Ett år etter

I dag er det er ett år siden jeg skrev et innlegg som på mange måter forandret livet mitt. Jeg var for første gang åpen om den største utfordringen jeg har gått gjennom.  Jeg skrev om det helvete som nesten tok knekken på meg. Å skrive om depresjonen og spiseforstyrrelsen som spiste opp livet mitt var ikke lett, men tilbakemeldingene og støtten jeg fikk i etterkant løftet meg 1000 hakk opp fra det dypet jeg hadde kjempet i så lenge.

Noen syns kanskje det er pysete å sitte på andre siden av verden å skrive om dette her, eller kanskje jeg selv syns det er pysete.. Noen syns kanskje det er teit at jeg i hele tatt nevner det igjen, men det er viktig for meg å dele. Det er viktig for meg å prøve å forklare, like mye for meg selv som for dere. Jeg har vært stille lenge og det begynner å hope seg opp med tanker jeg vil dele. Å skrive gir meg motet til å være ærlig, så derfor gjør jeg det nå før jeg feiger ut. Mamma har fortalt at flere har spurt om hvordan jeg har det, og det smelter hjertet mitt som en is på en varm sommerdag. Å vite at folk bryr seg er min drivkraft, det er det som får meg til å ta den tunge kampen det er å komme opp fra det mørke dypet. Empatien dere viser gjør alt verdt det. Takk.



I fjor skrev jeg at jeg var «frisk». Det er jeg. Jeg er frisk når du sammenligner meg med de tusenvis av guttene, jentene, damene og mennene som er så tynne at de ligger for døden. Jeg er frisk når du sammenligner meg med alle de som ikke greier å spise, spiser til de kaster opp og lar maten styre livene deres. Jeg er frisk når du sammenligner meg med alle de som ikke ser noe positivt med livet. Jeg er frisk, men jeg sliter fortsatt. For å være ærlig så sliter jeg mer enn jeg vil innrømme. Det er dager hvor jeg vil rive av meg alt fettet jeg har på kroppen, gjemme meg fra omverden og kaste opp alt jeg har spist. Det er dager hvor alt er mørkt og jeg ikke skjønner poenget med livet. Det er dager jeg angrer så innmari på at jeg lot meg selv være så svak og det er dager da jeg ikke vil fortsette. Forskjellen er at disse dagene blir skjeldenere og skjeldnere. Heldigvis.

Spiseforrstyrrelsen vil alltid være en del av meg, det vet jeg. Men det jeg som har vært vanskeligst i etterkant er at jeg er flau. Jeg er flau over å hatt spiseforstyrrelse, selv hvor rart det kanskje høres ut. Jeg tør skjeldent å si høyt at «ja, jeg har hatt spiseforrstyrrelse og jeg har hatt depresjon i mange år». Jeg er flau fordi jeg er så langt fra en tynn flis som ikke spiser nå, og jeg tror ikke folk tror at jeg har vært det heller. Jeg er flau fordi jeg har lagt på meg ti kilo mer enn jeg burde, fordi jeg spiser som en vanlig person og fordi jeg egentlig ikke bryr meg om mat lengre. Det er en del av meg som fortsatt føler at jeg burde bry meg, og det er «flaut» at jeg ikke gjør det. Jeg føler at jeg skuffer noen. Når jeg er hjemme er det dager hvor jeg hater å gå ut døren fordi jeg føler at alle sammenligner meg med hvordan jeg en gang var og spør seg selv «hva har hun gjort med seg selv?». Eller kanskje det bare er meg som tenker det. Hva er det egentlig jeg har gjort mot meg selv? Kanskje er det meg selv jeg skuffer?

Men er det egentlig noe å være flau over? Det er jo ikke det. Jeg vet med meg selv at jeg ikke skal være flau, men stolt over hvor langt jeg har komme meg og hvor bra jeg faktisk har det. Jeg burde være stolt over at jeg kom meg så fort ut av det. Jeg er stolt. Jeg er glad for at jeg greier å spise som en vanlig person og snakke normalt om mat og vekt. Det er bare fortsatt rart for meg å ikke være en jente med spiseforrstyrrelse.. Og jeg lurer på om det er det for folk rundt meg også? Tenker vennene mine fortsatt på det når jeg sier noe om mat? Blir mamma fortsatt redd hvis jeg spiser lite? Kommer jeg noen gang til å føle meg helt frisk? Det er så mange spørsmål..

