Jeg smiler..

– når bussjåføren står stille til den gamle damen får satt seg ned.

– når solen skinner og lyser opp en ellers grå dag.

– når jeg kan gå tur med hunden min under stjernehimmelen.

– når naboer som jeg egentlig ikke kjenner smiler og sier hei.

– når jeg tenker på fremtiden. (selv om jeg også gruer meg, er ekstremt forvirret og egentlig ikke vet hva fremtiden vil bringe).

– når jeg kan spise middag sammen med familien min.

– når jeg sitter å kan redigere sammen tusenvis av filmklipp fra en tur som ga meg så mye.

– når jeg tenker på hvor ekstremt heldig jeg er som er født i dette ekstremt vakre landet.

– når jeg tenker på alle de fine vennene mine som følger drømmene sine.

– når jeg tenker på alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk på det innlegget som krevde så mye.

– når jeg tenker på hvor mye bedre jeg har nå det nå enn på samme tid i fjor.

– når de jeg jobber med setter pris på meg og det jeg gjør.

– når jeg folk liker instagram-bildene mine. (hehe)

– når jeg finner grunner til smile.

Prøv å finn grunner til å smile dere også da.

Reklamer

Overveldet.

Først og fremst, oi. Oi, oi, oi. Tilbakemeldingene etter mitt forrige innlegg har vært overveldende. Jeg har ikke ord. Det var veldig skummelt å publisere noe så intimt, men når jeg får så mange fine tilbakemeldinger er jeg glad for at jeg gjorde det. Det å vite at så mange setter pris på det jeg skriver, er den største gaven jeg kan få. Dere skal vite at hver eneste kommentar, melding og deling betyr veldig mye for meg. Tusen millioner takk til dere alle sammen.

Reisen fikk en brå slutt etter 14 fantastiske dager i Vietnam. Jeg fikk en mageinfeksjon som gjorde meg så dårlig at jeg bestemte meg for å reise hjem. Jeg følte ikke at jeg kom til å nyte resten av reisen hvis jeg fortsatte litt halvdårlig og slapp. Mammas varme klem, vann fra springen, de norske fjellene, hundens slikk i ansiktet og nystekt brød med brunost fristet mer. Så her sitter jeg, på den siden av jordkloden jeg tilhører. Jeg er hjemme.

Det er fremdeles veldig rart. Alt er så stille her. Det er ikke noe tuting midt på natten eller unger som skriker utenfor vinduet. Det er ikke titalls scootere som kjører forbi meg når jeg går ut døren og det er ikke gamle menn som sitter på huk på fortauskanten. Det er i stedet stille, vakkert og trygt. Det er akkurat slik hjemme skal være, og akkurat nå er det jeg trenger. Verden er der ute fremdeles og jeg vet at den tar godt i mot meg neste gang jeg kommer. Det blir nok ikke lenge til..

_MG_2103

Hadde jo en veldig spesiel opplevelse da jeg fikk besøke et vitnamesisk sykehus. Jeg kan ikke si at det er noe jeg anbefaler, men jeg er jo i hvertfall en opplevelse rikere!

DET KUNNE KOSTET MEG LIVET

Dette er en tekst jeg syns er veldig skummelt å publisere, men siden jeg nå er så langt hjemmefra bestemmer jeg meg likevel for å gjøre det. Det er en tekst jeg har holdt på med lenge. Jeg vet egentlig ikke helt hva den var ment til, men jeg har bestemt meg for å være mer åpen om de problemene jeg har hatt. Problemer jeg vet jeg deler med svært mange. Dette gjør jeg ikke for å få oppmerksomhet eller for provosere. Jeg gjør det fordi jeg tror ærlighet varer lengst, og fordi noen kanskje kan lære av mine feil.

Depresjon og spiseforrstyrrelse er ikke noe jeg anbefaler, så gjør det du kan for å unngå dette.

________

Før du leser denne teksten vil jeg at du skal ta deg et øyeblikk hvor du tenker på deg selv. Hva er det første du tenker på? Hvordan du føler deg, alt du må gjøre, holdningen din, interessene dine, smilet ditt, eller kroppen din? Det første jeg tenker på er at jeg ikke oppfyller kravene til idealkroppen som har formet seg i samfunnet, og at dette nesten tok livet av meg. Det er derfor på tide å ta et oppgjør med dette kroppshysteriet.

Jeg er en typisk «flink pike». Du vet, flink på skolen, gjør som jeg blir bedt om og gjerne litt ekstra og holder hodet lavt. Jeg er ikke populær, jeg er ikke hysterisk morsom og jeg fester svært sjelden. Derfor blir jeg gjerne sett på som litt sær, for de fleste ungdommer på min alder syns jo festing er topp.

Så, hva med meg?

Jo, jeg lider altså av det typiske flinkpikesyndromet – jeg føler meg aldri bra nok. Jeg er ikke tynn nok, fin nok, smart nok eller morsom nok. Jeg er ikke en god en nok venninne, en god nok kjæreste – du skjønner tegningen. Jeg er bare ikke nok. Jeg lever og puster janteloven. Jeg tror ikke jeg er spesiell, jeg tror ikke jeg er noe og jeg tror absolutt ikke at jeg er bedre enn andre. Kravene jeg har til meg selv, er så store at det ikke er godt for noen.

I 2012 var det stort fokus på mat og trening. Jentene på skolen snakket om diettene sine og hvor mye de trente. Svært mange begynte å gå i treningstights. Nettavisene publisert daglig nye artikler om hvordan man kunne miste de overflødige kiloene, og hva man burde spise og ikke spise. For lille usikre Ragnhild-Marie på fremste benk var dette enda et tegn på at hun ikke var bra nok.

Derfor ble doskålen min beste venn.

