03.11.15

Kjære dagbok,
jeg vet jeg har mye å skrive om.. Det er mange dager, øyeblikk og tanker jeg ikke har delt med deg enda, men akkurat nå må vi legge det til side. De to siste dagene har vært så spesielle at de må prioriteres.

Etter fem dager i Christchurch fikk vi endelig hentet bilen vår som vi skal kjøre, bo og leve i i fem uker. Den er lyseblå og har et telt på taket. Den er perfekt for tre eventyrlystne jenter fra lille Vestnes. Etter å ha pakket sammen alt utstyret vårt og sagt farvel til det beste vertsskapet vi har hatt, kom vi oss ut på veien og startet ferden sørover. Plutselig såg Kristina en hitchhaiker i veikanten. Verken jeg eller Åshild rakk å reagere før han var på vei inn i bilen. Han heter Jackson, er 24 år og er fra New Orleans i USA. Han har verdens snilleste øyne og søteste smil, og han spiller fele (!)

Den første timen snakket vi om hverandre. Vi snakket om reising, jobb og utdanning. Han snakket om da han studerte opera og hvordan han får penger til å reise ved å spille på gata. Vi snakket om livet hjemme i Norge og hvor vi har vært. Da han hadde blitt varm i trøya tok han frem fela og spilte for oss. Tenk da, vi, tre unge jenter fra en liten plass i Norge kjører rundt i en lyseblå campervan med George Bush på siden og John Lennon på bakenden (ja, bilen vår er litt av et kunstverk). Inni sitter en tilfeldig amerikaner med langt hår og skjegg og spiller fele og synger gamle countrylåter for oss. Tenk da! Utenfor suste tusenvis av sauer, fjell, blomsterenger og verden forbi. Mens vi, vi kjørte mot evigheten – føltes det ut som.

Plutselig hadde vi kjørt i et par timer og nærmet oss dagens stoppested, Lake Tekapo. Da vi kom kjørende ned mot innsjøen spilte Sigur Ros «Hoppípolla» på høyttalerne. I det innsjøen lyste blått mot oss brøt solen gjennom det tykke skylaget som hadde lugget over oss hele dagen.  Tilfeldigheter altså.. De skaper en perfekt helhet på de rareste måter noen ganger. New Zealand gir meg mer frysinger enn jeg noen gang har opplevd før.

Vi kjørte rundt i området en stund og beundret den vakre naturen New Zealand viser oss. Vi bestemte oss for å gå opp på en liten topp for å få et bedre oversyn over området. Høye majestetisk trær med solen skinnende igjennom, kaniner som spurtet inn i hulene sine, en liten hytte med gamle avisutklipp på veggene og en wallaby var noe vi møtte på veien. På toppen tok New Zealand et godt tak rundt oss med sin sterke vind og gjorde oss alle hodestups forelsket. 

….

Jeg hadde tenkt å fortelle deg om kvelden etter vi kom ned fra den lille fjellturen vår, men siden jeg ikke skal skrive en roman (desverre) må jeg heller fortelle om kvelden etter, som var enda mer spesiell. Ja, det er rart hvordan det går ann. Hver dag overgår hverandre og vi har bare vært på veien i tre dager. Jeg lurer virkelig på hvor dette kommer til å ende.. 

Vi hadde tilbrakt dagen i noen varme kilder ved Lake Tekapo og endelig fått varmen i kroppen igjen etter tre dager med camping og kalde netter. Vi begynte så jakten etter kveldens camp. Vi kjørte langs en annen innsjøen, Lake Pukaki. Etter en stund foreslo Jackson at vi skulle kjøre ned en liten vei, som såg ut som bare førte oss inn i en tykk skog. Det er den beste avgjørelsen vi har gjort! Vi fant den perfekte campingplassen nede ved innsjøen. Vi hadde den beste utsikten over innsjøen, fjellkjeden som reiste seg på andre siden og Mt. Cook (NZ høyeste fjell). En hær av trær reiste seg rundt oss og beskyttet oss fra omverden. Der var det bare oss og naturen som eksisterte, og en gammel mann som campet for seg selv da.

