30.11.15

Kjære dagbok, hvor skal jeg begynne? Ok, jeg starter på begynnelsen, det er vel det lureste.

Vi våknet opp i det kjære teltet vårt på taket av bilen. Kvelden før endte vi opp på en campingplass hvor vi først trodde det var en sekt som holdt til, før vi trodde det var et skuespill, helt til vi fant ut at det var en stor gjeng norrøn mytologi-entusiaster (aka vikinger) som hadde samling denne helgen. Vi kom der i vår lyseblå bil med Frank Sinatra bumbende igjennom høyttalerne og ble møtt av kvinner, menn, barn og voksne i fullt kostyme. Vi snakker skinnvesker, sverd, rustning og store ullkjoler. De hadde satt opp turneringsområder, det var hunder som sprang løst og innimellom var det andre vestlige backpackere, som som oss, såg helt villedet ut. Det var litt som å komme inn i en ny verden. Det var derimot så gøy at vi bestemte oss for å bli værende, for denne dagen hadde vi bestemt oss for å dra på eventyr. 

Og det er jeg glad for. Den kvelden fikk vi en ny venn som heter Dave. Han lærte oss flere kiwi-ord, fortalte som sine eventyr i Europa og brukte aksent for hvert land han var innom. Vi fikk laget oss arme riddere (passende ikke sant?), tatt en øl og lært om vikingtiden. Kvelden endte også på den mest fantastiske måten. Vi fikk billetter til Coldplay-konsert i Manchester til sommeren! Først trodde vi alt var utsolgt, men for å få opp stemningen og prøve å snu karmen vår begynte Kristina og Åshild å lage sin egen versjon av Imagne. Det låt noe sånt som «imagne being at the Coldplay-concert, imagne all the people signing fiiiix you». Kanskje det er en ny hit? Jeg tror hvertfall det gjorde susen for plutselig fikk vi melding fra broren til Åshild, Håkon, som hadde fått tak i billetter til oss. Vi hylte SÅ høyt. De i naboteltene må ha trodd at vi var spinn hakke gal.. Men det var bare lykkehyl altså. Et stort varmt lykkehyl.

Den natten fikk vi ikke mye søvn på øye for å si det sånn. Også fordi den lille landsbyen vi bodde i bestemte seg for å sette på en krigssirene mitt på natten. Jeg lå der og trodde det hadde utbrutt krig, mens Åshild låg å snakket i søvne og Kristina snorket slik bare hun kan snorke. Jeg hørte heller ingen skrike eller springe utenfor teltet så jeg lukket øynene og sovnet. Jeg har blitt ganske så flink til å sove gjennom både roping, tuting, møing fra kuer, og nå krigssirener på denne turen. Vi fant ut dagen etter at de bruker slike krigsalarmer for å samle ambulanse, brannvesen og politi hvis det skjer noe. Det er jo greit å vite hvis du noen gang reiser til New Zealand og tror det har brutt ut krig.. 

Morgenen etter våknet vi av sollyset som skinte inn i teltet og lyden av voksne og barn som ropte og hoiet. Utenfor var folket i full gang med å gjøre klar til parade og konkurranser. Vi gjemte oss på kjøkkenet sammen med resten av de forfjamsa utlendingene. Det ble litt i det meste laget, hverfall når de begynte å snakke om fekting, de beste skjoldene og hvordan de reiser jorda rundt for å sloss mot andre. Veldig fascinerende at de finnes slike grupper, men vi passet ikke helt inn. Vi pakket derfor sammen tingene våre og startet ferden mot Tongariro-nasjonalpark.

Vi har hatt veldig mye tid langs veiene i løpet av disse fem ukene i New Zealand, noe som betyr mye ting til å tenke. Jeg har tenkt på alt fra hva jeg vil bli, til hvor jeg vil bo, til hvor rar jeg må se ut med rumpetaske til hvor mye jeg savner mammas boller med brunost. Jeg har tenkt på fremtiden, fortiden og hvordan nå-tiden egentlig ikke eksisterer. For nå, var i sted, hvis du forstår? Det handler selvfølgelig om hvilke perspektiv du ser det i, men når man er ute å reiser innser man hvor dyrebar nåtiden er og hvor viktig det er å nyte hvert eneste sekund. Det finnes også en trøst i det, å vite at fremtiden er bare et sekund unna. Ikke sant? 

Hvertfall, etter to-tre timer på veien med alt fra Kaizers til Eddie Vedder på høyttalerne kom vi frem til nasjonalparken. Åshild og Kristina ville stoppe på et hostel med en klatrevegg så jeg bestemte meg for å ta en liten pause for å skrive litt. Men tror du det gikk eller? Selvfølgelig ikke! Nå skal ikke jeg virke som en sur, overfladisk drittkjerring, men fyren som kom bort må ha vært den rareste personen jeg noen gang har møtt. Han satt å snakket om hvordan han kan kommunisere med demoner og engler. Han fortalte at han kunne gi liv til vann og han prøvde å «sende» meg en farge med tankene sine. Jeg sa gul, han sendte rød. Han ville at jeg skulle velge et kort fra kortstokken og han tippet feil 10 ganger, så til slutten viste jeg han bare kortet for jeg syns så synd på han. Ikke det at jeg ikke tror på mye av det han snakket om, men det var bare noe med han som ikke stemte helt.. Innimellom tittet jeg bort på Åshild og Kristina, og en av dem hang alltid hengende og dinglende i snora fordi de ikke fikk hverandre ned fra veggen. Av og til deiset de inn i veggen også og en del norske banneord fylte rommet.

Men så er de jo slik at selv de rareste personer som introduserer seg selv som en varulv og sier at du ser ut som du kommer fra verdensrommet, har noe å dele som gir mening (hvertfall litt). Denne rare amerikanske vennen min begynte å snakke om energi-vampyrer. Først skjønte jeg ikke hva han snakket om, men etterhvert forstod jeg hva han mente og likte måten han tenke på. For hvor mange av oss har ikke møtt eller har mennesker i livene våre som tar energi i fra oss? Du vet at vampyrer biter og suger blod ut av deg, men han mente at energi-vampyrer er mennesker som i stedet for å gi energi tar den fra deg. De tar energien din ved å for eksempel bare snakke om seg selv, bare være negativ, la deg gjøre alt det tunge arbeidet etc. Energivampyrer tar mer enn de gir, om det gir mening. Jeg likte tankemåten hans så godt at jeg måtte skrive et eget notat med energi-vampyr som tittel. Han syns heldigvis at jeg ikke var det da, *fjuff* 

Så ja, vi opplever så mye rart på dette eventyret, men alt har en verdi og noe spesielt ved seg. Vi kan lære noe av alle og alt, og jeg prøver så godt jeg kan å være åpen og mottakelig for det/de vi møter på veien. Enten om det er en gammel mann med sverd og ulldrakt eller om det er en 18-år gammel gutt fra o’store Amerika som gjør alt han kan for å imponere. For noen må jo jeg også være helt ekstrem rar, men det er greit. Rar gjør jo livet mer spennende, eller hva?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s