Siden «alle» andre slanket seg måtte også jeg gjøre det. Kanskje ville jeg da bli bra nok. Jeg begynte derfor på en ekstrem slankekur. Plutselig følte jeg meg som supermann. Jeg greide å gå hele skoledagen uten å spise og når jeg først spiste greide jeg å kaste opp etterpå. Kiloene raste av. Jeg skulle vise alle hvem jeg var. Jeg skulle bevise at jeg kunne bli tynn og fit slik som alle andre! Plutselig følte jeg at jeg dugde til noe. Jeg greide å ikke spise! Livet ble bedre. Jeg gjorde det godt på skolen, jeg hadde mer energi og jeg følte at jeg ble lagt merke til. Jeg følte meg som en vinner.

Jeg var «så heldig» at mamma hadde forskjellige arbeidsvakter så det ble mange dager vi hadde få eller ingen felles måltider. Hadde hun for eksempel senvakt var hun gått på jobb når jeg kom fra skolen. Når hun kom hjem var jeg klar for å gå til sengs, med den kveldsmaten i magen som jeg ikke hadde spist, men som jeg lot mamma tro jeg var ferdig med. De gangene vi hadde måltider sammen spiste jeg litt så ikke mamma skulle avsløre meg, for som sagt hadde doskåla blitt min beste venn. Jeg ble en mester i å lyve. Av slike grunner greide jeg å holde dette skjult for mamma ganske lenge.

Vi har en liten hund som stort sett var mamma sitt ansvar. Selv om mamma er en ivrig turgåer syns hun nok det til tider var ganske tungt at det alltid var hun som måtte lufte Olliver, spesielt etter senvaktene. Denne høsten ble jeg derimot superflink til å gå med hunden. Mamma ble i første omgang både glad og lettet over at hun fikk avlasting, og hun syns det var bra at også jeg hadde begynt å gå tur. Det gikk derfor en god stund før hun begynte å ane hva som foregikk. På spørsmål benektet jeg selvfølgelig på det sterkeste at det var slanking på gang. Jeg ville jo bare leve litt sunnere.

Plutselig var jeg ikke en vinner lengre.

I desember 2012 innrømte jeg overfor mamma hva jeg hadde holdt på med de siste månedene. Hun så på meg med frykt i øynene. Lite visste både hun og jeg hvordan de neste månedene skulle bli. For meg ble det å si det til noen en grunn til at jeg verken kunne spise eller slutte å kaste opp. Når mamma spurte meg holdt jeg hardt på at dette med oppkast var et avsluttet kapittel. Sannheten var at jeg ikke kunne gi opp slankingen nå som jeg hadde kommet så langt. Resten av landet kunne ikke slanke seg uten meg. Resten av verden måtte få se hvor mye jeg greide å gå ned i vekt. Kanskje ville en av landes store aviser skrive en sak om meg også!

I januar 2013 begynte jeg å trene daglig. Resten av tiden brukte jeg til å planlegge hvert enkelt måltid ned til minste detalj. Jeg tenkte bare på kalorier, forbrenning og fettet på magen. Hver gang jeg var i nærheten av et speil måtte jeg se om magen var blitt flatere. Jeg måtte veie meg flere ganger for dag for å se om det var noen forskjell på vekta. I skoletimene tenkte jeg bare på at jeg måtte forbrenne flere kalorier enn de andre i klassen. I hodet svirret det av spørsmål. ”Kan jeg ta en agurkskive til? ”Kan jeg spise etter trening?” ”Syns de andre at jeg er tykk?” ”Ler de av meg?” osv, osv.

Hvis mamma tilbydde meg en bolle brøt helvete løs og tårene spratt. Jeg kunne jo ikke spise bolle for det stod en artikkel på nettet om at hvetemel, smør og sukker var fy-fy. Det var jo ingen andre ungdommer som spiste boller, så da kunne i alle fall ikke jeg gjøre det. Magen skrek derimot både etter boller og etter annen mat. På vei til skolen trodde jeg at jeg skulle besvime og jeg greide så vidt å gå av bussen. Jeg sammenlignet meg med alle andre og søkte opp tinspo på nettet. Jeg gikk daglig inn på de utallige treningsbloggene som hadde dukket opp i løpet av året og jeg lest stort sett alt som fantes om mat og trening. Livet mitt handlet bare om hvordan jeg så ut.

Plutselig hadde jeg mistet meg selv.

For dere som ikke har hatt en spiseforstyrrelse er det nok umulig å forstå hva som egentlig skjer i slike situasjoner. Ikke en gang jeg forstår det. Det er noe utenfor deg selv som plutselig har tatt over både kroppen og tankene dine. Jeg ble mørk, usynlig og fortapt. Flere ganger daglig tenkte jeg at det var like godt å få en ende på alt – for det var ingen som så meg uansett. Jeg fikk ikke noen telefon fra de store avisene. Jeg fikk heller ingen kompliment om hvor bra jeg så ut. Vennene mine sa ingenting og jeg følte at familien holdt seg på avstand fra meg. Jeg frøs mye, mistet mye hår og jeg gråt svært mye.

I ettertid har jeg forstått at det å være pårørende til en med spiseforstyrrelse må være en svært stor belastning. Uansett hva som ble sagt eller ikke sagt greide jeg å mistolke budskapet. Mamma og pappa prøvde utallige ganger å prate med meg, men jeg ville ikke prate med dem. Ikke sa jeg hei, ikke sa jeg ha det og ikke sa jeg god natt. Jeg sa i hele tatt minst mulig, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. Sa jeg noe sa jeg det så lavt så ingen kunne høre det. En psykolog sa at dette er «helt normalt» i slike situasjoner. Han forklarte det med at personer med alvorlig spisevegring må spare på de stakkars kreftene de har. Å ikke prate, eller å prate svært lavt er da en måte å spare krefter på. Det jeg ikke såg eller hadde tanker for denne tiden var klumpen i magen til mamma eller redselen som til tider nesten kvalte henne. I ettertid vet jeg også at mamma mang en natt var inne på rommet mitt for å kontrollere om jeg sov og om jeg pustet. Nå vet jeg også at både mamma, pappa, Marianne og Roar var der for meg, men der og da maktet jeg ikke å se det.

