Om ei jeg beundrer

Hei alle sammen.

Jeg skal nå fortelle dere om ei jente som har hatt stor betydning i livet mitt. Hun lyser opp dagene mine, hun lærer meg nye ting hver dag og hun får meg til å le som jeg aldri har gjort før. Denne jenta er ett fyrverki av lykke, glede og sprudlende energi. Jeg er så takknemlig for å ha henne i livet mitt at jeg bare må fortelle dere litt om henne.

Denne jenta jeg snakker om har hatt alt hun eier i en ryggsekk i 1 1/2 år. Hun reiste alene til Sør-Amerika, så til Australia, hun har jobbet som appelsinpakker og greid seg uten nesten noe som helst hjelp og støtte. Denne jenta reiste på roadtrip i Tasmania med folk hun nesten ikke kjente, hun har kjørt rundt med campervan i New Zealand, hun har tatt dykkersertifikat, hoppet i strikk og kastet seg ut fra et fly 4000m over bakken. Denne jenta er tøffere enn de fleste av oss. Hun heter Kristina, og hun er min beste venn.

For dere som kjenner dette skjønne vesenet så vet dere nok hva jeg mener når jeg sier at hun gjør livet ditt bedre, ikke sant? Hun er ei sprudlende, morsom, vakker og godhjertet jente som ser alt det gode i verden. Hun ser ikke problemer, hun ser løsninger. Hun ser ikke hjemmeløse, hun ser spennende mennesker med spennende historier. Hun ser ikke lite mat, hun ser mange oppskrifter. Hun er ei jente som selv med lite penger i lommeboka leter etter mynter i veska når det kommer en uteligger gående. En dag sa hun «Jeg hadde vært fornøyd med å bare jobbe på en café og fått folk til å smile, jeg». Det er mange som kunne sagt det, forskjellen er at jeg vet at denne jenta faktisk mener det.

Jeg forlater denne vakre jenta i dag og jeg gråter litt når jeg tenker på det. Ja, det skal bli godt å få en pause fra hennes påstandlighet, stahet, hennes uvanlige sittestillinger og lyder, men mest av alt kommer jeg til å savne henne. Jeg kommer til å savne latteren, stilen, gangen og vevingen med hendene når hun snakker. Jeg kommer til å savne historiene hun forteller, dansemovsene hun unner oss og uttrykkene det nydelige fjeset hennes kan vise. Jeg kommer til å savne hennes syn på livet og hvordan hun tar hver utfordring på strak arm. Jeg er også nervøs når jeg forlater denne jenta. Ikke for at hun ikke skal greie seg, ikke fordi hun ikke er tøff nok, men fordi jeg er redd for at hun ikke ser det selv, hvor tøff hun er. Jeg vil at denne jenta skal fortsette å ta hver utfordring på strak arm, jeg vil at hun skal fortsette å gå sine egne veier og at hun skal stole på seg selv og valgene hun tar.

Kan du gjøre det for meg, kjære Kristina? Kan vær så snill å huske på hvor mye du har vært gjennom og minne deg selv på hvor imponerende det er? Kan du være stolt over deg selv og gå ut om dagene med hode høyt og et smil som lyser av selvsikkerhet? Kan du, selv de dagene du er sliten, lei og usikker, huske på hvor spesiell du er? Hvis noe av dette blir vanskelig, kan du vær så snill å bare prøve å se deg selv med mine øyne? Da vil du se en nydelig jente med et stort vakkert smil, men samtidig en genunit og sårbarhet over seg. Du vil se en jente som gjør verden til et bedre sted. Du vil se en jente som kan gjøre akkurat det hun vil og som kommer til å gjøre det beste ut av hver situasjon. Men husk at du også du har lov til å ha dårlige dager, okei?

Takk for et fantastisk eventyr, kjære Kristina. Jeg setter meg på flyet til India med gode tanker og varme følelser. Jeg har stor tro på deg og er misunnelig på alle som får henge med deg de neste månedene.. Vi snakkes snart, da. Pass på deg selv og lev livet! 

*sweet as* 

Reklamer

Du må tro på en russisk lege

Du står på toalettet på et legesenter midt i storbyen Sydney. Tårene renner, nesen renner og øynene har svulmet opp. Du er sliten og skulle ønske du heller satt på det varme badet ditt hjemme. I tillegg fikk du en streng dame med sterk russisk aksent, briller og påtegna bryn som lege. Og selvfølgelig rødt hår. Da du var inne første gangen satt hun bare å skrev noe inn på datamaskinen med harde trykk, uten en gang å se på deg. Hvorfor skjer dette med meg, tenker du når du står der på det lille, sterile toalettet. Hvorfor er jeg alltid så uheldig?

