DET KUNNE KOSTET MEG LIVET

Dette er en tekst jeg syns er veldig skummelt å publisere, men siden jeg nå er så langt hjemmefra bestemmer jeg meg likevel for å gjøre det. Det er en tekst jeg har holdt på med lenge. Jeg vet egentlig ikke helt hva den var ment til, men jeg har bestemt meg for å være mer åpen om de problemene jeg har hatt. Problemer jeg vet jeg deler med svært mange. Dette gjør jeg ikke for å få oppmerksomhet eller for provosere. Jeg gjør det fordi jeg tror ærlighet varer lengst, og fordi noen kanskje kan lære av mine feil.

Depresjon og spiseforrstyrrelse er ikke noe jeg anbefaler, så gjør det du kan for å unngå dette.

________

Før du leser denne teksten vil jeg at du skal ta deg et øyeblikk hvor du tenker på deg selv. Hva er det første du tenker på? Hvordan du føler deg, alt du må gjøre, holdningen din, interessene dine, smilet ditt, eller kroppen din? Det første jeg tenker på er at jeg ikke oppfyller kravene til idealkroppen som har formet seg i samfunnet, og at dette nesten tok livet av meg. Det er derfor på tide å ta et oppgjør med dette kroppshysteriet.

Jeg er en typisk «flink pike». Du vet, flink på skolen, gjør som jeg blir bedt om og gjerne litt ekstra og holder hodet lavt. Jeg er ikke populær, jeg er ikke hysterisk morsom og jeg fester svært sjelden. Derfor blir jeg gjerne sett på som litt sær, for de fleste ungdommer på min alder syns jo festing er topp.

Så, hva med meg?

Jo, jeg lider altså av det typiske flinkpikesyndromet – jeg føler meg aldri bra nok. Jeg er ikke tynn nok, fin nok, smart nok eller morsom nok. Jeg er ikke en god en nok venninne, en god nok kjæreste – du skjønner tegningen. Jeg er bare ikke nok. Jeg lever og puster janteloven. Jeg tror ikke jeg er spesiell, jeg tror ikke jeg er noe og jeg tror absolutt ikke at jeg er bedre enn andre. Kravene jeg har til meg selv, er så store at det ikke er godt for noen.

I 2012 var det stort fokus på mat og trening. Jentene på skolen snakket om diettene sine og hvor mye de trente. Svært mange begynte å gå i treningstights. Nettavisene publisert daglig nye artikler om hvordan man kunne miste de overflødige kiloene, og hva man burde spise og ikke spise. For lille usikre Ragnhild-Marie på fremste benk var dette enda et tegn på at hun ikke var bra nok.

Derfor ble doskålen min beste venn.

Siden «alle» andre slanket seg måtte også jeg gjøre det. Kanskje ville jeg da bli bra nok. Jeg begynte derfor på en ekstrem slankekur. Plutselig følte jeg meg som supermann. Jeg greide å gå hele skoledagen uten å spise og når jeg først spiste greide jeg å kaste opp etterpå. Kiloene raste av. Jeg skulle vise alle hvem jeg var. Jeg skulle bevise at jeg kunne bli tynn og fit slik som alle andre! Plutselig følte jeg at jeg dugde til noe. Jeg greide å ikke spise! Livet ble bedre. Jeg gjorde det godt på skolen, jeg hadde mer energi og jeg følte at jeg ble lagt merke til. Jeg følte meg som en vinner.

Jeg var «så heldig» at mamma hadde forskjellige arbeidsvakter så det ble mange dager vi hadde få eller ingen felles måltider. Hadde hun for eksempel senvakt var hun gått på jobb når jeg kom fra skolen. Når hun kom hjem var jeg klar for å gå til sengs, med den kveldsmaten i magen som jeg ikke hadde spist, men som jeg lot mamma tro jeg var ferdig med. De gangene vi hadde måltider sammen spiste jeg litt så ikke mamma skulle avsløre meg, for som sagt hadde doskåla blitt min beste venn. Jeg ble en mester i å lyve. Av slike grunner greide jeg å holde dette skjult for mamma ganske lenge.