I mai 2013 havnet jeg på psykiatrisk avdeling på sykehuset. JEG som skulle være den flinke, snille og godhjerta jenta havnet på psykiatrisk avdeling! Dette fordi jeg ikke følte meg bra nok og fordi samfunnet krevde for mye av meg. Jeg var ikke sterk nok til å stå imot alle krava. Jeg følte at jeg verken kunne smile eller le fordi jeg var jenta med spiseforstyrrelse. Jeg kunne ikke spise sjokolade for jeg skulle være den jenta som var så tynn. Det var i hele tatt svært lite jeg kunne spise eller gjøre. Plutselig gikk det et grøss igjennom meg: Jeg ville ikke vere innlagt på psykiatrisk avdeling. Jeg ville heller ikke bli sendt vekk på behandling i seks måneder. Jeg ville ikke være syk. Den syke jenta var jo egentlig ikke meg.

Så, hva nå?

Vi er kommet til 2014 og jeg er ”frisk”. Jeg bestemte meg for at jeg skulle bli frisk raskere enn noen andre, og jeg skulle gjøre det selv. Jeg ville ikke være under behandling, for det var noe jeg ikke trengte etter min mening. Kampen om å greie å skille spiseforrstyrrelsen sine tanker med mine egne tanker har vært svært vanskelig. Jeg har lagt på meg mer enn jeg burde. Jeg har fått strekkmerker og cellulitter og jeg har ikke lenger tendenser til magemuskler. Jeg har ofte følt meg alene og jeg gråter fremdeles over det jeg har gjort mot meg selv. Jeg har nesten ødelagt en kropp som bare er 19 år gammel. Jeg føler at folk stirrer og at de baksnakker. Noen dager tør jeg nesten ikke å gå på butikken eller å spise sammen med vennene mine. Jeg føler til tider at hele verden dømmer meg.

Likevel er jeg i november 2014 den jenta som ikke bryr meg så hardt om hva andre synes. Det er en annen jente som i dag reiser alene rundt i verden. Jeg reiser selv om jeg ikke er den mest selvsikre, høyttalende eller tøffeste jenta. Jeg reiser fordi verden var mitt drømmested da jeg var syk. Når jeg drømte meg bort til strendene i Thailand eller til den kinesiske mur glemte jeg alle de vonde tankene. En liten stund følte jeg meg da som Ragnhild-Marie. Ikke spiseforrstyrrelse-Ragnhild-Marie eller sjenerte-Ragnhild-Marie, men bare Ragnhild-Marie.

Selv om det er skummelt å reise alene, og til tider vanskelig, har jeg likevel en ro over meg. Jeg slipper liksom å bry meg om treningstrendene i Norge og hva dere der hjemme synes om meg. Før var jeg en liten, usikker jente som bare så ned i bakken og følte meg stygg uansett hva andre sa. Jeg trodde ikke på noen av komplimentene som ble sagt til meg. Selv om jeg sliter med dette fremdeles, er jeg i dag både tøffere og mer selvsikker. Jeg vet nå at det er media og samfunnets krav til hvordan vi skal se ut som har mesteparten av skylda for at mange unge havner i spiseforstyrrelsens grep. Vi har blitt for selvopptatte, treningsavhengige og selvødleggende. Vi har for lett for å dømme andre, og oss selv, som ikke når opp til idealkrava uten å tenke på hvor stor skade det kan påføre.

Jeg kan derfor ikke beskrive hvor sint jeg blir når jeg ser side opp og side ned om trening, mat og utseende i de store landsdekkende avisene. Har ikke pressen noe bedre å skrive om?! Jeg blir sint når jeg ser jenter springe seg til døde på tredemøllen. Jeg blir sint når jeg hører at unger ikke tør å kle av seg i garderoben, i redsel for at andre skal se kroppene deres. Jeg vil ikke at barna som blir født inn i det 21.århundret skal vokse opp i et samfunn hvor man blir dømt etter kiloene på kroppen. Jeg vil ikke at barn skal vokse opp til å tro at de må være tynne og supersterke for å være noe. Jeg vil ikke at barn skal vokse opp til å tro at livet bare handler om utseende, vekt, penger og status.

Så vær så snill, ikke la samfunnet presse deg for langt. Det er vi som skaper samfunnet og derfor må vi skape et samfunn som er levbart. Vi må slutte å sammenligne oss med modellene på moteplakatene. Vi er bra nok selv om vi ikke liker fitspo-bilder på Weheartit eller poster fjellbilder hver dag. Vi må slutte å bruke så mye krefter på å prøve å bevise noe for andre. Vi bør heller bruke tiden på noe vi selv liker å gjøre. Liker du å lage mat, så gjør det. Liker du å synge, så gjør det. Liker du å trene så gjør det. Vi har alle ansvar for egne liv, men vi må huske at vi også har et felles ansvar for samfunnet og hverandre. Vi skal derfor være forsiktig med hvordan vi påvirker andre. «Trø alltid forsiktig på nyfrossen sjø, noe i dypet kan ligge å blø..» Jeg var så usikker på meg selv at det tryggeste ble å følge trenden: trene mest mulig og spise minst mulig. Det kostet meg nesten livet.

Noe jeg har lært av alt dette er at det er svært viktig å fokusere på varjasjon og balanse. Ingenting er bra hvis det blir for mye av det. Det har jeg fått erfare. Å finne denne balansen kan være vanskelig, men etter en del prøving og feiling finner man oftest det som passer seg selv best. Vi må ikke la de negative tankene få overtaket, heller prøve å forsterke de positive og fornuftige tankene. Blir dette for vanskelig må vi søke hjelp. Livet er som en berg-og-dalbane og et enormt følelsesspenn. Jeg er «glad» for at jeg har vært på bunnen for nå vet jeg at jeg aldri vil dit igjen. Jeg skal ikke la en svart sky, vonde tanker og en klump i magen styre livet mitt. Jeg vil også gjerne hjelpe andre for at de skal unngå å komme dit. Jeg unner ingen å gå gjennom det jeg har gjort. Livet er jo ganske fint, når man bare greier å se det. Vi må derfor gjøre det beste ut av det livet vi har for en dag er det hele over..

