg føler meg fortsatt ikke vel i min egen kropp og jeg føler at jeg ikke er der jeg skal være, enda. Jeg mistet litt av livsgnisten på veien, la på meg mer enn jeg burde og gjorde en del feil med hvordan jeg taklet alt. Jeg var sykere mye lenger enn det jeg ville la meg selv anerkjenne. Jeg latet som alt var bra og at livet smilte, men de vonde tankene var der lenge etter at kroppen min begynte å forandre seg. Jeg gav litt opp og bare lot kiloene fylle den tomme kroppen min. Mange tror nok, eller jeg lot meg selv tro, at så snart jeg begynte å spise igjen ville jeg bli frisk, men slik fungerer det ikke. Det er ikke før nå at jeg føler at kontrollen begynner å komme tilbake. Det er fortsatt dager hvor jeg ikke stoler på meg selv og hva magen min sier. Er det faktsisk jeg som er sulten, eller er det spiseforstyrrelsen? Er det jeg som har lyst på sjokolade, eller er det spiseforstyrrelsen? Heldigvis begynner min egen stemme å bli høyere og sterkere. Og forskjellen er at nå vet jeg at jeg skal greie dette. Jeg vet at jeg er sterk nok. 

Det er fortsatt dager da jeg tenker på hvor mørk, tynn og usynlig jeg var. Jeg husker at jeg følte meg som et spøkelse og jeg husker hvordan beinene stakk ut av den tynne kroppen min. Jeg husker hvor stresset jeg var over å forbrenne mer kalorier enn alle andre og at jeg måtte være tynnere enn alle de pene jentene på skolen. Jeg husker hvor stresset jeg var for å bli frisk og hvor viktig det var for meg å bevise at jeg kunne det også. Jeg husker hvor fælt jeg hadde det. Tenk da på de som sliter med dette i mange år, eller hele livet. Det er vanskelig å forklare hvor mørkt det er. Mange sammenligner det med et fengsel. Det rare er at du har skapt dette mørke, dystre fengselet selv og du kan gå ut når som helst, men det er noe som holder deg tilbake. Det er trygt der inne. Det blir redet ditt og alt som befinner seg utenfor er skummelt og utrygt, men det er egentlig der inne det er skummelt å være.. Er det ikke fascinerende?


Likevel ville jeg ikke vært foruten. Jeg vet det høres rart ut, og det er ikke hver dag at jeg tror på det selv, men det var en periode i livet mitt som lærte meg utrolig mye. Fengselet lærte meg mye, det gav meg tid til å tenke og til å revurdere livet. Jeg lærte mye om meg selv, ble tøffere og sterkere. Jeg fant ut hvilke mennesker jeg vil ha i livet mitt og jeg fant ut hvem jeg er som person, eller hvilken person jeg vil være. Jeg er introvert som føler, tenker og reflekterer. Jeg er en observatør som prøver å ta til meg alt jeg kan av inntrykk, informasjon og detaljer. Jeg vil føle alt, jeg vil kjenne på alt og jeg vil ta del i alt. Det er det som gjør meg til den jeg er, og jeg vet at det er helt greit.



Men for å svare alle dere som lurer på hvordan jeg har det, på en ordentlig måte; jeg har det veldig bra. Jeg har det faktisk fantastisk bra. Det er dager hvor jeg kjenner lykken langt inn i ryggmargen og jeg bare må smile fordi jeg tenker på hvor heldig jeg er. Det har nok noe med at jeg er ute på mitt livs eventyr akkurat nå, men jeg kjenner med meg selv at jeg faktisk har det bra. Som jeg sa så er det dager og øyeblikk da det kommer en svart, tung sky over meg, men jeg vet at verdensvinden kommer med sin sterke kraft og blåser den bort. Jeg stoler på den lykken jeg kjenner, og jeg vet at den er ekte.

Jeg håper at noe av det jeg skriver gir mening og at dere forstår noe av det. Hvis ikke er det greit det også. Jeg vil bare prøve å forklare litt. Få noen av tankene som svirrer som en virvelvind i hodet mitt ned på «papiret». Jeg håper dere «forstår» hvor utrolig vanskelig det er å slite med depresjoner som en ung tenåringsjente. Du tror at livet er over og da er det hardt å snu tankegangen. Jeg har lyst å gi alle de som sliter der ute i verden en superhard klem, se de inn i øyne og med all min kraft overtale dem om at det kommer til å gå bra. Det værste jeg vet er at folk går gjennom livet og er ulykkelige. Hvorfor skal vi bruke alle våre krefter på å ha det fælt? Vi har alle hovedrollen i vårt eget liv og kan gjøre det vi vil. Er du ikke lykkelig? Gjør noe med det! Jeg vet det er skummelt. Gudene vet at jeg syns det er skummelt! Jeg redd hver eneste dag jeg. Jeg er redd for å feile, jeg er redd for å være ensom og jeg er redd for å la de vonde tankene ta overhånd igjen. Men jeg lover at livet kommer til å bli så mye bedre om du tar skrittet utenfor komfortsonen og tar en sjanse. Mitt kan ikke sammenlignes enn gang..