Vi har en liten hund som stort sett var mamma sitt ansvar. Selv om mamma er en ivrig turgåer syns hun nok det til tider var ganske tungt at det alltid var hun som måtte lufte Olliver, spesielt etter senvaktene. Denne høsten ble jeg derimot superflink til å gå med hunden. Mamma ble i første omgang både glad og lettet over at hun fikk avlasting, og hun syns det var bra at også jeg hadde begynt å gå tur. Det gikk derfor en god stund før hun begynte å ane hva som foregikk. På spørsmål benektet jeg selvfølgelig på det sterkeste at det var slanking på gang. Jeg ville jo bare leve litt sunnere.

Plutselig var jeg ikke en vinner lengre.

I desember 2012 innrømte jeg overfor mamma hva jeg hadde holdt på med de siste månedene. Hun så på meg med frykt i øynene. Lite visste både hun og jeg hvordan de neste månedene skulle bli. For meg ble det å si det til noen en grunn til at jeg verken kunne spise eller slutte å kaste opp. Når mamma spurte meg holdt jeg hardt på at dette med oppkast var et avsluttet kapittel. Sannheten var at jeg ikke kunne gi opp slankingen nå som jeg hadde kommet så langt. Resten av landet kunne ikke slanke seg uten meg. Resten av verden måtte få se hvor mye jeg greide å gå ned i vekt. Kanskje ville en av landes store aviser skrive en sak om meg også!

I januar 2013 begynte jeg å trene daglig. Resten av tiden brukte jeg til å planlegge hvert enkelt måltid ned til minste detalj. Jeg tenkte bare på kalorier, forbrenning og fettet på magen. Hver gang jeg var i nærheten av et speil måtte jeg se om magen var blitt flatere. Jeg måtte veie meg flere ganger for dag for å se om det var noen forskjell på vekta. I skoletimene tenkte jeg bare på at jeg måtte forbrenne flere kalorier enn de andre i klassen. I hodet svirret det av spørsmål. ”Kan jeg ta en agurkskive til? ”Kan jeg spise etter trening?” ”Syns de andre at jeg er tykk?” ”Ler de av meg?” osv, osv.

Hvis mamma tilbydde meg en bolle brøt helvete løs og tårene spratt. Jeg kunne jo ikke spise bolle for det stod en artikkel på nettet om at hvetemel, smør og sukker var fy-fy. Det var jo ingen andre ungdommer som spiste boller, så da kunne i alle fall ikke jeg gjøre det. Magen skrek derimot både etter boller og etter annen mat. På vei til skolen trodde jeg at jeg skulle besvime og jeg greide så vidt å gå av bussen. Jeg sammenlignet meg med alle andre og søkte opp tinspo på nettet. Jeg gikk daglig inn på de utallige treningsbloggene som hadde dukket opp i løpet av året og jeg lest stort sett alt som fantes om mat og trening. Livet mitt handlet bare om hvordan jeg så ut.

Plutselig hadde jeg mistet meg selv.

For dere som ikke har hatt en spiseforstyrrelse er det nok umulig å forstå hva som egentlig skjer i slike situasjoner. Ikke en gang jeg forstår det. Det er noe utenfor deg selv som plutselig har tatt over både kroppen og tankene dine. Jeg ble mørk, usynlig og fortapt. Flere ganger daglig tenkte jeg at det var like godt å få en ende på alt – for det var ingen som så meg uansett. Jeg fikk ikke noen telefon fra de store avisene. Jeg fikk heller ingen kompliment om hvor bra jeg så ut. Vennene mine sa ingenting og jeg følte at familien holdt seg på avstand fra meg. Jeg frøs mye, mistet mye hår og jeg gråt svært mye.

I ettertid har jeg forstått at det å være pårørende til en med spiseforstyrrelse må være en svært stor belastning. Uansett hva som ble sagt eller ikke sagt greide jeg å mistolke budskapet. Mamma og pappa prøvde utallige ganger å prate med meg, men jeg ville ikke prate med dem. Ikke sa jeg hei, ikke sa jeg ha det og ikke sa jeg god natt. Jeg sa i hele tatt minst mulig, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. Sa jeg noe sa jeg det så lavt så ingen kunne høre det. En psykolog sa at dette er «helt normalt» i slike situasjoner. Han forklarte det med at personer med alvorlig spisevegring må spare på de stakkars kreftene de har. Å ikke prate, eller å prate svært lavt er da en måte å spare krefter på. Det jeg ikke såg eller hadde tanker for denne tiden var klumpen i magen til mamma eller redselen som til tider nesten kvalte henne. I ettertid vet jeg også at mamma mang en natt var inne på rommet mitt for å kontrollere om jeg sov og om jeg pustet. Nå vet jeg også at både mamma, pappa, Marianne og Roar var der for meg, men der og da maktet jeg ikke å se det.