Vi skal bare en gang vandre gjennom
denne verden. Alt det gode vi kan gjøre,
all den vennlighet vi kan vise noe menneske,
må vi gjøre nå – ikke utsette og forsømme,
for vi kommer jo aldri denne veien igjen.

Den største gaven jeg kunne fått

Jeg er en person som har hatt det veldig vanskelig de siste årene (mer om det kommer). I flere år virket verden så innmari mørk. Daglig våknet jeg opp med en vond klump i magen som ikke ville gi slipp. Alt jeg ønsket var å reise langt vekk. Langt vekk fra alle og alt.

Og det var vel det jeg gjorde, eller det jeg gjør. Jeg kastet på meg ryggsekken og reiste til andre siden av jordkloden for å komme vekk fra det jeg trodde dro meg ned. Jeg følte at jeg hadde en stor, mørk og tung sky over meg som ikke lot meg nyte livet. Jeg følte hele tiden at det var noe som holdt meg igjen, holdt meg nede. Den gjorde det vanskelig for meg å se lyset.

Denne turen har derimot gitt meg den største og beste gaven jeg kunne bedt om – den mørke skyen er (nesten) borte. Du aner ikke hvor glad jeg blir når jeg tar meg selv i å smile. Eller når det kribler i magen. Jeg begynner nesten å gråte av glede, for det er så lenge siden jeg har følt det slik. At jeg virkelig kan smile over livet. Det er vel kanskje lykke de kaller det.

Av og til er jeg lykkelig når jeg sitter på elvebredden og tenker på alt og alle hjemme, andre ganger er jeg lykkelig når jeg opplever fantastiske ting her ute i verden. Det er selvfølgelig dager som fremdeles er veldig tøffe, men det er flere gode dager enn dårlige. Jeg vet at det kommer til å bli en kamp å holde skyen borte når jeg kommer hjem, men jeg føler meg klar for den kampen. Jeg har en følelse av at jeg kan gjøre/greie alt. Jeg vet jeg kommer til å greie det fordi denne turen har fått meg til å innse hvor fantastisk bra jeg har det hjemme. Jeg skal ikke la en dum sky ødelegge for meg.

Så tusen takk, verden. Du har gjort en god jobb!

PS: Hvis dere håpte på en «typisk» reiseblogg, har jeg vel skuffet dere, haha! Sånn blir det når dere sender en jente som blir facinert over alt, tenker på alt og som prøver å føle alt ut i verden. Jeg skal prøve å komme med noen gode reisetips snart. Jeg lover. Først skal jeg bare nyte at jeg er lykkelig. Slenger med noen bilder fra de siste dagene også! Gjett hvem som ble enda lykkeligere når det lå melkesjokolade OG kakemann på sengen da. Åhoimiti!

IMG_7179.JPGIMG_7180.JPGIMG_7181.JPGIMG_7256.JPGIMG_7257.JPGIMG_7258.JPGIMG_7288-0.JPG

Burde jeg ha dårlig samvittighet?

Skal jeg si dere noe rart, jeg liker ikke vestlige mennesker. Eller assa, jeg liker dere, men det er så ufattelig høye krav blant oss hvite. Etter å ha levd i Asia i to måneder får jeg nesten noia når jeg kommer inn på et hostell med bare hvite ansikter eller en resturante hvor jeg bare hører engelsk, norsk, tysk eller andre vestlige språk. Jeg føler med en gang at jeg må være noen, at jeg må by på meg selv, at jeg må ditt og at jeg må datt. Mens på en asiatisk resturant kan jeg slurpe i meg noddlene uten at noen bryr seg.

Av og til får jeg et panikkanfall og jeg føler at jeg ikke reiser på «riktig» måte. Jeg får dårlig samvittighet og stresse som en gal fordi jeg ikke gjør det som «forventes» av meg. Alle spør meg om jeg har møtt noen, om jeg har gjort noe spesielt og om jeg har det bra. Ja, svarer jeg. Jeg sier ja, fordi det er sant, men det er kanskje ikke et ja til akkurat det DU spør om. For mange backpackere handler det å reise om å møte andre vestlige, feste på billige hosteller og hoppe i strikk. Og gøy er jo det, men for meg er det annerledes. For meg handler det å møte noen om å snakke med de lokale på gaten. Det handler om det øyeblikket da en gjeng småjenter kommer bort til meg, stiller spørsmål og tar bilder med meg. De spesielle tingene handler om da jeg finner et kult hus å ta bilder av, når jeg sitter på en cafe og ser på livene til de lokale menneskene og når jeg opplever naturens magiske krefter. Om jeg har det bra handler om de øyeblikkene da jeg tar meg selv i å smile fordi jeg nyter musikken på ørene og solen som varmer. Betyr det at jeg reiser på feil måte? Nei, jeg tror da ikke det.

Jeg har selvfølgelig møtt mange utrolig fine mennesker på disse to månedene, og noen av dem kommer jeg til å være venner med resten av livet. Jeg har også gjort mye spesielt, som å gå på den kinesiske mur eller som å oppleve Loy Krathong. Jeg har også hatt det det så bra på en kveld ute på byen at jeg lå på gulvet til slutt fordi jeg ledde så mye. Men jeg kjenner at jeg ikke greier, eller vil, gjøre slike ting hele tiden. Det er ikke meg å drikke øl hver kveld, dra på store oppdagelsesferder hver dag eller å henge på starbucks. Jeg greier heller ikke å hele tiden måtte starte på nytt. Det var jo det jeg trodde skulle bli så godt. At jeg hele tiden flyttet på meg så jeg kunne starte på nytt hver plass og møte nye mennesker, men jeg har skjønt at jeg liker at folk kjenner meg. Jeg liker at folk vet hvem jeg er, hva jeg står for og hva jeg liker. Jeg liker at folk vet hvem jeg er, for det gjør det lettere for meg selv å vite hvem jeg er. Derfor er det av og til greit å være alene der hvor ingen kjenner meg.

