Wanderlusten som tok over verden

Er det bare meg eller virker det som alle er ute å reiser? Okei, jeg mener ikke «alle» som i «alle», men «alle» som i alle jeg ser. Det virker som det å reise, se verden, oppdage nye steder, møte nye mennesker og det å reise vekk fra problemene man har her hjemme har blitt et livsmål for mange. Og det er jo ikke akkurat slik at jeg ikke forstår det.
Det er rart å sitte her hjemme i vinterparadiset Norge og være «ferdig» med å reise. Jeg har hatt min 3 månders reise alene rundt om i Asia, mens andre har akkurat begynt. Det får meg til å føle at jeg går glipp av noe. Jeg går glipp av verden her jeg sitter å surmuler fordi jeg må jobbe og tjene penger. Jeg vil bare reise, og jeg tror det er mange som føler det samme.

For meg er alt en konkurranse. Alt handler om å vinne, å være bra nok, å være best. Det er en konkurranse å ha best karakterer. Det er en konkurranse å spise minst. Det er en konkurranse om ha best klesstil. Og det er en konkurranse om å gjøre mest her i livet. Jeg har tenkt mye på akkurat disse «konkurransene» jeg stadig kjemper etter at jeg har kommet hjem til Norge. Her blir konkurransene mye tydligere, og mye hardere. Da jeg kom hjem følte jeg med en gang at jeg måtte begynne å bruke sminke for å være fin nok, jeg må passe på hva jeg spiser og at jeg må gjøre noe med livet mitt. Jeg føler at jeg må reise igjen, for «alle» andre reiser jo, og da må jo jeg også gjøre det. Det føles nesten som jeg har tapt, her jeg sitter i en mørk stue på Vestnes og ikke på en hvit strand i Thailand.

Er det ikke fascinerende at man tenker sånn? «Jeg har tapt her i livet fordi jeg ikke er ute å reise slik som «alle» andre?» Det er jo helt latterlig å tenke sånn, men så vanskelig å la være. Jeg vet at livet ikke handler om konkurranser, sammenligning og intriger, men det føles slik. Det føles ut som alt vi gjør er å prøve å være bedre enn alle andre, om vi ikke greier det, ja da føler vi oss ikke bra nok. Eller nå skal ikke jeg si «vi» da, for jeg skal ikke snakke for dere, men jeg føler det slik. Og slik burde det ikke være. Livet handler jo om å leves, ikke kjempes. Livet handler om å høre på sine egen drømmer, tanker og følelser. Problemet er bare at det er så vanskelig å høre disse med alt bråket fra andre som kommer i veien. Det er derfor viktig å minne seg selv på at alle har vært sitt liv. Det som er riktig for meg, trenger ikke være riktig for deg. Slik er det og kommer alltid til å være. Og bra er jo det.

Så jeg vet innerst inne at jeg kan ikke reise fordi «alle» andre gjør det. Jeg må reise fordi jeg selv ha lyst til det og jeg må reise dit jeg selv vil. Jeg må ikke reise fordi alle spør meg om når jeg skal reise igjen, jeg må gjøre det fordi jeg selv har lyst til det og når jeg har lyst til det.

Men tro meg, det kommer ikke til å bli lenge til.

Reklamer