Du tørker deg rundt nesen og splasjer vann i ansiktet før du går inn igjen til den strenge russiske dama. Jeg er en viking, sier du til deg selv. Hun ser på deg, legger hode på skakke og sier «you look really tierd..» Ja, det er vel ikke så vanskelig å se, tenker du. Men hun smiler. Den strenge, russiske dama smiler! Ikke overlegent, men av sympati. Hun smiler! 

For å være hyggelig spør jeg henne hvor hun kommer fra. Sibir, sier hun. «I’ve been to Sibira. I took the transsiberian railway,» sier jeg. Hun lyser opp, vi har blitt bestevenner. Hun begynner å snakke om familien sin, da hun tok med sønnen sin for å reise og hvor viktig det er å ha venner man kan snakke med. Jeg sitter der, fortsatt med både rennene øyne og rennene nese, og prøver samtidig å nikke uten at alt skal komme fossende. Hun får meg til å roe meg ned, le og smile. Vi snakker om tunge stunder i livet og hvor viktig det er å roe ned når ting blir vanskelig. Hun får meg også til å tenke – «hvorfor stresser du sånn?» Alt ordner jo seg til slutt. Men det er slik når man reiser, du blir paranoid for alt mulig. Du finner ikke telefonen din – noen har stjelt den. Kortet ditt ble ikke godkjent – du har blitt ranet. Du er syk – du tror du har kreft. Du har ikke internett – du er fortapt. Men, når den russiske legen, med et smil om munnen sier «its gonna be okey», da må du nesten bare tro på det.

Et lite paradis i store Australia

Har du noen gang tenk på hvor vakker en bølge er? Hvordan den kommer fra ingenting, bygger seg opp stor og sterk før den med eleganse skyller innover en gyllen strand? Eller har du tenkt på hvor vakkert det er når solen skinner gjennom høye tretopper? Eller når solen går den over trærne og himmelen får en nydelige, utenomjordisk farge? Fraser Island i Australia fikk meg til å tenke på alt dette.

På østkysten av Australia finner du verdens største øy laget av sand. Fraser Island heter denne øya. Full av farer, som dingoer, slanger og farlige veier, men likevel ett nydelig paradis hvor man går rundt barbeint med solen stekende på ryggen og hvor man bader i krystallklart vann. Vi tilbrakte tre dager på denne øya med Dingo Adventures, og det var nok et fantastisk eventyr.

For å forklare litt hva opplegget går ut på så blir alle sammen delt i grupper og hver gruppe har sin egen bil med firhjulstrekk – en 4wd. Med disse bilene kjører man på stranda, opp fjellveier og på ørkensand. Jeg, Åshild og seks tysktalende ungdommer havnet i bilen til guiden vår, Chriso. En solbrun krølltopp fra Hellas som syns alt er «fantastico» og «oh la la». Sammen kjørte vi gjennom jungler hvor gresshopper lagde nydelige musikk og på stranda hvor vi så delfiner. Bak oss fulgte tre andre biler. Alle fulle av fornøyde briter, tyskere, dansker, norske og flere nasjonaliteter. Vi ble alle en stor familie, selv med våre ulike bakgrunner.

Dagene på denne øya bestod av mye kjøring langs standa, mye bading i elver og innsjøer, mye allsang i bilen og camping om kveldene. Etter en lang dag, matlaging og sosialisering gikk mange ned til havet for å se stjernehimmelen. Men en dingo kan lure overalt så på denne øya kan man aldri gå alene. Mange var opptatt av å drikke, prøve seg på noen av de 200 personane som var på campen og på å fortelle den morsomste vitsen, men noen ganger, i alt styret, skrudde alle av lysene sine og man kunne i et par minutter nyte den klare stjernehimmelen. Det er noe spesielt med stjernehimmelen her på denne siden av jorda, altså. Den er bare så ufattelig klar og fascinerende. Og den bringer folk sammen på en veldig spesiell måte.. Syns jeg i hvertfall.