I mai 2013 havnet jeg på psykiatrisk avdeling på sykehuset. JEG som skulle være den flinke, snille og godhjerta jenta havnet på psykiatrisk avdeling! Dette fordi jeg ikke følte meg bra nok og fordi samfunnet krevde for mye av meg. Jeg var ikke sterk nok til å stå imot alle krava. Jeg følte at jeg verken kunne smile eller le fordi jeg var jenta med spiseforstyrrelse. Jeg kunne ikke spise sjokolade for jeg skulle være den jenta som var så tynn. Det var i hele tatt svært lite jeg kunne spise eller gjøre. Plutselig gikk det et grøss igjennom meg: Jeg ville ikke vere innlagt på psykiatrisk avdeling. Jeg ville heller ikke bli sendt vekk på behandling i seks måneder. Jeg ville ikke være syk. Den syke jenta var jo egentlig ikke meg.

Så, hva nå?

Vi er kommet til 2014 og jeg er ”frisk”. Jeg bestemte meg for at jeg skulle bli frisk raskere enn noen andre, og jeg skulle gjøre det selv. Jeg ville ikke være under behandling, for det var noe jeg ikke trengte etter min mening. Kampen om å greie å skille spiseforrstyrrelsen sine tanker med mine egne tanker har vært svært vanskelig. Jeg har lagt på meg mer enn jeg burde. Jeg har fått strekkmerker og cellulitter og jeg har ikke lenger tendenser til magemuskler. Jeg har ofte følt meg alene og jeg gråter fremdeles over det jeg har gjort mot meg selv. Jeg har nesten ødelagt en kropp som bare er 19 år gammel. Jeg føler at folk stirrer og at de baksnakker. Noen dager tør jeg nesten ikke å gå på butikken eller å spise sammen med vennene mine. Jeg føler til tider at hele verden dømmer meg.

Likevel er jeg i november 2014 den jenta som ikke bryr meg så hardt om hva andre synes. Det er en annen jente som i dag reiser alene rundt i verden. Jeg reiser selv om jeg ikke er den mest selvsikre, høyttalende eller tøffeste jenta. Jeg reiser fordi verden var mitt drømmested da jeg var syk. Når jeg drømte meg bort til strendene i Thailand eller til den kinesiske mur glemte jeg alle de vonde tankene. En liten stund følte jeg meg da som Ragnhild-Marie. Ikke spiseforrstyrrelse-Ragnhild-Marie eller sjenerte-Ragnhild-Marie, men bare Ragnhild-Marie.

Selv om det er skummelt å reise alene, og til tider vanskelig, har jeg likevel en ro over meg. Jeg slipper liksom å bry meg om treningstrendene i Norge og hva dere der hjemme synes om meg. Før var jeg en liten, usikker jente som bare så ned i bakken og følte meg stygg uansett hva andre sa. Jeg trodde ikke på noen av komplimentene som ble sagt til meg. Selv om jeg sliter med dette fremdeles, er jeg i dag både tøffere og mer selvsikker. Jeg vet nå at det er media og samfunnets krav til hvordan vi skal se ut som har mesteparten av skylda for at mange unge havner i spiseforstyrrelsens grep. Vi har blitt for selvopptatte, treningsavhengige og selvødleggende. Vi har for lett for å dømme andre, og oss selv, som ikke når opp til idealkrava uten å tenke på hvor stor skade det kan påføre.

Jeg kan derfor ikke beskrive hvor sint jeg blir når jeg ser side opp og side ned om trening, mat og utseende i de store landsdekkende avisene. Har ikke pressen noe bedre å skrive om?! Jeg blir sint når jeg ser jenter springe seg til døde på tredemøllen. Jeg blir sint når jeg hører at unger ikke tør å kle av seg i garderoben, i redsel for at andre skal se kroppene deres. Jeg vil ikke at barna som blir født inn i det 21.århundret skal vokse opp i et samfunn hvor man blir dømt etter kiloene på kroppen. Jeg vil ikke at barn skal vokse opp til å tro at de må være tynne og supersterke for å være noe. Jeg vil ikke at barn skal vokse opp til å tro at livet bare handler om utseende, vekt, penger og status.