Vi ordnet til campen, satte opp teltet på toppen av bilen og innimellom måtte vi sniktitte på den turkisblå innsjøen. Jackson lagde bål til oss og vi ordnet middag. De ble pasta bologenes i sjøkanten. Ingen kan si at camping ikke er glamorøst, haha! Mens vi holdt på å kokkulere begynte solen å gå ned så vi satte oss i fjæra og såg solen gå ned over de nydelige fjellene. Jackson spilte «Halleluja» for oss, og vi sang med. Nok et filmøyeblikk.. 

Mørket kom sakte, men sikkert sigende og stjernene begynte å titte frem. Vi samlet oss rundt bålet for å spise middag og plutselig var himmelen dekt av små blinkende stjerner. Vi la oss alle ned rundt bålet, godt innpakket i tepper og ullklær, og forsvant inn vår egen verden. Slik lå vi i flere timer. Tårer rant nedover de solbrente kinnene mine og jeg lot alt synke inn. Jeg har ikke reiste lenge enda, men jeg føler at jeg har opplevd og gått gjennom mye. Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker og hatt så mange uforglemmelige øyeblikk med mine to bestevenner, at jeg ikke forstår hvordan jeg skal greie å ta med meg alt resten av livet. Jeg vil så gjerne huske alt. Jeg vil huske de små tingene som da vi satt på et stup og holdt hendene rundt hverandre. Jeg vil huske alle de timene vi har tilbrakt i bilen med musikk dundrende ut av høytalerne. Jeg vil huske alle de gangene vi har ledd oss ihjel når vi tenker på ting vi har gjort kvelden før. Jeg. vil. huske. alt.

Stillheten, skjønnheten, ærligheten og genuniteten over hele opplevelsen ved den nydelige blå innsjøen og den uforklarlig vakre stjernehimmelen gjorde meg sårbar. Du funderer, grubler, reflekterer og føler. Det er som alt blir forsterket når mennesker ikke kan skjule seg bak en husvegg eller et hustak. Når du ligger der under en åpen stjernehimmel med et bål knitrende i bakgrunnen og du ser røyken forsvinne opp i evigheten, føler du deg naken, hvis du forstår? Du føler at du kan puste. At du kan gi slipp på alt.. Takk skal du ha, moder jord, for at du kan få frem så sterke følelser i oss mennesker med bare din enkle idyll. Jeg elsker deg.

Morgenen etter våknet vi med solen skinnende inn bilvinduene og en lyseblå himmel. I horisonten såg vi fjellene strekke seg kry mot himmelen. Vi spiste frokost i sjøkanten, fikk skrevet litt i dagbøkene våre om kvelden før, hørte på Jackson spille og nøt de siste minuttene av stillheten og idyllen før vi kjørte ut på veien igjen.

Dagbok, jeg vet ikke om jeg greier å reise her i fra..  

Reklamer

4 comments

  1. Ragnhild-Marie Nerheim · november 10, 2015

    OMG!!!!!DET ER JO EN FILM. Selvom jeg ikke er sånn kjempefan av at dere tar med dere en haiker(har sett for mye krim/skrekkfilm), så ser det ut som at det var et bra valg.

    Sykt bra bilder. Er det innafor at jeg føler at jeg er med på turen? At jeg er der liksom? For jeg kjenner lukta og hører lydene.

    • Ragnhild-Marie Nerheim · november 10, 2015

      OKEI, tror du har brukt macen min, ærrem. Jeg får ikke til å slette kommentaren å legge ut ny heller. SÅ ehhehehe. Men du skjønte vel hvem det var uansett.

  2. Paul Martin · november 11, 2015

    Veldig, veldig bra Ragnhild-Marie

    Paul

  3. kevin · november 13, 2015

    Takk for at du tar oss med på turen. Magical

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s