Å legge merke til detaljene

En mann som bærer en kurv med kokosnøtter på hode. En hund som sover i sanden. En hippie-far som lager sandslottet med barna sine. Indere som kaster frisbee. En guttegjeng som har Photoshoot i strandkanten. Ei lita jente som prøver å selge noen av de hundre smykkene hun bærer på. En internasjonal volleyball-kamp. Kua som ligger å overvåker alle de merkelige folka. En backpacker med fløyte. En gjeng med indiske jenter som danser, klemmer og ler ute i havet. Ei nydelig jente som mediterer. En gjeng akrobater som leker med de indiske barna. En ensom mann på en båt. Ett kjærestepar som kysser i solnedgangen. To norske jenter. Hun ene leser, hun andre skriver. De er begge på reise for å prøve å finne sin plass her i verden, og prøver hardt å reise for seg selv og ingen andre.

Det er rart å sitte her på en strand i India og bare se på folk. Jeg og Åshild bestemte oss for å ha en mobilfri dag, så nå sitter jeg å skriver ned noen av de tusen tankene som svirrer rundt i hode på en gammel passkopi jeg har bært med meg jorda rundt. Vi sitter og ser på en nydelig solnedgang, og jeg prøver å få med meg så mange detaljer som jeg kan. Jeg vil forsikre meg selv om at jeg virkelig er her. Jeg vil at når jeg leser dette om ett par månder, skal huske følelsen jeg sitter med. En følelse av forvirret lykke og sårbar livsglede, hvis det gir mening..

India er et land som får deg til å tenke mye, revurdere mye og til å gå inn i deg selv på en helt spesiell måte. Om du vil på en «finne deg selv»-reise, tror jeg dette er en god plass å starte. Du må ta standpunkt til så mye du aldri har tenkt på før. Du må finne ut hva du vil, hva du ønsker og hva du mener. Kanskje det er derfor så mange elsker India.. Jeg har hvertfall vært innom mange ulike tanker i løpet av disse ukene og reflektert over ting som sitter langt inne. Men på en merkelig måte er jeg like forvirra som da jeg kom hit.. Det handler kanskje om at ting jeg engang trodde og mente, ikke er slik jeg trodde likevel? Jeg lurer på hva jeg kommer til å sitte igjen med etter de neste ukene. Kanskje blir jeg en ordentlig hippie som bestemmer meg for å bli værende? 

Vi har hvertfall opplevd mye i løpet av de ukene vi har vært her. Vi har møtt mange interessante mennesker, sett mye rart, opplevd mye spesielt, spist mye god mat og vært på mange vakre steder. Vi har holdt oss i sør til nå. De første dagene var vi i en liten by kalt Kochi. En veldig fin by egentlig, men den var nok litt for turistifisert for vår smak. Det var derimot en god og «lett» start på India-eventyret. Vi reiste så nordover og tilbrakte en dag i storbyen Bangalore, som ble en forsmak på kaoset som venter oss i nord. Vi likte det da, selv hvor travelt, illeluktende og kaotisk det var. Deretter tok vi vår andre nattbuss til en liten landsby kalt Hampi. Landsbyen er omringet av gamle monumenter og templer. Veldig spesielt, veldig vakkert, men også her litt for turistifisert. Jeg greier liksom ikke å sette ordentlig pris på det når også munken spør om jeg vil ta bilder av han for penger.. Nå har vi komme oss til et lite strandparadis på kysten kalt Gokarna og Kudle Beach. Vi har det så bra her at vi har bestemt oss for å bli lengre.. Det er ett sted hvor vi virkelig greier å roe ned, og det trenger vi etter 3 månder på reisefot.

Når jeg sitter her tenker jeg på ting jeg har vært igjennom, på minner og følelser. Jeg tenker på fremtiden og på fortiden, og på hva som sitter igjen etter disse første ukene i dette store, kaotiske landet. Det er spesielt en liten gutt og ei lita jente som sitter som klistra på netthinna mi..

