05.02.16

Kjære dagbok, jeg skal nå fortelle deg om den lengste dagen i verdenshistoria mi. Fy…. for en dag. En lang, lang dag.

Det var siste dag i India. Den startet bra med sightseeing i gamle Delhi, god mat, siste innhenting av indiske-impulser og mange hyggelige mennesker. Flyet mitt gikk ikke før 0430 om morgenen etter så jeg hadde hele dagen sammen med Åshild. Jeg bestemte meg derimot for å reise til flyplassen ganske tidlig, både fordi det var billigere og fordi jeg ville ha god tid. Og det er jeg SÅ takknemlig for akkurat nå.

Så jeg kom meg til flyplassen, alt gikk smidig og fint. Jeg satt på metroen litt nervøs med tanke på at jeg nå var på egenhånd. Åshild reiser videre til Malaysia, mens jeg reiser til Sør-Afrika. Det blir, er, svært rart å være alene, men jeg gleder meg. Fremme på den overraskende fine flyplassen gjorde jeg meg kjent, og fant etterhvert ut at jeg måtte belage meg på å vente en stund før jeg fikk sjekke inn. Da jeg kom til skranken og viste passet mitt, startet det..

Greia er, det er nesten flaut å si det, men visumet mitt gikk ut 45 minutter før jeg kunne sjekke inn. Det gikk altså ut 4 februar, jeg skulle dra 5. Jeg snakket med en mann på flyplassen i Kochi, første plass vi kom til i India, og han sa at det ville gå bra så lenge jeg betalte en liten bot. Jeg trodde aldri det skulle bli så mye styr som det faktiske ble. Så jeg sier det med en gang, ikke tull med visum i India. Det kan visst, hvis du er skikkelig uheldig gå så langt at du ikke får slippe inn i India igjen. 

Først måtte jeg stå å vente på at en av de bak innsjekkingsskranken sprang til immigrasjonskontoret for å høre om jeg kunne komme til dem eller om jeg måtte helt til ambassaden.. Da de sa det hold jeg på å tisse på meg! Det første jeg skulle gå igjennom alene var å måtte dra til ambassaden i Delhi midt på natta?! Da hadde jeg jo aldri rukket flyet mitt.. HELDIGVIS kom de tilbake og sa at jeg kunne gå til immigrasjonen på flyplassen og snakke med dem. Jeg takket inderlig og rødflammet, svett og sjelven gikk jeg videre for å sende bagasjen. Men da, fant de ikke navnet mitt i systemet.. De skjønte ikke hvor jeg skulle, de skjønte ikke billetten min og de skjønte ikke at jeg kunne reise i 6 måneder.. Jeg tenkte bare at nå blir jeg værende her. Etter 15 minutter fant de heldigvis ut av det og jeg kunne sende bagasjen min til Sør-Afrika.

Da startet neste utfordring. Heldigvis fikk jeg hjelp av to veldig hyggelige karer som førte meg til immigrasjonen. Der måtte jeg stå vente mens flere gamle menn stod å diskuterte. Jeg måtte betale 5400 rupee i kontanter. Det tilsvarer ca 600 norske kroner. Jeg som, for noen timer siden, brukte opp de siste rupeene jeg hadde måtte så finne en plass å ta ut penger. Det var heller ikke lett. Jeg fant en minibank, men forvirra og ut av det som jeg var tok jeg ut 4500 ikke 5400. Da jeg kom tilbake for å ta ut 1000 rupee mer, hva tror du skjedde da? Kortet mitt var blokka…. Altså. Jeg har ikke ord. 

På dette tidspunktet var det like før jeg satt meg ned på gulvet og grein. Klokka var 2 på natta, jeg var sliten, varm, sjelven og stressa. Men igjen, heldigvis, så kom jeg på at jeg hadde 200kr i sekken!! Og takk Gud for at en av de mange kioskene faktisk kunne veksle de. Hvis jeg ikke hadde hatt de 200kr i sekken, så vet jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd. Jeg sprang bort til kontoret med de siste pengene, fikk betalt, de stemplet passet mitt, og jeg fikk gå å stille meg i den evig lange immigrasjonskøen. Der måtte jeg også stå å vente ett par minutter ekstra, for fyren jeg snakket med var ikke sikker på om han kunne sende meg igjennom… Etter dette rotet jeg også kaffe.

Jeg vet ikke om denne situasjonen høres ille ut for dere, men jeg lover dere – å være midt oppi det var ikke gøy. Eller det er gøy nå da. I etterkant. Det verste var å føle at de ikke trodde på meg, eller at de trodde at jeg gjorde noe galt. Det føltes som de ikke trodde jeg var den jeg utgir meg for være, at jeg ikke er turist etc. Det som derimot er fantastiske med hele denne situasjonen er jo at uansett hva det var så ordnet det seg. Det var mye galt som skjedde i løpet av kort tid, men jeg fant en løsning. Det gjør man jo som regel. Det finnes alltid en måte og det fikk jeg erfart denne gangen også. Det er absolutt ikke noe jeg anbefaler å telle antall dager i India feil, booke flybillett ut av landet før du har dobbeltsjekket visumet eller å stole på det en liten, gammel mann med dårlig engelsk på en liten flyplass i India forteller – men jeg kom meg gjennom det. Jeg har hvertfall lært nå.

Og for å gi ett eksmepl på hvordan det også kan gå, så kom Åshild seg gjennom uten noe styr. Jeg tror dette var verden som ville gi meg en virkelighetssjekk, og for å si det sånn, nå er jeg tilbake. Og jeg elsker Sør-Afrika allerede. 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s