Uluru – et minne for livet

Australia er det sjette største landet i verden. Det bor over 23 millioner mennesker her. Midt inne i dette enorme landet finner man et fjell. Dette fjellet heter «Uluru» og vil gi deg en wow-følelse du aldri har opplevd før. Veien dit vil også gi deg minner du aldri kommer til å glemme. Hvertfall ikke jeg.


Klokken fem en tidlig morgen startet vi ferden inn mot Uluru-nasjonalpark. Vi reiste med en tour kalt «The rock tour», som varte i tre dager og to netter. Sammen med oss reiste 17 andre eventyrlyste sjeler. Og guiden vår, Bailey. En lang kjøre tur ventet oss, så vi måtte alle frem til førersetet og fortelle om oss selv. Navn, hvor man var fra, hvilke evner man kunne medbringe til campen og hvilket dyr man kunne tenke seg å være. Du kan tro ærekjære og ordentlige Ragnhild-Marie ble stresset. Hvilket dyr man vil være har jo ganske mye å si om hvilken person man er. Valget mitt falt på løve. Løver er kanskje det fineste dyret jeg vet om. Stille, rolig og nydelig, men samtidig så sterk og tøff. Eller så kunne jeg gjerne vært en fugl. Det er vel kanskje ikke så rart?

Etter et par timers kjøretur kom vi frem til Kings Canyon hvor vi skulle ha vårt første eventyr. Kings Canyon ble oppdaget i 1872 av europeeren, Ernest Giles. I dag er canyon delt mellom australerne og aborginerne, som fortsatt bruker flere steder til hellige sermonier. Det er likevel laget flere stier som turister er så heldige å få gå. Vi gikk rundt i området i ca to timer, med hundrevis av fluer summende rundt oss og i stekende sol. Heldigvis var vi godt utrustet med både fluehatter og vann.

Vi satte så snuten mot vår første camp for natten. På veien stoppet vi midt i ødemarken for å finne ved til å lage bål med. Ja, vi skulle sove rundt et bål med stjernehimmelen som tak. Det er en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt. Guiden vår var så snill at han lagde mat til oss på bålet, mens vi satt å nøt stillheten og himmelen som sakte, men sikkert endret farge. Vi satt dere, mennesker fra flere nasjoner, med ulike historier i sekkene og lot det hele synke inn. Det er det jeg elsker med slike turer. Det fører mennesker sammen som aldri hadde møttes ellers. Man forteller om steder man har vært og steder man skal. Man deler erfaringer og historier. Og kanskje lærer man noe man kan ta med seg videre i livet?

Etter at vi hadde spist oss god og mett, kost oss med øl og vasket opp begynte vi å ordne oss for kvelden. Vi skulle ligge i såkalt swags, som er harde og tjukke soveposer som kamulferer oss fra dyr og insekter. Vi var alle ganske slitne etter en lang dag så roen senket seg fort. Men jeg ble liggende der, med øynene festet på himmelen. Tankene dro til steder jeg ikke ville være og til gode steder. Jeg ble liggende å tenke på feilene jeg har gjort, på alt jeg har komme meg gjennom og på alt jeg har igjen å oppleve. Jeg lå der og innså hvor jeg faktisk var. Jeg lå der under den fineste stjernehimmlen jeg noen gang har sett, sammen med to av mine bestevenner, midt i ødemarken i Australia. Og jeg var på vei mot et fjell jeg har drømt om å se i mange år. Jeg fikk frysinger og tårer i øynene, og en følelse av total frihet.

Klokken fem morgenen etter ble vi vekt av guiden vår for å reise videre. Denne dagen stod Kata Tjuta for tur. En fjellformasjon som også er hellig grunn for aborginerne. «Kata Tjuta» betyr «mange hoder», og det var akkurat slik det såg ut. Flere steiner/fjell som reiste seg fra bakken. Vi gikk mellom fjellene i et par timer, Bailey fortalte historier og sagn som aborginerne tror på og vi, eller jeg, ble oppslukt i å ta bilder. Det er så spesielt og vakkert å se kontrastene mellom de røde fjellene og den lyse blå himmelen. Det er så helt ulikt den naturen vi er vant til hjemme i Norge..

