15.11.15

Del 2

Kjære dagbok, jeg har igjen en dag jeg må fortelle deg om. Jeg vet du begynner å bli full av tanker, følelser og meningsløs babbel, men det er så mange spesielle ting som skjer med oss som jeg bare må skrive om..

Vi hadde tilbrakt vår første dag i Wanaka. En liten by i ved Mount Aspiring-nasjonalpark. Vi lå på hostell natten før etter en heftig todagers fjelltur hvor jeg fikk en sterk muskelstrekk, hadde tung sekk og rennende nese. Vi gikk åtte timer hver dag, 50 mil til sammen. Jeg hadde så vondt at jeg flere ganger hadde lyst å gi opp. Vi lå i telt om natten og frøs så vi var blå da vi våknet. Vi gikk med plastposer i skoene for å ikke bli våte (egentlig ganske flaut siden vi er nordmenn..). Likvel presset jeg meg selv til å se opp og nyte den vakre naturen som omringet oss. Det var en fantastisk tur og jeg ville ikke vært foruten. Vi beviste for oss selv at vi får til det vi vil, og man kan nyte noe selv om det gjør litt vondt. Det handler jo bare om å fokusere på det positive, og det syns jeg vi har blitt ganske gode på.

Jeg må likvel innrømme at det å komme til et hostell som både hadde dusj, seng og dyne var som å komme til himmelen. Camping er gøy, men gud hvor godt det er å ha tak over hode av og til.  På kvelden, etter å ha dusjet og pyntet oss med kjole og skjørt, dro vi på en italiensk pizzaresturant og spiste til vi nesten sprakk. Vi drakk vin og øl, unte oss dessert og nøt hver minste smak som fylte munnene våre. De små tingene betyr så mye mer når man lever et enkelt backpackerliv, og du kan tro vi nyter det.

Dagen etter dro vi ut for å utforske nok ett nytt sted. Vi gikk langs en ny innsjø, dro på en liten biltur med Kelly Clarkson dundrene gjennom høytalerne, fant en nydelig strand hvor kroppene våre sakte, men sikkert kom tilbake til seg selv av den varme solen. Jeg hadde sikkert lugget der enda om det ikke var for at vi skulle finne hjemmet vårt for natten. Vi dro tilbake til byen, unnet oss selv en bedre lunsj og slappet av. Åshild og Kristina ville gå en liten fjelltur, mens jeg ble sittende igjen med macen og den ødelagte kroppen min og fikk endelig skrevet litt om alt som har fylt hodet mitt de siste dagene. Jeg har så mange tanker, meninger og spørsmål om alt som vi opplever og møter på veien.. Av og til er det godt å bare la fingrene løpe løpsk på tastaturet og få alt ned en plass.

Da de kom tilbake startet jakten på verten vår. Vi kjørte et godt stykke utenfor byen, inn i skogen og fant et par skur vi trodde tilhørte han. Ja, vi visste at han bodde i noen små hytter uten strøm og innebygd vann. Etter en timestid fikk i endelig dekning på telefonen og fikk sendt han en melding. Vi var på feil plass, men han skulle komme å møte oss. En høy, slank mann med skjegg kom løpende ned en liten bakke. Han heter Chris, er 31 år og bor ute i skogen sammen med to andre gutter, en jente og en høne. Der ute i skogen lever de i små hytter med solcellepanel som strømkilde, utedo, dusj på hyttvegen og mat fra grønnsakshagen. De lever så simpelt at jeg ble helt fascinert. Og forelsket.

Etter å ha hilst på alle sammen, fikk vi tilbydd mat og satte oss på gulvet inne i en av de små hyttene. De kom å satte seg sammen med oss. Vi delte historier, reiseerfaringer og musikktips. Da vi kom til musikken stoppet det egentlig opp. Reina, en sørafrikansk gutt med krøller og nesering tok frem gitaren sin og begynte å spille. Kristina hentet ukulelen sin og Lucy (jenta som bodde der) stemte i med sin nydelige skjøre stemme. Vi satt der og sang, spilte og nynnet. Inn døren kom høna trippende og ute begynte stjernene å titte frem. Lucy tok gitaren og spilte «Skinny Love» av Bon Iver for oss. Jeg får frysninger bare jeg tenker på det. Det er et slikt øyeblikk jeg skulle ønske jeg kunne dele, filme og ta bilder av, men samtidig så innderlig glad for at jeg bare satt der og nøt. Det var et slikt øyeblikk, som jeg har vært så heldig å ha en del av i det siste, hvor jeg innser hvor ekstremt heldig jeg er. Jeg føler meg levende i slike øyeblikk og jeg føler at jeg lever i nuet. Og det er alt jeg har drømt om.

New Zealand har vært et utrolig eventyr så langt, og jeg forelsker meg bare mer og mer for hver dag som går. Jeg begynner å bli sliten og hode begynner å bli fullt, men alt jeg vil er å fortsette og oppleve mer. Jeg har møtt mennesker som alltid kommer til å ha et plass i hjertet mitt, jeg har opplevd ting jeg kommer til å huske til den dagen jeg dør og jeg har lært mye om meg selv. Reising er den beste medisinen og den beste gaven jeg har gitt meg selv. Jeg vet at dette er en tid i livet mitt som jeg aldri får tilbake, og jeg er så glad for at jeg tilbringer den ute i verden sammen med to jenter som betyr ufattelig mye for meg. Dagbok, jeg må klipe meg selv hver dag for å være sikker på at dette ikke er en drøm.. Men om det er det, så er det den beste drømmen noensinne.

 

Reklamer

2 comments

  1. Kristina Lid · november 20, 2015

    Ragnhild du Ragnhild! Du skriv så ufattelig bra. Blir heilt rørt av måten du skriv på. Håpe du he det bra!

    Kristina

  2. Fiona Gravdehaug · november 20, 2015

    Stort å lese det du skriv …. og du har helt rett at å reise er som medisin.. Min far alltid så "den storst gave du kan gir barn dine er.. å reise å lære dem om andre menneske" og jeg er så takknemlig han gjør det med oss 🙂 god tur videre ..å gir min kjære søster en STOR klem fra meg 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s