En ting jeg må minne meg selv på er at vi alle er forskjellige. Vi trenger alle ulike ting, vi liker ulike ting og vi krever ulike ting. For meg er det nok å bare gå gatelangs en hel dag, snakke med de jeg møter underveis, spise på en fortauskant og slappe av i sengen på hostellet for at det skal være en bra dag. For noen kan det virke som jeg ikke gjør nok, eller gjør noe, men for meg er det mer enn nok. Jeg sier ikke at jeg ikke liker å bli kjent med andre og at jeg ikke liker å feste, men jeg sier at det ikke er bare det dere må forvente å høre om når jeg kommer hjem. Dere kan like godt få høre om da jeg satt ved Mekong-elven og så på solnedgangen da en kineser kom bort å snakket til meg, eller som da jeg så gamle menn selge parfyme til 20kr midt i Sibir. Eller jeg kan fortelle om da jeg spiste verdens beste mangokake i Russland. Det er mye å velge mellom!

Så nei, Ragnhild Marie du trenger ikke ha dårlig samvittighet. Din reise er like viktig som hvem som helst sin, selv om du ikke gjør de typiske tingene hele tiden. Du trenger ikke bry deg om hva som forventes og ikke, for egentlig så har ingen noe med det å gjøre. Det viktigste er at du gjør det du har lyst til, for dette er din reise, ingen andres. Åhoi, jeg er heldig gitt!

(Det ble visst et innlegg dette, mamma)

IMG_0150.JPG

IMG_0308.JPG

IMG_0080.JPG

IMG_0279.JPG

IMG_0433-0.JPG

IMG_0452.JPG

IMG_0417.JPG
Dette er jo bare bittelitt av alt jeg har opplevd, alle jeg har møtt og alt jeg har lært de siste månedene. Ågud, hvor mye jeg har opplevd. Og det gjenstår fremdeles mye!

Edit: i dag har jeg reist 2 måneder rundt jordkloden alene. 2 måneder fulle av inntrykk, opplevelser og lærdom. Det føles på en måte som at jeg ikke ut døren hjemme for bare et par dager siden, på en annen måte følelses det som det er en evighet siden. Det har vært to fine, tøffe og spennende måneder. Heldigvis for meg har jeg en måned igjen!

Tårer

Du sitter alene på et hotellrom og plutselig begynner tårene å trille. Hvorfor vet du ikke helt. Du er ikke veldig glad, men heller ikke veldig trist. Men likevel faller en tåre etter den andre ned på det hvite lakenet og former et lite mønster. Hvor kommer disse tårene fra?

Jeg er en person som gråter lett. En liten fin kommentar på noe jeg har skrevet, en fin tekst, en god film, et vakkert bilde, fine øyeblikk, venner og familie – alt er ting som kan få tårene til å presse seg frem bak øyelokkene.

Jeg er også en person som tenker veldig mye. Jeg tenker på livet, på naturen, på mote, på mat, på musikk, på hvorfor ting er slik og slik. Jeg tenker på fortiden og på fremtiden – å tenke er hva jeg gjør. Når du da slår disse to tingene sammen er det ofte at det blir litt overkant mye.

Jeg gråter når jeg tenker på alt jeg har kommet meg igjennom. Jeg gråter når jeg tenker på den fine og tøffe pappaen (aka pappsen) min som hele tiden støtter meg. Jeg gråter når jeg tenker på hvor fint jeg har det hjemme. Jeg gråter når jeg tenker på de fantastiske søsknene mine som har lært meg så utrolig mye. Jeg gråter når jeg tenker på de utrolig vakre vennene mine og alt vi har opplevd sammen. Jeg gråter når jeg tenker på at jeg er alene. Jeg gråter når jeg tenker på at jeg snart skal møte alle jeg er så glad i igjen. Og jeg gråter når jeg tenker på hvor bra jeg faktisk har det.

De tårene som renner ned de solbrente kinnene mine tørker fort opp. Plutselig er alle tegn til de borte. Hvor de ble av, det vet jeg ikke.

En lærerik reise

En av mine beste venner, Kari, spurte meg en dag om hva det viktigste jeg har lært på denne turen er. Jeg har lært så utrolig mye, men hva det viktigste er det er vanskelig å si..

Jeg kan si at jeg har lært at Mongolias hovedstad har flyttet på seg over 17 ganger eller at 2 millioner mennesker går gjennom Nevsky prospek, hovedgaten i St. Petersburg, hver dag. Jeg kan si at jeg har lært at beboerne i Hutong-områdene i Kina bruker offentlige toaletter 365 dager i året. Jeg kan si at jeg har lært at jeg er født i grisens år, noe som betyr at livet mitt vil bestå av mange oppturer og nedturer (hvor bra stemmer ikke det?!). Jeg kan også si at jeg har lært at hvert land er svært ulike, eller at jeg har lært om veldig mange ulike kulturer. Jeg må nok likevel, selv om dette er en reise ut i verden, si at jeg har lært mest om meg selv.

Jeg syns fremdeles det er vanskelig å finne de rette ordene, og kommer kanskje aldri til å finne dem. Det er liksom ikke noen ord som dekker alt jeg har lært. Men jeg kan jo prøve i det minste.