Så folkens, jeg skal gi dere en oppgave. Jeg vet jeg skrev det i fjor også, men husk å hjelp de rundt deg som du ser har det vanskelig. Ja, vi har alle våre egne liv med drømmer, erfaringer og opplevelser å ta vare på, men det kan vi også ha om vi hjelper andre. Strekk ut hånden til noen som trenger det. Vi kan lære så utrolig mye av det. Jeg tror et av problemene er at mange av oss er redde for følelser, men ikke vær det. Følelser er noe av det mest ekte her på jord. Hjelp noen på jobb, noen på butikken eller noen av de mange som kjemper for livet i Syria. Vi går alle gjennom ulike ting i livet, og vi trenger alle litt støtte av og til. Jeg hadde ikke overlevd uten. Tenk litt på det.. 

Jeg elsker livet akkurat nå, og jeg unner alle å føle det samme.  

 

(PS; hvis du ikke skjønner helt hva jeg babler om så kan du lese denne teksten her:  http://www.ragnhildnerheim.com/ragnhild-marie/2014/11/29/det-kunne-kostet-meg-livet. Den skrev jeg på ferden gjennom Asia i fjor vinter. Den handler om de årene jeg slet med spiseforstyrrelse og depresjon. År som forandret livet mitt, på godt og vondt.) 

Vårt første møte med New Zealand

Tre ord som beskriver mitt første møte med New Zealand: vennlighet, idyll og minneverdig.

Vi tok våre første skritt på New Zealandsk-jord i Christchurch sent en tirsdags kveld. Vi hadde allerede skaffet oss en vert (couchsurfing) og snill som han var hentet han tre trøtte jenter på flyplassen, selv om han hadde eksamen dagen etter. Han heter George og gjorde oppholdet vårt i Christchurch ti ganger bedre enn om vi hadde bodd for oss selv, det er jeg sikker på.

George bodde sammen med tre andre super hyggelige personer. De er nok noen av de snilleste, mest generøse menneskene jeg noen gang har møtt. De tok oss i mot med åpne armer, hjalp oss med å planlegge resten av ruten vår her i New Zealand, lot oss være en dag ekstra og viste oss steder rundt Christchurch som vi aldri hadde sett uten dem. Vi hadde det utrolig gøy og jeg kommer til å huske dagene vi hadde sammen i lang tid fremover. Jeg er evig takknemlig.

Christchurch i seg selv er nok ikke den mest spennende byen jeg har vært i, men det er nok mye på grunn av jordskjelvet som rammet byen i 2011. De jobber fremdeles med å gjenoppbygge byen. Men for all del, det er en koselig by som har gjort det beste ut av det de har. De har koselige cafér, et kjempekult kjøpesenter som de har bygd opp av containere og et veldig bra lørdagsmarked. Jeg vil likevel anbefale deg å reise til små steder rundt byen. Det er der idyllen og det spesielle befinner seg. Eller gå på fjellet, det er aldri feil.

Uluru – et minne for livet

Australia er det sjette største landet i verden. Det bor over 23 millioner mennesker her. Midt inne i dette enorme landet finner man et fjell. Dette fjellet heter «Uluru» og vil gi deg en wow-følelse du aldri har opplevd før. Veien dit vil også gi deg minner du aldri kommer til å glemme. Hvertfall ikke jeg.


Klokken fem en tidlig morgen startet vi ferden inn mot Uluru-nasjonalpark. Vi reiste med en tour kalt «The rock tour», som varte i tre dager og to netter. Sammen med oss reiste 17 andre eventyrlyste sjeler. Og guiden vår, Bailey. En lang kjøre tur ventet oss, så vi måtte alle frem til førersetet og fortelle om oss selv. Navn, hvor man var fra, hvilke evner man kunne medbringe til campen og hvilket dyr man kunne tenke seg å være. Du kan tro ærekjære og ordentlige Ragnhild-Marie ble stresset. Hvilket dyr man vil være har jo ganske mye å si om hvilken person man er. Valget mitt falt på løve. Løver er kanskje det fineste dyret jeg vet om. Stille, rolig og nydelig, men samtidig så sterk og tøff. Eller så kunne jeg gjerne vært en fugl. Det er vel kanskje ikke så rart?