Slike turer handler derimot mest, eller nesten mest, om de folka man reiser med. Vi var utrolig heldige med guiden vår som tok mye bilder, filmet oss og fikk oss til å gjøre alt fra å rulle i sanden til å svømme som fisker ned en elv mens vi sang «in the jungel, the mighty jungel..» Han sang og danset for oss på stranda, viste oss mange utrolige plasser og holdt alltid humøret oppe. En god guide er gull verdt på en slik type tur hvor man forventer en spesiell opplevelse.

Ellers hadde vi også et par hysteriske gutter fra England med oss som danset, sprang rundt skjorteløs hele tiden (så mye at vi trodde han ene ikke eide ei skjorte). Vi hadde med oss en superskjønn lærer fra England som kalt alle «my love». Vi hadde med oss ei ordentlig tøff jente fra Danmark som var den beste sjåføren av alle, og vi hadde med oss mange andre nydelige mennesker som alle bidrog med noe spesielt til gruppa.

Det var tre intense dager på denne øya og vi fikk oppleve mye spesielt, og vi fikk venner for livet. Jo mer jeg tenker på turen i etterkant, jo mer spesiel blir den. Jeg kommer på de små tingene som da vi skrubbet oss med sanden i den klareste innsjøen jeg har sett og hvor rare vi egentlig var da. Eller som da vi satt rundt bålet om kveldene, eller da vi alle satt spente på tippen av en kliffe og såg haier, delfiner og skilpadder svømme i havet rett under oss. Jeg kommer til å huske hvordan øynene våre skinte som krystaller i sola, hvordan vi danser rundt bilene og hvordan guiden fikk oss alle til å le med din sterke aksent og nydelige skjarm. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne bli der litt lenger.

30.11.15

Kjære dagbok, hvor skal jeg begynne? Ok, jeg starter på begynnelsen, det er vel det lureste.

Vi våknet opp i det kjære teltet vårt på taket av bilen. Kvelden før endte vi opp på en campingplass hvor vi først trodde det var en sekt som holdt til, før vi trodde det var et skuespill, helt til vi fant ut at det var en stor gjeng norrøn mytologi-entusiaster (aka vikinger) som hadde samling denne helgen. Vi kom der i vår lyseblå bil med Frank Sinatra bumbende igjennom høyttalerne og ble møtt av kvinner, menn, barn og voksne i fullt kostyme. Vi snakker skinnvesker, sverd, rustning og store ullkjoler. De hadde satt opp turneringsområder, det var hunder som sprang løst og innimellom var det andre vestlige backpackere, som som oss, såg helt villedet ut. Det var litt som å komme inn i en ny verden. Det var derimot så gøy at vi bestemte oss for å bli værende, for denne dagen hadde vi bestemt oss for å dra på eventyr. 

Og det er jeg glad for. Den kvelden fikk vi en ny venn som heter Dave. Han lærte oss flere kiwi-ord, fortalte som sine eventyr i Europa og brukte aksent for hvert land han var innom. Vi fikk laget oss arme riddere (passende ikke sant?), tatt en øl og lært om vikingtiden. Kvelden endte også på den mest fantastiske måten. Vi fikk billetter til Coldplay-konsert i Manchester til sommeren! Først trodde vi alt var utsolgt, men for å få opp stemningen og prøve å snu karmen vår begynte Kristina og Åshild å lage sin egen versjon av Imagne. Det låt noe sånt som «imagne being at the Coldplay-concert, imagne all the people signing fiiiix you». Kanskje det er en ny hit? Jeg tror hvertfall det gjorde susen for plutselig fikk vi melding fra broren til Åshild, Håkon, som hadde fått tak i billetter til oss. Vi hylte SÅ høyt. De i naboteltene må ha trodd at vi var spinn hakke gal.. Men det var bare lykkehyl altså. Et stort varmt lykkehyl.

Den natten fikk vi ikke mye søvn på øye for å si det sånn. Også fordi den lille landsbyen vi bodde i bestemte seg for å sette på en krigssirene mitt på natten. Jeg lå der og trodde det hadde utbrutt krig, mens Åshild låg å snakket i søvne og Kristina snorket slik bare hun kan snorke. Jeg hørte heller ingen skrike eller springe utenfor teltet så jeg lukket øynene og sovnet. Jeg har blitt ganske så flink til å sove gjennom både roping, tuting, møing fra kuer, og nå krigssirener på denne turen. Vi fant ut dagen etter at de bruker slike krigsalarmer for å samle ambulanse, brannvesen og politi hvis det skjer noe. Det er jo greit å vite hvis du noen gang reiser til New Zealand og tror det har brutt ut krig.. 