Det jeg har lært er.. at det er greit at jeg er den jeg er. Ganske enkelt, men ganske komplekst. Jeg har lært at det er helt greit at jeg bare er 19 år, og at jeg kanskje ikke er så klar for å være på egenhånd som jeg trodde. Jeg har jo alltid vært voksen for alderen. Moden, reflektert og ikke så opptatt av festing som mange andre på min alder. Men det å reise har virkelig kastet meg ut i «voksenlivet». Jeg har måtte ta vare på meg selv da jeg var syk, ordne alle billetter, finne frem til hostell sent på kvelden og holde styr på pengene. Det i seg selv er ikke problematisk, men så kommer tankevirrvarret og følelsene mine, som ofte er vanskelig å bekjempe, i tillegg og plutselig blir alt mye vanskeligere.

Jeg er ikke lenger redd for å innrømme at jeg bare er 19 år, at jeg fortsett trenger mammas råd og at jeg det å reise alene ble litt vanskeligere for meg enn jeg trodde. Jeg elsker jo å være alene, men det er visst en forskjell fra å være alene hjemme og være alene på andre siden av jordkloden.

Men ikke misforstå meg. Jeg har hatt det helt fantastisk! Jeg har møtt mange utrolig fine mennesker, jeg har lært mye og jeg har opplevd mye som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg har sett mye og jeg har reflektert mye. Jeg har bevist for meg selv at jeg er sterk og at jeg kan gjøre det jeg vil. Jeg angrer overhode ikke på at jeg reiste, men jeg har skjønt at jeg fremdeles har en del å jobbe med før jeg greier å nyte hvert øyeblikk og hver opplevelse så mye som jeg vil.

De fleste andre backpackere som jeg har møtt på reisen er fra 22 år og oppover. Det har fått meg til å innse at jeg faktisk bare er 19, jeg har tid på meg. Jeg har stresset sånn over alt jeg burde gjøre, alt jeg burde se og alt jeg burde være. Jeg har stresset sånn over at jeg må være like tøff som «alle» andre og jeg føler hele tiden at jeg må rettferdiggjøre alt jeg gjør, men det må jeg jo i grunn ikke. Jeg lever mitt eget liv og jeg har fremdeles tid på meg.

Jeg har derfor bestemt meg for å reise hjem tidligere. Jeg kjenner at denne 19 år gamle kroppen er full av inntrykk og opplevelser som jeg trenger tid på å fordøye. Jeg vil heller ta alt innover meg og nyte det jeg opplever enn å måtte være overfladisk til alt. Jeg trodde jeg kom til å være superskuffet over meg selv hvis jeg reiste hjem tidligere, men det er jeg overraskende ikke. For jeg vet at det er greit.

Men før jeg kommer hjem skal jeg oppleve enda litt mer, spise mer god mat og prøve å nyte friheten så godt jeg kan. Jeg er jo også så heldig at min fantastiske storebror kommer å møter meg i Vietnam. Du kan tro jeg gleder meg!

Så, jeg ser deg i desember fine Norge. Jeg kommer tilbake med mye ny lærdom, tanker og inntrykk. Jeg håper du tar godt i mot meg.

IMG_7085.JPGIMG_7084.JPG

Kjære mamma

I dag sendte jeg opp en lanterne for deg. Du fortjener så utrolig mye mer, men det var et lite tegn på hvor mye du betyr for meg og hvor takknemlig jeg er for alt du har gjort for meg i løpet av mitt 19 år lange liv.

Takk for at du knøt skolissene mine da jeg var liten. Takk for at du hjalp meg med leksene når jeg ikke forstod. Takk for at du vet hvor alt er. Takk for at du øvelseskjørte med meg de samme veiene opp igjen og opp igjen. Takk for at du hele tiden støtter meg. Takk for at du koker eggene akkurat slik jeg liker dem. Takk for at du var med meg da verden virket så mørk. Takk for at du lar meg reise ut i verden. Takk for at du holder ut med meg. Takk for at du gir meg en klem når jeg trenger en. Takk for at du baker boller til frokost. Takk for at du tror på meg. Takk for at du er den du er.

Jeg håper jeg en dag blir like godhjertet, fin og sterk som du er. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er i deg, mamma. Du betyr alt for meg.

-Ragnhild-Marie, 08/11/14

IMG_0432.JPG

IMG_0431-1.JPG

IMG_0430-0.JPG

(Første del: https://ragnhild-marie.com/2014/10/26/ikke-den-samme-i-dag-som-i-gar/)

Tidlig neste morgen ankommer det tøffende toget Ulaanbaatar, Mongolias hovedstad. Ute er det minusgrader og på bakken ligger et tynt lag av glitrende sne. Den norske jenta, som bare har tatt med seg klær for det varme været i sørøst-Asia, pakker på seg alt hun har for å ikke fryse. Jenta ser opp og rundt henne stiger skyskrapere til vers. Dette kan jo ikke være rett, tenker jenta. «Mongolia skal jo være øde og flatt. Er det virkelig motebutikker og fancy i biler i Mongolia? Ja, det er det visst..» Gjengen fra toget drikker drinker i en toppetasjen på et hotell, de shopper på et stort kjøpesenter og de spiser på fine resturanter. Jenta fra Norge greier ikke å unngå å like det, selv om det ikke var hva hun forventet.

Dagen etter får endelig jenta se det hun har ventet så spent på, «det ekte Mongolia». Hun setter seg på en buss sammen med noen av de andre fra toget. Bussen fører dem vekk fra skyskraperne og mot fjellene. Ut vinduet ser hun gutter sittende på hestene sine mens geiter subber rundt, hun ser små landsbyer hvor ungene leker med løshundene og hun ser gamle damer som står i veikanten og venter på at noen skal stoppe å kjøpe mat av dem. Endelig, tenker jenta mens hun ser på alt som suser forbi.