Etter et par timers kjøretur kom vi frem til Kings Canyon hvor vi skulle ha vårt første eventyr. Kings Canyon ble oppdaget i 1872 av europeeren, Ernest Giles. I dag er canyon delt mellom australerne og aborginerne, som fortsatt bruker flere steder til hellige sermonier. Det er likevel laget flere stier som turister er så heldige å få gå. Vi gikk rundt i området i ca to timer, med hundrevis av fluer summende rundt oss og i stekende sol. Heldigvis var vi godt utrustet med både fluehatter og vann.

Vi satte så snuten mot vår første camp for natten. På veien stoppet vi midt i ødemarken for å finne ved til å lage bål med. Ja, vi skulle sove rundt et bål med stjernehimmelen som tak. Det er en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt. Guiden vår var så snill at han lagde mat til oss på bålet, mens vi satt å nøt stillheten og himmelen som sakte, men sikkert endret farge. Vi satt dere, mennesker fra flere nasjoner, med ulike historier i sekkene og lot det hele synke inn. Det er det jeg elsker med slike turer. Det fører mennesker sammen som aldri hadde møttes ellers. Man forteller om steder man har vært og steder man skal. Man deler erfaringer og historier. Og kanskje lærer man noe man kan ta med seg videre i livet?

Etter at vi hadde spist oss god og mett, kost oss med øl og vasket opp begynte vi å ordne oss for kvelden. Vi skulle ligge i såkalt swags, som er harde og tjukke soveposer som kamulferer oss fra dyr og insekter. Vi var alle ganske slitne etter en lang dag så roen senket seg fort. Men jeg ble liggende der, med øynene festet på himmelen. Tankene dro til steder jeg ikke ville være og til gode steder. Jeg ble liggende å tenke på feilene jeg har gjort, på alt jeg har komme meg gjennom og på alt jeg har igjen å oppleve. Jeg lå der og innså hvor jeg faktisk var. Jeg lå der under den fineste stjernehimmlen jeg noen gang har sett, sammen med to av mine bestevenner, midt i ødemarken i Australia. Og jeg var på vei mot et fjell jeg har drømt om å se i mange år. Jeg fikk frysinger og tårer i øynene, og en følelse av total frihet.

Klokken fem morgenen etter ble vi vekt av guiden vår for å reise videre. Denne dagen stod Kata Tjuta for tur. En fjellformasjon som også er hellig grunn for aborginerne. «Kata Tjuta» betyr «mange hoder», og det var akkurat slik det såg ut. Flere steiner/fjell som reiste seg fra bakken. Vi gikk mellom fjellene i et par timer, Bailey fortalte historier og sagn som aborginerne tror på og vi, eller jeg, ble oppslukt i å ta bilder. Det er så spesielt og vakkert å se kontrastene mellom de røde fjellene og den lyse blå himmelen. Det er så helt ulikt den naturen vi er vant til hjemme i Norge..

Det var så på tide å reise til Uluru, og du kan tro det kriblet i magen. Det er ikke sikkert alle dere som leser dette vet noe om Uluru, men det er altså et enormt rødt fjell midt i Australia som skifter farge i løpet av dagen. Fjellet er en del av UNESCO’S verdensarv-liste og er et av aboringernes mest hellige steder. Man kan se flere tegn på at aborginerne har levd der og holdt sermonier i grotter langs fjellet. Vi fikk gå en liten tur langs fjellet, og innerst i et hjørne hvor det faller en stor foss, når det en skjelden gang regner, fikk jeg den «jeg-er-faktisk-her»-følelsen. Det var slik en enorm ro og sårbarhet der som virklig traff meg.

Solen begynte sakte, men sikkert å gå ned så vi skyndtet oss til et usiktspunkt hvor vi fikk se solen gå ned og Uluru forandre seg. Hundrevis av spente turister samlet seg der for å ta bilder, nyte utsikten og sprette champangen. Vi nøyde oss med en nydelig middag som guiden vår slengte sammen. Det enkleste er ofte det beste, hvertfall i slike sammenhenger. Jeg elsker hvor ærlig, «naken» og jordnær turen vår var. Vi satt ikke i noe fancy buss, spiste ikke på resturanter eller hadde noen til å vaske opp etter oss. Vi satt i en varm buss, med tegninger på viduene. Vi lagde vår egen mat av det vi hadde og vi satt på bakken å spiste. Vi ble ett med naturen, og jeg elsket det.