Det var så på tide å reise til Uluru, og du kan tro det kriblet i magen. Det er ikke sikkert alle dere som leser dette vet noe om Uluru, men det er altså et enormt rødt fjell midt i Australia som skifter farge i løpet av dagen. Fjellet er en del av UNESCO’S verdensarv-liste og er et av aboringernes mest hellige steder. Man kan se flere tegn på at aborginerne har levd der og holdt sermonier i grotter langs fjellet. Vi fikk gå en liten tur langs fjellet, og innerst i et hjørne hvor det faller en stor foss, når det en skjelden gang regner, fikk jeg den «jeg-er-faktisk-her»-følelsen. Det var slik en enorm ro og sårbarhet der som virklig traff meg.

Solen begynte sakte, men sikkert å gå ned så vi skyndtet oss til et usiktspunkt hvor vi fikk se solen gå ned og Uluru forandre seg. Hundrevis av spente turister samlet seg der for å ta bilder, nyte utsikten og sprette champangen. Vi nøyde oss med en nydelig middag som guiden vår slengte sammen. Det enkleste er ofte det beste, hvertfall i slike sammenhenger. Jeg elsker hvor ærlig, «naken» og jordnær turen vår var. Vi satt ikke i noe fancy buss, spiste ikke på resturanter eller hadde noen til å vaske opp etter oss. Vi satt i en varm buss, med tegninger på viduene. Vi lagde vår egen mat av det vi hadde og vi satt på bakken å spiste. Vi ble ett med naturen, og jeg elsket det.

Etter å ha sett solnedgangen og latt det hele synke inn, reiste vi tilbake til campen. Vi fikk dusjet og ordnet oss før vi samlet oss langs langbordet for å spille spill, smake på vegemite (australias nasjonalpålegg) og fortelle historier. Vi ledde, klødde oss i hode av frustrajon over spillene vi spilte og forsvant av og til i våre egne tanker. Vi la oss så igjen i swagene våre og fikk igjen gleden av å tilbringe enda en natt under den nydelige stjernehimmelen.

Halv fem morgenen etter (vi ble ordentlige morgenfuler på denne turen her) slengte vi oss av gårde for å igjen reise til Uluru, men denne gangen for å se soloppgangen. Det var, tro det eller ei, enda finere enn solnedgangen kvelden før. Vi var nesten de eneste som var der. Stillheten og roen som var blant oss var fortalte at vi alle opplevde noe spesielt da vi stod der. Det er ikke mange som kan si at de har spist frokost mens solen gikk opp over Uluru, med jeg er så ufattelig heldig at jeg kan gjøre det.

Hele denne reisen er en opplevelse jeg vil ta med meg resten av livet. Det er vanskelig å sitte her på andre siden av jorden og komme på de rette ordene for å forklare hvor spesielt det var, men jeg håper dere forstår. Det er de små tingene som gjorde turen så utrolig spesiel. Jeg kommer til å huske da vi kjørte rundt i bussen med guilty pleasure-musikken til guiden vår på høytalerne og solnedgangen i horisonten. Jeg kommer til å huske den sårbare stillheten vi opplevde ved Uluru og den følelsen jeg fikk da jeg gikk der. Jeg kommer til å huske guiden vår, Bailey, som gjorde turen til en uforglemmelig opplevelse. Og jeg kommer til å huske frysningene og tårene jeg fikk da jeg innså hvor jeg var. Jeg kommer til å huske øyeblikket da jeg, Kristina og Åshild stod sammen og såg solen komme opp over et av verdens mange under. Jeg kommer til å huske det resten av livet.

Så, hva skal det neste være?

Reklamer

3 comments

  1. Kyrre · november 2, 2015

    Åhh i elske bloggen din, den gir me reiselyst og inspirasjon i harde studietida! Kos dokker masse, heldige dokker e!

  2. Ragnhild-Marie Nerheim · november 6, 2015

    Eit flott og lærerikt innlegg ! 🍁🍁. Ønsker dere god tur vidare til nye opplevelser ! 🍁🍁

  3. Ragnhild-Marie Nerheim · november 6, 2015

    Dette vart misvisende. Den siste kommentaren er skrevet av Astrid som låner Ipaden til RM mens ho er på tur. 😊

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s