De ankommer til slutt en nasjonalpark hvor det kryr av små lavohytter. Nomadnene har levd i disse siden Mongolias begynnelse, og nå er det jentas tur. Jenta mister nesten pusten da hun ser hvor vakkert det er. Tenk at det er så mange vakre steder her på denne planeten som så mange aldri får muligheten til å se, sier jenta til seg selv. Heldigvis for jenta får hun se flere av dem. Gjengen bestemmer seg for å gå en fjelltur slik at de får se mer av dette majestetiske landskapet. De går rett opp i en halvtime, og etter et par (les: flere) minutters pustepause, ser de utover Mongolias spektakulære natur. De ser milevis av fjell, trær, hytter og veier. Det er et helt annet bilde enn det jenta så i toppen av en skyskraper 24 timer tidligere. Dette bildet er skapt av naturen, av den fantastiske maleren, naturen.

På kvelden samler gjengen seg i en av hyttene hvor de blir servert mat og drikke. De forteller vitser, lærer russiske, mongolske, danske og engelske ord og spiller spill. I bakgrunnen knitrer det i peisen som et bevis på at kulden ikke er velkommen. Ute kommer mørket sigende og stjernene titter frem. Jenta fra Norge får tildelt navnet Marla, som betyr en stjerne i himmelen, og i et lite øyeblikk føler hun seg ganske spesiell. Klumpen hun har hatt i magen så lenge krymper og hun føler at smilet blir litt større. Når natten har kommet for fullt går verdensvandrerne tilbake til hyttene sine hvor de prøver for harde livet å få fyr i ovnen. Kulden er ikke velkommen hos dem heller. De finner frem alt de har av varme klær og krøller seg sammen under dynene. De forteller nattahistorier på sengekanten mens en etter en reiser inn i drømmeland. Peisen knitrer og ute kommer ulvene frem fra mørket.

Jenten fra Norge våkner tidlig om morgenen av at hun fryser så hun nesten er blå. Flammene er borte, og det er også ulvene. Hun reiser seg opp, får fyr i ovnen og slenger på seg klær før hun går ut for å se morgendisen forsvinne over fjelltoppene. Dette her kommer jeg til huske for alltid, tenker jenta mens hun hører noen unger komme springende bak henne. De suser forbi og hun ser dem forsvinne bak en av hyttene. «Hvordan kan livet være så ulikt her enn i Norge? Vi har jo alle det samme hjemmet..» Det er nok det jenta tenker mest på på hennes verdensvandring, hvordan livet kan være så forskjellig til sted til sted. Alle sier jo at verden er så liten, men likevel er forskjellene så store. I Norge sitter unger på Ipadene sine, mens i Mongolia sover de i lavohytter.

Etter at alle har komme seg ut av Ole lukkøyes verden starter reisen tilbake til storbyen og enda et tog venter. Dette toget skal ta jenta enda lengre hjemmefra, og forhåpentligvis enda nærmere seg selv. Hun kalte det aldri for «en finne seg selv reise», fordi hun ikke tror på å finne seg selv, men hun forstår med tiden at denne reisen vil forme henne. Hun vil nok forandre seg en del, akkurat som naturen utenfor vinduet. Etter et par timer på toget er Mongolias brune slettelandskap langt vekke. Nå domineres vindusrammen av høye, grønne fjell og elver som slynger seg rundt. Jenta finner igjen frem kameraet sitt og blir igjen fascinert over denne jordkloden som vi lever på.

Etter enda et par timer på toget hvor jenta ble kjent med mennesker fra enda flere land, begynner hun å se skyskrapere igjen. De begynner å nærme seg Kinas hovedstad, Beijing, med over 20 millioner innbyggere. Det er 4 ganger mer enn det er i jentas lille hjemland. Forholdene er så store at jenta vet ikke helt hvor hun skal gjøre av seg. Da de kommer ut togstasjonen blir de møtt av vegg av mennesker. Bare her og der er det mulig å smette seg igjennom med de store ryggsekkene. Men livet på toget har gjort henne litt tøffere, så hun presser seg igjennom og kommer seg til et åpent område hvor hun og de andre kan puste litt av den forurensende luften. Etter et minutts pause bærer det videre til hotellet. Jenta har ankommet Kina.

Andre dagen i den enorme byen går gjengen på enda en buss. Jenta bestemmer seg for at hun må regne ut hvor mange timer hun har brukt på å reise de siste ukene. «Det er jo sikkert flere timer enn jeg bruker på macen i løpet av en måned, oi!» Denne bussen skal føre dem til den kinesiske mur. Ute er det grått, om det er på grunn av dårlig vær eller forurensingen, vet jenta ikke. Det ser ut som verden er lei seg, tenker jenta mens hun stirrer ut bussvinduet på de mange kineserne som forvirret ser seg rundt. Da de kommer til muren, er det fremdeles grått og himmelen har begynt å gråte, men det tenker ikke jenta mye på da hun setter sine første skritt på den enorme muren. «Jeg går faktisk på den kinesiske mur» sier jenta til seg selv og smiler. Hun tar bilder sammen med de nye vennene sine, mens tåken letter. Jenta springer bort til kanten med kameraet sitt og tar bilde av den lille biten av muren de kan se. «Jeg er på den kinesiske mur».

Tilbake i storbyen blir jenta og de andre vestlige skapningene sett på som superstjerner. Flere titalls personer tar bilder av dem hver eneste dag. De fleste uten å spørre om lov. Først er det irriterende, så slutter de å bry seg. Men jenta greier ikke å unngå å tenke på alle de menneskene som har bilder av henne og hva de gjør med dem. «Legger de dem ut på Facebook?» Det er mye jenta ikke forstår og det er mye hun fortsatt har igjen å lære. Det hun har derimot har forstått i løpet av de siste ukene er at hun er mye sterkere enn det hun trodde hun var. Hun har kommet seg helt til Kina fra lille, trygge Norge. Livet på toget har lært henne at hun kan gå med hode litt høyere enn det hun trodde, og hun kan smile litt mer selvsikkert. Dette har hun lært bare ved å se på alle menneskene hun har møtt i løpet av reisen. «Når så mange andre gjør det, hvorfor skal ikke jeg», sier jenta til seg selv. Tankene hun prøvde å forlate der hjemme er fortsatt med henne, men de er litt mer skjult enn de var i begynnelsen. Mange nye tanker tar større plass, men Hun forstår at hun fremdeles har et stykke igjen.

