India: historie 1

Etter en dag med litt sightseeing i Kochi-by, samtaler med en rar mexicaner, mye avslapning på cafe og stressing over at vi snart skulle ut på vårt første nattbuss-eventyr, tok vi på oss sekkene og sa ha det til gutta boys på hostellet. Vi hadde overlevd våre første dager i India og skulle nå begynne på det ekte eventyret. Vi gikk mot busstoppet med tuktuk-sjåførene ropende etter oss og svetten dryppende fra både panna og ryggen. På «busstoppet» stod flere forrvirra backpackere. Noen hadde blitt fortalt at bussen skulle komme 1850, noen 1855, noen 1900 og andre visste bare at den skulle komme.

Etter at vi hadde godtatt at bussen sikkert ville dukke opp før eller senere, kom vi i snakk med noen av guttene som stod der. De var to smilende australske gutter som hadde reist rundt sør-India i tre uker. Idag var siste dagen deres og de ventet på bussen til flyplassen. Det gjorde vi også, for vi fikk fortalt at den skulle ta oss til plassen hvor nattbussen vår ville gå fra. Vi stod der å snakket om reising, Australia og livet, slik som alle backpackere gjør. Plutselig kom den oransje bussen vi hadde ventet på. Den kom ikke på noen av de tidene vi hadde hørt, vel og merke. Vi gikk alle bort, gira på å endelig komme inn i en kald buss. Ja, altså, du må ikke tror vi rike backpackere skulle på noe lokal buss uten airconditionen.. Ei jente gikk bort til bussjåføren og spurte «airport?», «No no», svarte han før han tok vannflaska si og sprang. Vi såg alle forvirra på hverandre. Heldigvis satt det en gammel mann med briller i bussen, som jeg tror styrte med billetter. Jeg gikk bort å fortalte hvor vi skulle og spurte om han kjørte til flyplassen. «No, that ti nex bus» svarte han.. «Okei, when is it coming?» spurte jeg. «Is a blocking in tha way, so maibe 30 minits, maybe 1 hour, i dont know» sa han mens han trakk på skuldrene og smilte. «Ja vel da så» tenkte jeg og gikk ut til de fortapte fjesene.

En mann sa til oss at vi kunne ta en av de røde lokalbussene, så jeg og Åshild startet jakten på en som begynte sakte, men sikkert å bevege på seg. Det var en sånn gammel buss uten vinduer, hvor mennene sitter med armene i vinduskarmene og noen står og henger i døråpningen, der det ikke er noe dør vel og merke. Åshild spratt opp et av trappetrinnene og spurte om de skulle til Vyttila. «No no, the other bus» svarte de. Javel, den andre bussen altså. Vi prøvde sikkert tre ulike røde busser, men ingen ville ta oss med. «Di other bus, there there» var alt vi hørte. De pekte bare på den oransje bussen og trodde sikkert vi var helt blond (noe jeg forsåvidt nesten har blitt). Men siden vi visste mer enn de tydeligvis visste, bestemte vi oss for å ta en tuktuk. Vi vinket til en, viste han destinasjonen vår på bussbilletten og spurte hvor mye han skulle ha. Samtalen gikk slik «350» – «250» – «350» – «300» – «okei». Da var det gjort. Vi kastet sekkene våre inn i baksetet og satte oss inn. Vi svingte rundt og kjørte vekk fra de enda mer fortapte fjesene og ryggsekkene deres, som enda hadde en lang vei til flyplassen. (Jeg håper det ordnet seg..)