Morgenen etter våknet vi av sollyset som skinte inn i teltet og lyden av voksne og barn som ropte og hoiet. Utenfor var folket i full gang med å gjøre klar til parade og konkurranser. Vi gjemte oss på kjøkkenet sammen med resten av de forfjamsa utlendingene. Det ble litt i det meste laget, hverfall når de begynte å snakke om fekting, de beste skjoldene og hvordan de reiser jorda rundt for å sloss mot andre. Veldig fascinerende at de finnes slike grupper, men vi passet ikke helt inn. Vi pakket derfor sammen tingene våre og startet ferden mot Tongariro-nasjonalpark.

Vi har hatt veldig mye tid langs veiene i løpet av disse fem ukene i New Zealand, noe som betyr mye ting til å tenke. Jeg har tenkt på alt fra hva jeg vil bli, til hvor jeg vil bo, til hvor rar jeg må se ut med rumpetaske til hvor mye jeg savner mammas boller med brunost. Jeg har tenkt på fremtiden, fortiden og hvordan nå-tiden egentlig ikke eksisterer. For nå, var i sted, hvis du forstår? Det handler selvfølgelig om hvilke perspektiv du ser det i, men når man er ute å reiser innser man hvor dyrebar nåtiden er og hvor viktig det er å nyte hvert eneste sekund. Det finnes også en trøst i det, å vite at fremtiden er bare et sekund unna. Ikke sant? 

Hvertfall, etter to-tre timer på veien med alt fra Kaizers til Eddie Vedder på høyttalerne kom vi frem til nasjonalparken. Åshild og Kristina ville stoppe på et hostel med en klatrevegg så jeg bestemte meg for å ta en liten pause for å skrive litt. Men tror du det gikk eller? Selvfølgelig ikke! Nå skal ikke jeg virke som en sur, overfladisk drittkjerring, men fyren som kom bort må ha vært den rareste personen jeg noen gang har møtt. Han satt å snakket om hvordan han kan kommunisere med demoner og engler. Han fortalte at han kunne gi liv til vann og han prøvde å «sende» meg en farge med tankene sine. Jeg sa gul, han sendte rød. Han ville at jeg skulle velge et kort fra kortstokken og han tippet feil 10 ganger, så til slutten viste jeg han bare kortet for jeg syns så synd på han. Ikke det at jeg ikke tror på mye av det han snakket om, men det var bare noe med han som ikke stemte helt.. Innimellom tittet jeg bort på Åshild og Kristina, og en av dem hang alltid hengende og dinglende i snora fordi de ikke fikk hverandre ned fra veggen. Av og til deiset de inn i veggen også og en del norske banneord fylte rommet.

Men så er de jo slik at selv de rareste personer som introduserer seg selv som en varulv og sier at du ser ut som du kommer fra verdensrommet, har noe å dele som gir mening (hvertfall litt). Denne rare amerikanske vennen min begynte å snakke om energi-vampyrer. Først skjønte jeg ikke hva han snakket om, men etterhvert forstod jeg hva han mente og likte måten han tenke på. For hvor mange av oss har ikke møtt eller har mennesker i livene våre som tar energi i fra oss? Du vet at vampyrer biter og suger blod ut av deg, men han mente at energi-vampyrer er mennesker som i stedet for å gi energi tar den fra deg. De tar energien din ved å for eksempel bare snakke om seg selv, bare være negativ, la deg gjøre alt det tunge arbeidet etc. Energivampyrer tar mer enn de gir, om det gir mening. Jeg likte tankemåten hans så godt at jeg måtte skrive et eget notat med energi-vampyr som tittel. Han syns heldigvis at jeg ikke var det da, *fjuff* 

Så ja, vi opplever så mye rart på dette eventyret, men alt har en verdi og noe spesielt ved seg. Vi kan lære noe av alle og alt, og jeg prøver så godt jeg kan å være åpen og mottakelig for det/de vi møter på veien. Enten om det er en gammel mann med sverd og ulldrakt eller om det er en 18-år gammel gutt fra o’store Amerika som gjør alt han kan for å imponere. For noen må jo jeg også være helt ekstrem rar, men det er greit. Rar gjør jo livet mer spennende, eller hva?