Denne jenten er selvfølgelig meg. En eks-deprimert overspiser/bulimiker/anoretiker som reiser ut i verden for å prøve å bli den hun vil være, uten å være låst i sine egne roller. Da jeg var syk drømte jeg om verden og tenkte at når jeg kom meg dit ville de tunge tankene og det som holder meg tilbake gi slipp. Det har ikke skjedd helt ennå. En togkabin i Sibir var kanskje ikke den beste plassen. Selv om jeg ikke fikk slipp på det som holder meg igjen, så ble livet derimot fylt med andre følelser og inntrykk. Den klumpen som har tatt så stor plass i mange år, har måttet vike for andre gode følelser. Jeg sitter tilbake og tenker «Jeg som trodde livet var over, har reist halve jorda rundt, alene, og innsett at livet ikke er så verst likevel».

Det å være på sitt dypeste punkt i livet gir deg en forståelse for hvor viktig det er å føle det spennet av følelser vi mennesker har i oss. Etter å ha vært så trist og mørk, er det ekstra godt å le og være glad. Det er fremdeles dager hvor jeg føler at jeg ikke har «retten» til å smile over den jeg er, men det er også dager hvor jeg stråler av lykke på grunn av den jeg er. Jeg setter mye mer pris på sollyset, fargene, de gamle skalla mennene, gjeterne, drikkelekene, menneskene og de øyeblikkene hvor jeg føler meg i live. Før så jeg bare mørket, nå ser jeg lyset og fargene. Det høres veldig klisje ut, men det er faktisk sant.

Jeg er fremdeles den jeg var da jeg dro, og på en måte er jeg glad for det. Jeg er stolt over den jeg er og hva jeg har kommet meg igjennom. Før jeg dro var alt jeg tenkte at når jeg kom meg ut i verden skulle jeg bli en helt annen person, men jeg har heldigvis innsett at det ikke er så lurt. Jeg har heller godtatt den jeg er og den ryggsekken jeg har med meg. Den er fremdeles ganske tung og den inneholde mange spørsmål som jeg enda ikke har fått svar på, men for hvert steg jeg tar blir sekken lettere. Jeg vet fremdeles ikke hvorfor verden er slik den er, eller om jeg kommer til å bli noe. Jeg vet heller ikke hvordan himmelen er festet, noe jeg har lurt på siden første klasse, men jeg vet at det ikke haster med å finne ut av det. Nå skal jeg leve livet, prøve å forsterke de gode tankene og nyte følelsen av klumpen som krymper. Som ordtaket sier «jeg er hva jeg er, hva jeg ser og forstår, men langt fra den samme i dag som i går.»

Er det feil..

.. av meg å si at verden er vakker? Er det feil å si at jeg syns verden er vakker selv med alle krigene, tsunamiene og voldtektene? Er det feil av meg å si at verden er vakker selv om folk dør av sult?

En av de jeg har møtt så langt på reisen har vært i over 67 land. Han må ha et nytt pass hvert år, fordi han reiser så mye. Jeg greide ikke å unngå å lyse av misunnelse. Han fortalte om alle de vakre stedene han har vært og hvor han anbefalte meg å reise. Jeg bestemte meg for å spør om hvor den verste plassen han hadde vært var og han svarte, uten å nøle, «Uganda».

Det fikk meg til å tenke. Jeg har ikke sett «den» siden av verden enda. Ja, jeg har sett utallige klipp på tv og ja, jeg har sett flere uteliggere på gaten. Jeg har derimot ikke sett, med mine egne øyne, hvordan mennesker har det i fattige u-land. Jeg har ikke sett enorm fattigdom, sult og nød med mine egne øyne. Kan jeg derfor ta meg friheten til å si at verden er vakker? Når jeg ikke har sett alle dens sider enda?

Jeg er en person som har lært meg å se det fine i det meste. Jeg syns det er fint når det lyner utenfor flyvinduet, jeg syns det er fint når gamle damer selger blomster på gaten og jeg syns det er fint når løshunder springer rundt meg. Jeg syns små fattige landsbyer er vakre og jeg syns bildene av atombomben som ødela Hiroshima, er vakre. Jeg kan sitte i timesvis å studere krigsbilder og alt jeg kan tenke er «jeg vil ta slike bilder».

På en måte føler jeg meg ond som vil ta bilder av krig og elendighet. Jeg føler meg ond som liker verden når uskyldige mennesker dør og når jordskjelv ødelegger alt det vakre som har blitt bygd. Jeg føler meg ond som lar min tilfredshet over verden komme på bekostning av andre. Hvordan kan jeg være så egoistisk..

Jeg har derimot også lært meg å ikke legge skjul på hvor jeg kommer fra og hva jeg har. Jeg er så heldig at jeg kommer fra et rikt land hvor alle muligheter jeg åpne. Det er noe jeg ikke kan legge skjul på. Jeg er så ufattelig heldig at jeg som 19-åringen kan reise verden rundt. Jeg er så himla heldig som har en fantastisk familie som tar i mot meg når opplevelsesferden min er over. Jeg er så fantastisk heldig at jeg kan se ulike sider av verden, og likevel vite at jeg kan dra hjem til vakre Norge. Jeg er så heldig at jeg kan si at verden er vakker.

IMG_6546.JPGIMG_6547.JPGIMG_6545.JPGIMG_6544.JPGIMG_6548-0.JPGIMG_6695-0.JPGIMG_6697-0.JPGIMG_6696-0.JPG

Litt snapshots fra den siste tiden. Internett har ikke vært på min side er i Thailand, men det virker som vi spiller mer på lag nå. Jeg har mange innlegg og mange bilder å dele med dere, så nå kommer de nok på løpende bånd.