Men for all del, jeg har det bra nå. Jeg har komme meg en lang vei. Jeg føler meg fortsatt ikke vel i min egen kropp og jeg føler at jeg ikke er der jeg skal være, enda. Jeg mistet litt av livsgnisten på veien, la på meg mer enn jeg burde og gjorde en del feil med hvordan jeg taklet alt. Jeg var sykere mye lenger enn det jeg ville la meg selv anerkjenne. Jeg latet som alt var bra og at livet smilte, men de vonde tankene var der lenge etter at kroppen min begynte å forandre seg. Jeg gav litt opp og bare lot kiloene fylle den tomme kroppen min. Mange tror nok, eller jeg lot meg selv tro, at så snart jeg begynte å spise igjen ville jeg bli frisk, men slik fungerer det ikke. Det er ikke før nå at jeg føler at kontrollen begynner å komme tilbake. Det er fortsatt dager hvor jeg ikke stoler på meg selv og hva magen min sier. Er det faktsisk jeg som er sulten, eller er det spiseforstyrrelsen? Er det jeg som har lyst på sjokolade, eller er det spiseforstyrrelsen? Heldigvis begynner min egen stemme å bli høyere og sterkere. Og forskjellen er at nå vet jeg at jeg skal greie dette. Jeg vet at jeg er sterk nok. 

Det er fortsatt dager da jeg tenker på hvor mørk, tynn og usynlig jeg var. Jeg husker at jeg følte meg som et spøkelse og jeg husker hvordan beinene stakk ut av den tynne kroppen min. Jeg husker hvor stresset jeg var over å forbrenne mer kalorier enn alle andre og at jeg måtte være tynnere enn alle de pene jentene på skolen. Jeg husker hvor stresset jeg var for å bli frisk og hvor viktig det var for meg å bevise at jeg kunne det også. Jeg husker hvor fælt jeg hadde det. Tenk da på de som sliter med dette i mange år, eller hele livet. Det er vanskelig å forklare hvor mørkt det er. Mange sammenligner det med et fengsel. Det rare er at du har skapt dette mørke, dystre fengselet selv og du kan gå ut når som helst, men det er noe som holder deg tilbake. Det er trygt der inne. Det blir redet ditt og alt som befinner seg utenfor er skummelt og utrygt, men det er egentlig der inne det er skummelt å være.. Er det ikke fascinerende?


Likevel ville jeg ikke vært foruten. Jeg vet det høres rart ut, og det er ikke hver dag at jeg tror på det selv, men det var en periode i livet mitt som lærte meg utrolig mye. Fengselet lærte meg mye, det gav meg tid til å tenke og til å revurdere livet. Jeg lærte mye om meg selv, ble tøffere og sterkere. Jeg fant ut hvilke mennesker jeg vil ha i livet mitt og jeg fant ut hvem jeg er som person, eller hvilken person jeg vil være. Jeg er introvert som føler, tenker og reflekterer. Jeg er en observatør som prøver å ta til meg alt jeg kan av inntrykk, informasjon og detaljer. Jeg vil føle alt, jeg vil kjenne på alt og jeg vil ta del i alt. Det er det som gjør meg til den jeg er, og jeg vet at det er helt greit.



Men for å svare alle dere som lurer på hvordan jeg har det, på en ordentlig måte; jeg har det veldig bra. Jeg har det faktisk fantastisk bra. Det er dager hvor jeg kjenner lykken langt inn i ryggmargen og jeg bare må smile fordi jeg tenker på hvor heldig jeg er. Det har nok noe med at jeg er ute på mitt livs eventyr akkurat nå, men jeg kjenner med meg selv at jeg faktisk har det bra. Som jeg sa så er det dager og øyeblikk da det kommer en svart, tung sky over meg, men jeg vet at verdensvinden kommer med sin sterke kraft og blåser den bort. Jeg stoler på den lykken jeg kjenner, og jeg vet at den er ekte.