Endringer

Dere, jeg har en dårlig nyhet.. Datamaskinen min er ødelagt. Du kan tro en skrivelysten jente som meg var ganske langt nede når det skjedde. Dataen er noe av det kjæreste jeg har med meg på denne turen, sammen med kamerat. Jeg vet det er svært materialistisk av meg å si, men sånn er det. Men jeg håper og tror at det var en grunn til at det skjedde.

 

Dagen etter dataen ble full av væske startet med negative tanker og ikke mye håp. Vi satte oss i bilen klokken sju om morgenen, etter tre timer på øyet, for å kjøre til startstreken på en tredagers fjelltur. Jeg lukket øynene og prøvde å omstille tankene mine. Her er det jeg fant ut:

– det kunne vært verre, for eksempel om kameraet ble ødelagt

– det er bare en ting, som kan erstattes

– jeg kommer fra et fantastisk land som tilbyr fantastisk forsikring

– dette gir meg muligheten til å fokusere mye mer på skrivingen og utvikle meg mer som skribent 

 

Så nå blir det altså begrenset med bilder på bloggen. Litt mobilbilder kan jeg dele, men jeg skal heller ordne en skikkelig fotobombe når jeg har data igjen. Til da foreslår jeg at neste gang du kommer inn på denne bloggen for å lese noe av det visvaset jeg skriver burde du sette deg i godstolen, med teppe over beina og en varm tekopp i hendene. Og forhåpentligvis vil du nyte og forstå noe av det jeg skriver. *off, du legger opp til det nå Ragnhild-Mrie*

15.11.15

Del 2

Kjære dagbok, jeg har igjen en dag jeg må fortelle deg om. Jeg vet du begynner å bli full av tanker, følelser og meningsløs babbel, men det er så mange spesielle ting som skjer med oss som jeg bare må skrive om..

Vi hadde tilbrakt vår første dag i Wanaka. En liten by i ved Mount Aspiring-nasjonalpark. Vi lå på hostell natten før etter en heftig todagers fjelltur hvor jeg fikk en sterk muskelstrekk, hadde tung sekk og rennende nese. Vi gikk åtte timer hver dag, 50 mil til sammen. Jeg hadde så vondt at jeg flere ganger hadde lyst å gi opp. Vi lå i telt om natten og frøs så vi var blå da vi våknet. Vi gikk med plastposer i skoene for å ikke bli våte (egentlig ganske flaut siden vi er nordmenn..). Likvel presset jeg meg selv til å se opp og nyte den vakre naturen som omringet oss. Det var en fantastisk tur og jeg ville ikke vært foruten. Vi beviste for oss selv at vi får til det vi vil, og man kan nyte noe selv om det gjør litt vondt. Det handler jo bare om å fokusere på det positive, og det syns jeg vi har blitt ganske gode på.

Jeg må likvel innrømme at det å komme til et hostell som både hadde dusj, seng og dyne var som å komme til himmelen. Camping er gøy, men gud hvor godt det er å ha tak over hode av og til.  På kvelden, etter å ha dusjet og pyntet oss med kjole og skjørt, dro vi på en italiensk pizzaresturant og spiste til vi nesten sprakk. Vi drakk vin og øl, unte oss dessert og nøt hver minste smak som fylte munnene våre. De små tingene betyr så mye mer når man lever et enkelt backpackerliv, og du kan tro vi nyter det.

Dagen etter dro vi ut for å utforske nok ett nytt sted. Vi gikk langs en ny innsjø, dro på en liten biltur med Kelly Clarkson dundrene gjennom høytalerne, fant en nydelig strand hvor kroppene våre sakte, men sikkert kom tilbake til seg selv av den varme solen. Jeg hadde sikkert lugget der enda om det ikke var for at vi skulle finne hjemmet vårt for natten. Vi dro tilbake til byen, unnet oss selv en bedre lunsj og slappet av. Åshild og Kristina ville gå en liten fjelltur, mens jeg ble sittende igjen med macen og den ødelagte kroppen min og fikk endelig skrevet litt om alt som har fylt hodet mitt de siste dagene. Jeg har så mange tanker, meninger og spørsmål om alt som vi opplever og møter på veien.. Av og til er det godt å bare la fingrene løpe løpsk på tastaturet og få alt ned en plass.