Det var i Hampi, på noe kalt «hippieøya» at jeg og Åshild var ute å gikk en tur. Vi gikk forbi kuer, resturanter i skur, damer som solgte juice fra tralla si og gamle menn som vaska klærne sine i elva. Vi kom etterhvert til en liten landsby. Det første som møtte oss var en tuktuk full av nydelige jenter i sari. De fikk sjåføren til å stoppe, en mobiltelefon dukket opp, de pekte på øynene våre, plutselig var det en blitz og ett klikk før de ivrig vinket farvel og kjørte videre. Vi gikk paffe og blide videre inn i landsbyen. Jeg gikk entusiastisk rundt med kameraet mitt og ble fascinert over alle fargene, husene og menneskene. Plutselig dukket en liten gutt opp i linsen min med det største smilet du kan forestille deg. Han lyste opp som stjerna på toppen av juletreet. Han stod der, foran ett simpelt, litt falleferdig hus med snørr og skitt i ansiktet og matrester på klærne, men likevel så innmari lykkelig og fin.. Er det ikke rart?

Vi gikk videre mot en innsjø vi hadde hørt så mye om. Litt lenger borti veien gikk vi forbi ei lita jente i en tuktuk som vinket og ropte «helo helo» etter oss. Vi vinket tilbake og fortsatte på turen vår. Men da vi kom tilbake, en timestid senere, var den lille jenta fortsatt i tuktuken. Hun begynte å hoppe av glede da hun såg oss. Vi gikk bort, jeg tok frem kameraet mitt og hun strålte som ei sol på den fineste sommerdagen du kan se for deg. Hun hadde store, lyse øyne, hvitt smil, gullarmbånd og en liten søt kjole. Jeg viste henne bildene jeg tok av henne og du kunne se hvordan hele hun elsket det. Det fascinerer meg slik hvordan disse små barna som sikkert ikke lever i de beste omgivelsene, eller hvertfall etter vår «standard», kan stråle slik av ekte lykke.. Det er jo ingenting som er bedre, men det får deg til å revurdere din egen «lykke». Hva betyr det egentlig å være lykkelig? Og når vet du at du er det?

Det man lærer av å reise i India er at alt det «triste», alt det «stygge» og alt det «rare» har noe fint og sjarmerende ved seg. Jeg skriver det med aposteofer rundt fordi vi vil nok alle definere ting ulikt. Jeg skal ikke fortelle deg hva som er trist, rart eller stygt. Jeg sier bare at her i dette store, merkelige landet lærer du å sette pris på det meste. Den gamle dama som spytter på fortauskanten, mannen som spør om han skal rense ørene dine, kua som går forbi deg på stranda, mannen som spiller «My heart will go on» mens han går etter deg, den lille gutten som spør om du vil ha masla chai igjen og igjen, selv om du har sagt nei takk tusen en ganger, den kaotiske trafikken hvor hovedregelen er «tut og kjør» og de merkelige gutta som stirrer på deg som du er noe sendt fra verdensrommet – alt dette er jo ganske morsomt, når du bare tenker over det. Det er det ekte India, og jeg elsker det.

Så ja, jeg elsker å sitte her på Kudle Beach på kysten av India omringet av alle mulige folk og se en nydelig solnedgang. Jeg elsker å lukke øynene og bare høre, føle og tenke.  Jeg elsker at så mange mennesker, med så mange ulike historier, fortider og fremtider møtes her på ei lita strand i store India og deler dette øyeblikket. Alle nyter det på hver sin måte, men jeg tror alle kjenner den spesielle stemning. Jeg håper hvertfall det. Det er liksom India i ett lite nøtteskall.. Bare en trygg, litt roligere versjon. Jeg sitter hvertfall her og setter pris på de små detaljene og med det elsker jeg livet enda litt mer. Jeg håper vi, eller jeg, blir flinkere til det når jeg kommer hjem også – å virkelig se de små detaljene, og virkelig sette pris på de. Hvis ikke går vi liksom glipp av så mye.. Har hvertfall prøvd å ta bilder av noen av detaljene jeg har sett her i fargerike og uoversiktlige india. 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s