Jeg håper at noe av det jeg skriver gir mening og at dere forstår noe av det. Hvis ikke er det greit det også. Jeg vil bare prøve å forklare litt. Få noen av tankene som svirrer som en virvelvind i hodet mitt ned på «papiret». Jeg håper dere «forstår» hvor utrolig vanskelig det er å slite med depresjoner som en ung tenåringsjente. Du tror at livet er over og da er det hardt å snu tankegangen. Jeg har lyst å gi alle de som sliter der ute i verden en superhard klem, se de inn i øyne og med all min kraft overtale dem om at det kommer til å gå bra. Det værste jeg vet er at folk går gjennom livet og er ulykkelige. Hvorfor skal vi bruke alle våre krefter på å ha det fælt? Vi har alle hovedrollen i vårt eget liv og kan gjøre det vi vil. Er du ikke lykkelig? Gjør noe med det! Jeg vet det er skummelt. Gudene vet at jeg syns det er skummelt! Jeg redd hver eneste dag jeg. Jeg er redd for å feile, jeg er redd for å være ensom og jeg er redd for å la de vonde tankene ta overhånd igjen. Men jeg lover at livet kommer til å bli så mye bedre om du tar skrittet utenfor komfortsonen og tar en sjanse. Mitt kan ikke sammenlignes enn gang..

Så folkens, jeg skal gi dere en oppgave. Jeg vet jeg skrev det i fjor også, men husk å hjelp de rundt deg som du ser har det vanskelig. Ja, vi har alle våre egne liv med drømmer, erfaringer og opplevelser å ta vare på, men det kan vi også ha om vi hjelper andre. Strekk ut hånden til noen som trenger det. Vi kan lære så utrolig mye av det. Jeg tror et av problemene er at mange av oss er redde for følelser, men ikke vær det. Følelser er noe av det mest ekte her på jord. Hjelp noen på jobb, noen på butikken eller noen av de mange som kjemper for livet i Syria. Vi går alle gjennom ulike ting i livet, og vi trenger alle litt støtte av og til. Jeg hadde ikke overlevd uten. Tenk litt på det.. 

Jeg elsker livet akkurat nå, og jeg unner alle å føle det samme.  

 

(PS; hvis du ikke skjønner helt hva jeg babler om så kan du lese denne teksten her:  http://www.ragnhildnerheim.com/ragnhild-marie/2014/11/29/det-kunne-kostet-meg-livet. Den skrev jeg på ferden gjennom Asia i fjor vinter. Den handler om de årene jeg slet med spiseforstyrrelse og depresjon. År som forandret livet mitt, på godt og vondt.) 

Reklamer

3 comments

  1. Astrid · november 28, 2015

    Kjære gode, snille, vakre jenta vår 🌹🌹🌹🌹🌹🌹🌹🌹🌹🌹🌹.

  2. Ingolf Eriksen · november 28, 2015

    "Det er i motbakke det går oppover", heter det. Dette har du sannelig bevist, Ragnhild-Marie. At motgangen du har hatt har styrket deg som menneske, er denne refleksjonen et utmerket bevis på. Den åpenhet og ærlighet du viser vitner om en moden person som er trygg både på seg selv og sine medmennesker. Du viser et enestående mot som skriver om deg selv slik, og med det er du et strålende forbilde for andre som kan slite med det samme. Lykke til videre på reisen – både i livet og på tur. Hilsen Ingolf, din gamle lærer som følger med deg.

  3. Rune · november 29, 2015

    Det er godt for oss foreldre å høre dine ord på veien som du har gått, og at denne livserfaringen har gitt Deg så god en innsikt i Deg selv, som du kan gi til andre, som er uvitende i dette "helvete".Vi er så Glad i Deg, og vil Deg bare det beste, – takk for at du er åpen om deg selv, det gir oss trygghet.

    pappsen…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s