Da de kom tilbake startet jakten på verten vår. Vi kjørte et godt stykke utenfor byen, inn i skogen og fant et par skur vi trodde tilhørte han. Ja, vi visste at han bodde i noen små hytter uten strøm og innebygd vann. Etter en timestid fikk i endelig dekning på telefonen og fikk sendt han en melding. Vi var på feil plass, men han skulle komme å møte oss. En høy, slank mann med skjegg kom løpende ned en liten bakke. Han heter Chris, er 31 år og bor ute i skogen sammen med to andre gutter, en jente og en høne. Der ute i skogen lever de i små hytter med solcellepanel som strømkilde, utedo, dusj på hyttvegen og mat fra grønnsakshagen. De lever så simpelt at jeg ble helt fascinert. Og forelsket.

Etter å ha hilst på alle sammen, fikk vi tilbydd mat og satte oss på gulvet inne i en av de små hyttene. De kom å satte seg sammen med oss. Vi delte historier, reiseerfaringer og musikktips. Da vi kom til musikken stoppet det egentlig opp. Reina, en sørafrikansk gutt med krøller og nesering tok frem gitaren sin og begynte å spille. Kristina hentet ukulelen sin og Lucy (jenta som bodde der) stemte i med sin nydelige skjøre stemme. Vi satt der og sang, spilte og nynnet. Inn døren kom høna trippende og ute begynte stjernene å titte frem. Lucy tok gitaren og spilte «Skinny Love» av Bon Iver for oss. Jeg får frysninger bare jeg tenker på det. Det er et slikt øyeblikk jeg skulle ønske jeg kunne dele, filme og ta bilder av, men samtidig så innderlig glad for at jeg bare satt der og nøt. Det var et slikt øyeblikk, som jeg har vært så heldig å ha en del av i det siste, hvor jeg innser hvor ekstremt heldig jeg er. Jeg føler meg levende i slike øyeblikk og jeg føler at jeg lever i nuet. Og det er alt jeg har drømt om.

New Zealand har vært et utrolig eventyr så langt, og jeg forelsker meg bare mer og mer for hver dag som går. Jeg begynner å bli sliten og hode begynner å bli fullt, men alt jeg vil er å fortsette og oppleve mer. Jeg har møtt mennesker som alltid kommer til å ha et plass i hjertet mitt, jeg har opplevd ting jeg kommer til å huske til den dagen jeg dør og jeg har lært mye om meg selv. Reising er den beste medisinen og den beste gaven jeg har gitt meg selv. Jeg vet at dette er en tid i livet mitt som jeg aldri får tilbake, og jeg er så glad for at jeg tilbringer den ute i verden sammen med to jenter som betyr ufattelig mye for meg. Dagbok, jeg må klipe meg selv hver dag for å være sikker på at dette ikke er en drøm.. Men om det er det, så er det den beste drømmen noensinne.

 

Som å seile i et malleri

Kloke ord av min kjære reisepartner, Kristina. Milford Sound i Fjordlands Nasjonalpark er så vakkert som det ser ut som på bilder. Vi hadde bare litt for liten tid der så jeg rakk ikke å ta det helt innover meg.. Vi hadde likevel en spesiell opplevelse! Vi såg hvaler (som er svært skjeldent), fikk kjenne vannspruten i ansiktet og satt fremme på dekk og nøt idyllen. Det er absoultt en dag jeg kommer til å huske lenge. Naturen i dette landet er ubeskrivelig vakker. Får ikke nok!

Melbourne – nok en by jeg elsker

Det er rart.. Jeg har allerede vært i New Zealand i over to uker, men jeg har fremdeles ikke fortalt dere om de siste dagene vi hadde i Australia. Vi tilbrakte en kort uke i Melbourne, en by jeg selvfølgelig forelsket meg i med en gang. Kule cafér, spennende butikker, gatemusikkanter på hvert hjørne, hyggelige mennesker og en god atmosfære i byen. Jeg tror jeg skal la bildene tale for seg denne gangen, men det er absolutt en by jeg anbefaler deg å reise til. Gå rundt i sentrum og hør på musikken, reis til Fitzroy og spis på en koselig café, dra på en rooftop-bar på kvelden og se tusenvis av blinkende bylys under deg, og dra på et av de mange spennende museumene som byen byr på. Det er en hel del å gjøre i Melbourne, det spørs om jeg må ta turen tilbake en gang.. 🙂

03.11.15

Kjære dagbok,
jeg vet jeg har mye å skrive om.. Det er mange dager, øyeblikk og tanker jeg ikke har delt med deg enda, men akkurat nå må vi legge det til side. De to siste dagene har vært så spesielle at de må prioriteres.

