Et lysglimt

Jeg hadde skrevet en lang tekst om vår første togtur i India. Jeg hadde skrevet om hvordan vi måtte springe etter toget, kaste sekkene våre om bord og hvordan vi sjelvne satt å fulgte med på den treige GPS i redsel for at vi skulle kjøre forbi stasjon vår. Jeg hadde skrevet en tekst om hvordan vi møtte mange hjelpsomme mennesker som, selv hvor stressa og sjelvne vi var, fikk oss til smile, se fargene, menneskene og sjarmen med denne indiske opplevelsen. Jeg avsluttet denne teksten med å fortelle om mannen på gjestehuset vi bestemte oss for å bo på. Men, jeg velger i stede å begynne historien med han. Dette er en mann som fortjener en start, en egen historie. Han åpnet seg for oss og fortalte om livet sitt, og det er noe jeg vil dele med dere. Jeg vil at dere skal vite om «J».

Dere skjønner kanskje at vi hadde en interessant opplevelse på vår første togtur i India. Vi ankom Palolem, Goa, slitne og uttmattet. Vi ble ikke sluppet av på det hostellet vi hadde sett oss ut heller, men mange hyggelige folk på veien førte oss til Rococo Beach huts. Gjennom et vindu, hvor det stod «resepsjon» over, ropte vi hello og en superblid inder dukket opp. Vi spurte han om hadde noe ledig og han viste oss gladelig en av hyttene rett ved stranda. «How much do want?» spurte vi, godt forberedt på at det kom til å bli ganske dyrt. «How much do you want to pay?» spurte han. Vi såg forvirret på hverandre. Jeg syns vi burde starte lavt, den gylne regelen ved pruting, så vi sa 600 rupee. «Okei, I will just ask my boss» sa han og ble borte i 2 minutter. Han kom tilbake med ett stort smil og ett okei. Altså, det vil si 80kr natta for to personer.. Det er godt å være nordmann i India, for å si det slik.

«You know im gonna take all your stuff right?» sa han etter at vi hadde tatt tingene våre inn i den lille hytten vår. Men med det store smile og den morsomme latteren avslørte han. Det mannen var bare en moroklump. Vi ble stående å snakke en stund med denne superblide og superhyggelige mannen. Da vi sa vi var fra Norge, ble han supergira. «You are really good at heavy metal! Im such a metall head!» Latteren vår bare fortsatte og fortsatte. En rar inder elsker norsk heavy metal musikk, hvem hadde trodd det? Etter den samtalen sa han noe om heavy metal og hvordan han er «such a metal head» hver gang vi snakket med han. Han kom med sarkastiske vitser hele tiden og sa «hello» og «good morning» hver gang vi møtte på han.

Dagen vi skulle sjekke ut var derimot litt annerledes. Han kom tidlig på morgenen og sa at vi kunne få ha rommet til vi skulle dra, så vi takket inderlig og roe oss med det. Ett par timer senere kom ett par som ville se på rommet vårt og de bestemte seg for at de ville ha det. Vår kjære venn unnskyldte seg så veldig og du kunne se på hele han hvordan han fikk dårlig samvittighet for å ha lovet oss noe han ikke kunne holde. Jeg vet ikke helt hvilke ord og adjektiv jeg skal bruke for å beskrive denne mannen, men jeg tror ikke det går ann å ikke like han. Han er bare god tvers igjennom, noe som fører meg til grunnen til at jeg forteller om J.

Vi stod utenfor resepsjonen og gjorde oss klar til å kaste på oss sekkene og sette snuten mot Mumbai. J var der og snakket ivrig om forsikring, heavy metal og hvor mye vi alle likte Palolem. Plutselig ble han veldig seriøs og sa «I actually came here to kill myself..» Vi begynte å le og sa at han kunne ikke tulle om noe sånt, og tenkte for oss selv at han bare prøvde litt for hardt. Men da tok han av seg solbrillene sine, såg oss inn i øynene og sa «I’m serious».

Han begynte så å fortelle om livet sitt. Han fortalte oss om hvordan han egentlig er utdannet ingeniør og hvordan han for ett par år siden var en rik mann med en god jobb. Men, han var ikke lykkelig. Han hadde slitt med depresjoner og som han sa selv «I got really dark». Han fortalte oss om hvordan moren tok selvmord etter å ha slitt med parkinson og hvordan faren døde bare en måned senere. Han fortalte oss om hvordan familien hans ikke brydde seg om han og hvordan han var «the bad apple». Han fortalt om hvordan han sløste bort pengene sine på drikke, festing og ting som ikke var godt for han. Det var ikke lenger noe latter og humor i det han fortalte. Han fortalte fra hjertet. Han fortalte oss at han kom til Palolem for å enten drukne seg selv i havet eller hoppe foran ett tog..

Dette var planen hans for 16 måneder siden. Han lever fortsatt. «Im living in paradise now», sa han. Da han kom til Palolem i august i fjor møtte han folka på Rococo Beach huts som fikk han til å se annerledes på livet. Han delte historien sin med dem og de hjalp han til å se lysglimtene, til å se det positive. Idag føler J seg fri. Han har ikke store ambisjoner, han har ikke planer, «I dont even have a plan for tomorrow» sa han. For noen kan det høres asurb ut. Hvordan kan noen etterlate livet sitt, gi vekk alt de har og ende opp med å være fornøyd med å jobbe på et lite gjestehus i Goa? Jeg syns det er så imponerende og bra at ikke kunne annet enn å smile da han fortalte det.

Han fortsette historien sin med å fortelle om en mann, en fotograf for National Geographis (du kan tro jeg ble ivrig) som hadde bodd hos dem for en stund tilbake. Han hadde delt en del historier med J, som da han og tre fotografer hadde blitt fanget i Afrika. Til slutt hadde han sagt «you just have to try and do some good, and enjoy life because you dont know whats gonna happen tomorrow..» Idag er det det J lever etter. Han skjønte at det ikke var penger, en god jobb og en fancy leilighet som var viktig. Og jeg tror mange av oss kan lære av det. J hadde det så trist at han bestemte seg for å bryte med alt. Det er selvfølgelig ikke noe mål at det skal gå så langt som det gjorde med han, men det fikk han hvertfall til å gjøre noe. Jeg tror vi mennesker er alt for flinke til å «godta» situasjoner, følelser og tanker som ikke er gode for oss. Det er ofte lettere å bare «leve med det» enn å faktisk gjøre noe for å få det bedre. Slik burde det jo ikke være.. Jeg vet selv hvor vanskelig det er, men livet skal være verdt å kjempe for. Det er verdt å kjempe for. Det har heldigvis J også innsett. Nå er han en av de morsomste, snilleste og mest ærlige gutta i Palolem som gjorde oppholdet vårt 10 ganger bedre. Nå er det J som er lysglimtet. Så folkens, det er aldri forsent.. 🙂

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s