Etter å ha sett solnedgangen og latt det hele synke inn, reiste vi tilbake til campen. Vi fikk dusjet og ordnet oss før vi samlet oss langs langbordet for å spille spill, smake på vegemite (australias nasjonalpålegg) og fortelle historier. Vi ledde, klødde oss i hode av frustrajon over spillene vi spilte og forsvant av og til i våre egne tanker. Vi la oss så igjen i swagene våre og fikk igjen gleden av å tilbringe enda en natt under den nydelige stjernehimmelen.

Halv fem morgenen etter (vi ble ordentlige morgenfuler på denne turen her) slengte vi oss av gårde for å igjen reise til Uluru, men denne gangen for å se soloppgangen. Det var, tro det eller ei, enda finere enn solnedgangen kvelden før. Vi var nesten de eneste som var der. Stillheten og roen som var blant oss var fortalte at vi alle opplevde noe spesielt da vi stod der. Det er ikke mange som kan si at de har spist frokost mens solen gikk opp over Uluru, med jeg er så ufattelig heldig at jeg kan gjøre det.

Hele denne reisen er en opplevelse jeg vil ta med meg resten av livet. Det er vanskelig å sitte her på andre siden av jorden og komme på de rette ordene for å forklare hvor spesielt det var, men jeg håper dere forstår. Det er de små tingene som gjorde turen så utrolig spesiel. Jeg kommer til å huske da vi kjørte rundt i bussen med guilty pleasure-musikken til guiden vår på høytalerne og solnedgangen i horisonten. Jeg kommer til å huske den sårbare stillheten vi opplevde ved Uluru og den følelsen jeg fikk da jeg gikk der. Jeg kommer til å huske guiden vår, Bailey, som gjorde turen til en uforglemmelig opplevelse. Og jeg kommer til å huske frysningene og tårene jeg fikk da jeg innså hvor jeg var. Jeg kommer til å huske øyeblikket da jeg, Kristina og Åshild stod sammen og såg solen komme opp over et av verdens mange under. Jeg kommer til å huske det resten av livet.

Så, hva skal det neste være?

På tur mot Uluru

Australia er det sjette største landet i verden. Det bor over 23 millioner mennesker her. Midt inne i dette enorme landet finner man et fjell. Dette fjellet heter «Uluru» og vil gi deg en wow-følelse du aldri har opplevd før. Veien dit vil også gi deg minner du aldri kommer til å glemme. Hvertfall ikke jeg.


Etter å ha tilbrakt en dag i Adelaide med speed-sightseeing, bekjemping av jetlag og mye snakking om ting som har skjedd i løpet av de siste måndene satte vi kursen mot Uluru nasjonalpark. Første etappe var en 11 timers busstur til Cobber Pedy. En bitte liten landsby med ikke annet en ørken på mange mils omkrets. Bussturen gav oss en av de fineste soloppgangene jeg noen gang har sett. Vi satt der, tre norske jenter med hver vår spilleliste på ørene og hver våre tanker, på vei mot et av verdenes største naturfenomen.

Cobber Pedy, vårt første stoppested, er kanskje det mest spesielle stedet jeg har vært på. Det er så og si ingenting å gjøre der bortsett fra å se, lese, studere og lete etter sin egen opal. Landsbyen er bygd opp rundt gruvedrift og mange av husene er bygd under bakken, kallt dugouts, for å beskytte mot varmen. Det regner så og si aldri der, og det er ikke unormalt at det er over 50 grader. Vi sov i en slik «dogout» mange meter under bakken. På kjøpet fikk vi en del dårlige (men morsomme) vitser fra mannen som drev stedet. Gary het han, en gammel mann uten tenner og stor ølmage. Og en voldsom lungekapasitet. Det er en type jeg kommer til å huske lenge.

Klokken fem dagen etter var det på tide å komme seg videre. En ny busstur var i vente og denne gangen var Alice Springs stoppestedet. Alice Springs i seg selv gav meg ikke så mye. Det var en koselig liten by, hvor samspillet mellom australerne og aborginerne kom ganske godt frem. Mange aborginere havner på utsiden av samfunnet og det såg man ganske tydelig i denne lille byen.. De begynner å drikke, de har ikke jobb og mange kan ikke språket. Det er trist at urbefolkningen i et land, de som var her først, ikke får ta del på samme måte som andre.. Samfunnet er rart dere.