Etter fem dager i Christchurch fikk vi endelig hentet bilen vår som vi skal kjøre, bo og leve i i fem uker. Den er lyseblå og har et telt på taket. Den er perfekt for tre eventyrlystne jenter fra lille Vestnes. Etter å ha pakket sammen alt utstyret vårt og sagt farvel til det beste vertsskapet vi har hatt, kom vi oss ut på veien og startet ferden sørover. Plutselig såg Kristina en hitchhaiker i veikanten. Verken jeg eller Åshild rakk å reagere før han var på vei inn i bilen. Han heter Jackson, er 24 år og er fra New Orleans i USA. Han har verdens snilleste øyne og søteste smil, og han spiller fele (!)

Den første timen snakket vi om hverandre. Vi snakket om reising, jobb og utdanning. Han snakket om da han studerte opera og hvordan han får penger til å reise ved å spille på gata. Vi snakket om livet hjemme i Norge og hvor vi har vært. Da han hadde blitt varm i trøya tok han frem fela og spilte for oss. Tenk da, vi, tre unge jenter fra en liten plass i Norge kjører rundt i en lyseblå campervan med George Bush på siden og John Lennon på bakenden (ja, bilen vår er litt av et kunstverk). Inni sitter en tilfeldig amerikaner med langt hår og skjegg og spiller fele og synger gamle countrylåter for oss. Tenk da! Utenfor suste tusenvis av sauer, fjell, blomsterenger og verden forbi. Mens vi, vi kjørte mot evigheten – føltes det ut som.

Plutselig hadde vi kjørt i et par timer og nærmet oss dagens stoppested, Lake Tekapo. Da vi kom kjørende ned mot innsjøen spilte Sigur Ros «Hoppípolla» på høyttalerne. I det innsjøen lyste blått mot oss brøt solen gjennom det tykke skylaget som hadde lugget over oss hele dagen.  Tilfeldigheter altså.. De skaper en perfekt helhet på de rareste måter noen ganger. New Zealand gir meg mer frysinger enn jeg noen gang har opplevd før.

Vi kjørte rundt i området en stund og beundret den vakre naturen New Zealand viser oss. Vi bestemte oss for å gå opp på en liten topp for å få et bedre oversyn over området. Høye majestetisk trær med solen skinnende igjennom, kaniner som spurtet inn i hulene sine, en liten hytte med gamle avisutklipp på veggene og en wallaby var noe vi møtte på veien. På toppen tok New Zealand et godt tak rundt oss med sin sterke vind og gjorde oss alle hodestups forelsket. 

….

Jeg hadde tenkt å fortelle deg om kvelden etter vi kom ned fra den lille fjellturen vår, men siden jeg ikke skal skrive en roman (desverre) må jeg heller fortelle om kvelden etter, som var enda mer spesiell. Ja, det er rart hvordan det går ann. Hver dag overgår hverandre og vi har bare vært på veien i tre dager. Jeg lurer virkelig på hvor dette kommer til å ende.. 

Vi hadde tilbrakt dagen i noen varme kilder ved Lake Tekapo og endelig fått varmen i kroppen igjen etter tre dager med camping og kalde netter. Vi begynte så jakten etter kveldens camp. Vi kjørte langs en annen innsjøen, Lake Pukaki. Etter en stund foreslo Jackson at vi skulle kjøre ned en liten vei, som såg ut som bare førte oss inn i en tykk skog. Det er den beste avgjørelsen vi har gjort! Vi fant den perfekte campingplassen nede ved innsjøen. Vi hadde den beste utsikten over innsjøen, fjellkjeden som reiste seg på andre siden og Mt. Cook (NZ høyeste fjell). En hær av trær reiste seg rundt oss og beskyttet oss fra omverden. Der var det bare oss og naturen som eksisterte, og en gammel mann som campet for seg selv da.

Vi ordnet til campen, satte opp teltet på toppen av bilen og innimellom måtte vi sniktitte på den turkisblå innsjøen. Jackson lagde bål til oss og vi ordnet middag. De ble pasta bologenes i sjøkanten. Ingen kan si at camping ikke er glamorøst, haha! Mens vi holdt på å kokkulere begynte solen å gå ned så vi satte oss i fjæra og såg solen gå ned over de nydelige fjellene. Jackson spilte «Halleluja» for oss, og vi sang med. Nok et filmøyeblikk.. 