Vi kjørte i tuktuken i sikkert 30-40 minutter. Vi kjørte i små gater, forbi geiter, over et par broer, inn i store kryss, på feil siden av veien, rundt ett par kyr og inn på en stor motorvei. Vi nærmet oss sakte, men «farlig» stedet vi skulle av. Trodde vi. Jeg prøvde å finne plassen på kartet, men jeg fikk ikke et eksakt punkt så det ble litt gjetning. Til slutt bestemte sjåføren vår seg for å stoppe og spørre noen. Takk Gud for det. Vi hadde komme feil og måtte ett stykke tilbake der vi kom fra. Men hva tror du skjedde da? Han fikk ikke start på tuktuken. Der stod vi, på siden av en stor vei i tykkeste Kochi, i en tuktuk som ikke ville starte, med null peiling på hvor vi skulle. Jeg spurte om vi skulle prøve å stoppe en ny en, men da sa han «No, i will show you».

Vi vandret rundt i sikkert 10-20 minutter. Han spurte flere på veien om hjelp, ringte, pekte og passet på oss når vi måtte krysse veiene. Han førte oss til et kontor, men det var visst ikke rett så han ble med oss til det neste. Tuktuken hans stod bare der vi gikk fra den. Han var fult fokusert på å hjelpe oss. Han spurte hvor vi var fra og prøvde å ha en samtale selv om han nesten ikke kunne noe engelsk. Plutselig var vi på rett sted. Alt jeg tenkte var «vi hadde ikke greid dette uten han». Altså jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få frem hvor forvirrende India er og hvor mye det betydde at han hjalp oss. Men for å komme med et eksempel så har de to kontorer for det samme busselskapet på samme side av en stor motorvei. Det ene for busser med airconditionen, det andre for de uten. Hvordan i alle dager skulle vi, to unge, uvitende jenter fra en liten plass med 4000 innbyggere skjønne det? Derfor bestemte vi oss for å gi denne super snille mannen litt ekstra. Vi hadde jo avtalt å gi han 300, men jeg ga han en 500-lapp. Det tilsvarer ca 60 norske kroner. Han begynte å grave i lommene sine etter vekslepenger, men da jeg sa «no, no its fine» såg det ut som han hadde falt fra himmelen. Øynene hans ble store som to tallerkner. Han tok oss i hendene (noe som tydeligvis ikke er vanlig for menn å gjøre med kvinner her i India), bøyde seg og takket så mye. Tenk da, så mye betyr det for en uskyldig, hyggelig mann i India å få 20kr mer enn det som ble avtalt.

Denne mannen har jeg og Åshild bestemt oss for å kalle «papa Kochi». Vi aner ikke hva han heter eller hvor han bor, men i løpet av den timen vi hadde med han føltes han som en reserve-pappa. For det første hadde han ikke trengt å ta oss med, for han hadde sikkert fått noen som skulle til flyplassen og dermed tjent mye mer. Han kunne bare å sluppet oss av når jeg begynte å kløne om plassen vi skulle av og han kunne hvertfall ha bedt oss om å finne en ny tuktuk når hans ble ødelagt. Men hva gjorde han? Han hjalp oss. Han reddet oss. Han gjorde dagen vår 100 ganger bedre og han fikk oss til å like India enda litt mer.

Så til alle dere som tror India bare er full av sure, slemme mennesker som stjeler alt du har – du tar så himla feil. Jeg sier ikke at det aldri skjer, men jeg sier at det ikke er der hovedfokuset skal ligge. Hvor ble troen på menneskeheten av? Jeg har hvertfall fått den litt tilbake etter et par dager i store, kaotiske, fantastiske India.

Vil også dele det eneste bildet jeg tok på denne spesielle starten på eventyret vårt. Etter å ha sagt hade til papa Kochi og lagt igjen sekkene vår hos den lille, uskyldige gutten bak en stor pult på busskontoret (altså nå må ikke du tro at vi la igjen alle verdisakene våre da, SÅ blond har vi ikke blitt) gikk vi inn på Dominos, en amerikansk pizzakjede, og bestilte pizza og cola som belønning. Vi fikk til og med gutten bak kassa til å le litt på grunn av navnene våre. Det var en god dag, med andre ord. Selv om også nattbussen vår var en time forsinket. Det er jo India, ikke sant? 🙂

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s