Klokken halv fem (ja, du kan tro døgnrytmen vår ble ganske ødelagt..) ble vi hentet av vår kjære guide Bailey og vi var klar for å dra på en tre dagers tour inn i Uluru-nasjonalpark. Den opplevelsen fortjener et eget blogginnlegg, så bare følg med!

Ny reise, ny blogg

Jeg har reist ut i verden igjen og har også denne gangen tenkt å skrive ned noen av tankene mine, erfaringer og opplevelser. Jeg vil dele bilder, minner og følelser. Men en ny reise fortjener en ny start, og en ny blogg. Denne gangen kan du følge meg på ragnhildmarie.com. Det er ikke mange innlegg der enda, for jeg har ikke hatt tid eller hjernekapasitet til å sette meg ned å tenke over alt jeg har opplevd.. Australia har gitt meg så utrolig mye og jeg vil forsikre meg om at jeg formidler det på riktig måte.

Jeg lover å oppdatere dere snart.
Klem til dere alle fra en lykkelig jente i Australia

London

Endelig var det min tur å oppleve dette kulturspekkede shoppingparadiset. Jeg fikk tatt rød dobbeldekker buss, drukket kaffe på Starbucks, shoppet på Oxford street og spist på kule resturanter i øst-London. London har det meste, og jeg var så heldig at jeg fikk sett mye av det takket være min gode venn Synne.

Jeg tilbrakte en uke London. Det høres «lenge» ut, men det er alt for lite. Jeg har følelsen av at London er en by man aldri blir ferdig med. Det er så utrolig mye å se og gjøre, butikker som skal besøkes, cafer som skal testes ut og bilder som skal tas. Nå har jeg hvertfall et bedre inntrykk av byen. Mitt viktigste tips til dere er at dere burde (aller helst) komme dere litt utenfor sentrum-sentrum. Ja, Oxford street er et must for alle shoppeglade mennesker, men det finnes så utrolig mange fine steder utenfor byens travle sentrum. Prøv å se litt av de ulike områdene slik jeg fikk mulighet til, da tror jeg du vil sitte igjen med et mye bedre inntrykk av byen.

IMG_2053

IMG_2205

IMG_2083

IMG_2087

IMG_2096

IMG_2011

I nordøst finner man blant annet Stratford. Der ligger det et enormt kjøpesenter kalt Westfields. Europas største mener jeg at det er. Hvis du liker at alt er samlet på en plass så er dette et utmerket sted å dra. Mange bra butikker, resturanter og cafer. Men vær forberedt på store folkemengder. I vest finner man blant annet Victoria and Albert museum. Et av de fineste museumene jeg var vært på. De hadde mange ulike utstillinger og en fantastisk fin cafe. Jeg ble derimot mest imponert over selve bygningen.

IMG_2066

IMG_2068

IMG_2072

IMG_2076

IMG_2079

National Portrait museum er også et sted som er verdt å besøke om du liker slikt. I samme bygg ligger National museum hvor du blant annet finner kunst av Rembrandt, van Gogh og Leonardo da Vinci. Om du derimot heller er ute etter å shoppe i kule omgivelser er jo Brick Lane og Shoreditch i øst gode alternativer. Disse områdene har de siste årene blitt svært populære blant studenter, kunstnere og turister. Her finner man mange koselige cafer, indiske resturanter, nattklubber og maaange vintagebutikker. Blitz er den vintagebutikken jeg anbefaler mest. De har et enormt stort utvalg av klær, sko og tilbehør.

IMG_2109

IMG_2115

IMG_2120

IMG_2121

IMG_2126

IMG_2138

IMG_2139

IMG_2142

IMG_2145

IMG_2150

IMG_2178

IMG_2184

IMG_2197

Ellers kan jeg også anbefale Notting Hill og Portobello road, som er et veldig koselig område i nordvest. Det er spesielt kjent for sine store vakre bygninger og et antikvitetsmarkedet som arrangeres hver søndag. Det har blitt en stor turistattraksjon. Vi var ikke der på en søndag, men likvel kjenner man litt av markedsfølelsen. Det finnes også mange fine butikker man kan besøke. Fra Portobello road kan man gå ned til Kensigthon High street hvor man finner mange av de store kjedebutikkene.

IMG_2207

IMG_2219

IMG_2233

Jeg kan konkludere med at oppholdet mitt i London var svært bra. Jeg fikk shoppet mye, sett mye og ikke minst hvert sammen med en jente jeg har savnet mye. Selv om det er godt å være hjemme igjen, må jeg innrømme at det var godt å komme seg bort litt. Slik vil det vel alltid være. Jeg håper og tror at det ikke blir lenge til jeg reiser tilbake.