Mørket kom sakte, men sikkert sigende og stjernene begynte å titte frem. Vi samlet oss rundt bålet for å spise middag og plutselig var himmelen dekt av små blinkende stjerner. Vi la oss alle ned rundt bålet, godt innpakket i tepper og ullklær, og forsvant inn vår egen verden. Slik lå vi i flere timer. Tårer rant nedover de solbrente kinnene mine og jeg lot alt synke inn. Jeg har ikke reiste lenge enda, men jeg føler at jeg har opplevd og gått gjennom mye. Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker og hatt så mange uforglemmelige øyeblikk med mine to bestevenner, at jeg ikke forstår hvordan jeg skal greie å ta med meg alt resten av livet. Jeg vil så gjerne huske alt. Jeg vil huske de små tingene som da vi satt på et stup og holdt hendene rundt hverandre. Jeg vil huske alle de timene vi har tilbrakt i bilen med musikk dundrende ut av høytalerne. Jeg vil huske alle de gangene vi har ledd oss ihjel når vi tenker på ting vi har gjort kvelden før. Jeg. vil. huske. alt.

Stillheten, skjønnheten, ærligheten og genuniteten over hele opplevelsen ved den nydelige blå innsjøen og den uforklarlig vakre stjernehimmelen gjorde meg sårbar. Du funderer, grubler, reflekterer og føler. Det er som alt blir forsterket når mennesker ikke kan skjule seg bak en husvegg eller et hustak. Når du ligger der under en åpen stjernehimmel med et bål knitrende i bakgrunnen og du ser røyken forsvinne opp i evigheten, føler du deg naken, hvis du forstår? Du føler at du kan puste. At du kan gi slipp på alt.. Takk skal du ha, moder jord, for at du kan få frem så sterke følelser i oss mennesker med bare din enkle idyll. Jeg elsker deg.

Morgenen etter våknet vi med solen skinnende inn bilvinduene og en lyseblå himmel. I horisonten såg vi fjellene strekke seg kry mot himmelen. Vi spiste frokost i sjøkanten, fikk skrevet litt i dagbøkene våre om kvelden før, hørte på Jackson spille og nøt de siste minuttene av stillheten og idyllen før vi kjørte ut på veien igjen.

Dagbok, jeg vet ikke om jeg greier å reise her i fra..  

Tiden flyr

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Tiden har gått så fort. Plutselig er det nesten to uker siden jeg klappet hunden en siste gang, at jeg såg utover Moldefjorden og at jeg satte meg
på første fly mot Australia. Det er så rart.

Det har vært vanskelig å komme inn i backapackermodus igjen. Det å bli vant til å dele rom med 10 andre, at det går dager før du får dusjet ordentlig og det å leve på et stramt budsjett. Men, jeg elsker det. Jeg elsker å reise, oppleve, møte mennesker, studere og ta til meg alt jeg kan av inspirasjon og erfaringer. Jeg elsker det spesielt mye siden jeg denne gangen er så heldig at jeg opplever det sammen med noen. Denne gangen er det ikke bare «jeg», men det er «vi».

Sammen med meg fra Norge reiste Åshild Bygdås Høgset og på flyplassen i Adelaide stod Kristina Eriksen Isham, og ventet med et stort, strålende smil. Vi er tre barndomsvenninner fra Vestnes som nå skal reise sammen i Australia og New Zealand. Vi har allerede rukket å sett og gjøre mye, derfor har det også vært begrenset med tid til internett og blogg. Dette innlegget blir nok alt for langt hvis jeg skal fortelle om alle øyeblikkene som har gitt meg frysninger, latterkramper og tårer i øynene. Vi får ta det litt etterhvert.

Vi befinner oss hvertfall i Melbourne (Australia) for øyeblikket, en by jeg allerede elsker. Vi har opplevd så mye rart, morsomt og minneverdig i løpet av de få dagene vi har vært her. På onsdag reiser vi videre til New Zealand hvor vi skal kjøre rundt i en campervan med telt på taket i fem uker. Det er så mye å se fram! Det kribler sånn i magen!

Jeg skal nå prøve å samle tankene mine litt og prøve skrive noen innlegg som gir litt mer mening. Her er hvertfall noen bilder fra de første dagene våre i Adelaide 🙂