Et nytt kapittel starter

Kjære dagbok

Jeg sitter på flyet til India og jeg gråter. Jeg sitter midt i mellom ei søt australsk jente med blondt hår og en stor herremann fra Amerika. Både foran og bak meg er det stappet med asiatere. Åshild sitter noen rader bak meg med andre tilfeldige reisende. Og jeg gråter. Jeg gråter ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er lykkelig. Jeg gråter fordi jeg sitter her med så mange fine minner at jeg ikke vet hva annet jeg kan gjøre.

Jeg har tenkt en del på en ting i det siste. Jeg sier veldig ofte og skriver ofte at denne reisen jeg er på nå er «ett fantastisk eventyr». Jeg har skrevet det så mange ganger at jeg nesten begynner å tvile på at det er sant.. Har det bare blitt noe jeg sier? Men så begynner jeg å tenke på tingene vi har gjort, stedene vi har vært, menneskene vi har møtt og alle følelsene jeg har opplevd, og da er det virkelig ikke noen annen møte å beskrive det på. Det er ikke sikkert du forstår hva jeg mener og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det heller..

Du tenker kanskje at jeg lyver, at jeg overdriver og at det kan jo ikke være så fantastisk hele tiden, og nei det kan det ikke. Tro meg, jeg har hatt mine dager hvor jeg syns alt er dritt og jeg har vært sliten og lei. Jeg har hatt mange dager da jeg bare ville hjem, jeg har hatt dager da jeg ikke forstår hva jeg holder på med og jeg har tenkt at dette egentlig ikke er for meg. Men så får jeg flashback til øyeblikk da jeg har følt meg levende, lykkelig og glad. Jeg begynner å tenke på da vi møtte Kristina på flyplassen i Adelaide, da vi en tidlig morgen såg solen stå opp over Uluru og da vi danset nattet lang i en av verdens kuleste byer, Melbourne. Jeg begynner å tenke på vårt første møte med fantastiske New Zealand, folka vi møtte der, naturen, bilen vår og alle stedene vi campet. Jeg begynner å tenke på alle nettene jeg har våknet av Kristina som snorket i teltet eller alle dagene jeg har beundret Åshild sin sangstemme. Jeg begynner å tenke på hvor det trist og rart det var å komme tilbake til Australia, men hvor mye jeg elsker landet nå. Jeg begynner å tenke på alle de interne vitsene vi har sammen og hvordan vi om et par månder møtes på lille Vestnes og kan sitte å mimre om den gangen vi gjorde det og den gangen vi gjorde datt. Når jeg tenker på alt dette blir alle problemer bare bagateller. Livet er så himla fint, og jeg er så glad for at jeg ser det.

Ett kapittel er over og selv om det er litt vemodig, så er jeg spent på hva det neste blir. Jeg og Åshild er på vei til ett land jeg har drømt om å reise til og jeg så spent på hva som kommer til å møte oss. Jeg tror man aldri kan forberede seg på hvordan India blir, men jeg skal prøve så godt jeg kan å ta ting for det de er og prøve å se det fine i alt (eller det meste da). Jeg skal spise curry og naan-brød til frokost, lunsj og middag. Jeg skal få henna-tatovering, kjøpe meg indiske klær og prøve så godt jeg kan å ikke bli matforgifta. Jeg skal kjøre tuk-tuk, ta bilder og prøve å ta til meg så mye av den indiske kulturen som jeg kan. Gud, jeg er spent!

 

Først, la meg dele noen bilder fra de siste ukene i Australia!  

Oppdatering: Jeg elsker India! Okei, jeg har bare vært her ett par dager enda, men på en merkelig måte føler jeg meg hjemme. Jeg kjenner hvor mye jeg har savnet kaotiske Asia.. Hvem hadde trodd at kontrollfreaken Ragnhild Marie skulle føle seg hjemme i et land med kaotisk trafikk, matbutikker i skur og geiter og kyr gående omkring i gatene? Men det gjør jeg. Greier ikke slutte å smile jeg..

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s