Så vær så snill, ikke la samfunnet presse deg for langt. Det er vi som skaper samfunnet og derfor må vi skape et samfunn som er levbart. Vi må slutte å sammenligne oss med modellene på moteplakatene. Vi er bra nok selv om vi ikke liker fitspo-bilder på Weheartit eller poster fjellbilder hver dag. Vi må slutte å bruke så mye krefter på å prøve å bevise noe for andre. Vi bør heller bruke tiden på noe vi selv liker å gjøre. Liker du å lage mat, så gjør det. Liker du å synge, så gjør det. Liker du å trene så gjør det. Vi har alle ansvar for egne liv, men vi må huske at vi også har et felles ansvar for samfunnet og hverandre. Vi skal derfor være forsiktig med hvordan vi påvirker andre. «Trø alltid forsiktig på nyfrossen sjø, noe i dypet kan ligge å blø..» Jeg var så usikker på meg selv at det tryggeste ble å følge trenden: trene mest mulig og spise minst mulig. Det kostet meg nesten livet.

Noe jeg har lært av alt dette er at det er svært viktig å fokusere på varjasjon og balanse. Ingenting er bra hvis det blir for mye av det. Det har jeg fått erfare. Å finne denne balansen kan være vanskelig, men etter en del prøving og feiling finner man oftest det som passer seg selv best. Vi må ikke la de negative tankene få overtaket, heller prøve å forsterke de positive og fornuftige tankene. Blir dette for vanskelig må vi søke hjelp. Livet er som en berg-og-dalbane og et enormt følelsesspenn. Jeg er «glad» for at jeg har vært på bunnen for nå vet jeg at jeg aldri vil dit igjen. Jeg skal ikke la en svart sky, vonde tanker og en klump i magen styre livet mitt. Jeg vil også gjerne hjelpe andre for at de skal unngå å komme dit. Jeg unner ingen å gå gjennom det jeg har gjort. Livet er jo ganske fint, når man bare greier å se det. Vi må derfor gjøre det beste ut av det livet vi har for en dag er det hele over..

Vi skal bare en gang vandre gjennom
denne verden. Alt det gode vi kan gjøre,
all den vennlighet vi kan vise noe menneske,
må vi gjøre nå – ikke utsette og forsømme,
for vi kommer jo aldri denne veien igjen.

Reklamer

16 comments

  1. Inger-Lise Frøystadvåg · november 29, 2014

    TAKK Ragnhild Marie for at du våger å vere så open og ærleg om eit så vanskeleg men TOPP aktuellt tema!!!! Eg har endeleg fått tørka tårene etter dei sterke meldingane. Ingen auge var tørre her når vi las innlegget ved frukostbordet. Tea og Per Kristian helser så mykje og er veldig imponert av deg. Modig, moden og reflektert. Eg veit at det ikkje er derfor du skreiv det men det må likevel seiast. Eg kjente igjen fasene etter sterke samtaler med mi gode veninne Astrid i denne prosessen, og det var utrulig sterkt at du set ord på dette sjølv.
    Håper maaaange les dette og tek det med til sin verden. Desse utfordringane er tett på oss alle, meir enn vi ønsker å tru.
    Du har erfaring til å kunne hjelpe mange, og det veit eg du kjem til å gjere også.
    Goooooo klem til vi møtast igjen:)))

  2. Per Audun Høgset · november 29, 2014

    Du er ei sterk og flott jente, modig og reflektert. Håper dette blir lest av mange. Føler meg priviligert som får vere med på denne turen gjennom det du skriv. Dette handlar om så mykje meir enn ei reise til fjerne land, dette er å få vere med på ei livsreise. Sterkt! 🙂 Klem frå Per Audun!

  3. Alf Reistad · november 29, 2014

    Ragnhild Marie;
    En utrolig sterk og innholdsrik reise på flere plan – i tillegg imponerende skrivekunst og flotte bilder. God reise videre!
    Onkel Alf

  4. Aina Thoresen · november 29, 2014

    ❤️

  5. langelinjer · november 29, 2014

    Kjære Ragnhild-Marie
    Når du skriver denne historien som må du aldri glemme at du *er* en vinner. For ekte vinnere måles ikke i treninger, skoleresultater, kilo, strekkmerker eller hårmangel. Men i personlighet og ærlighet, vennskap og kjærlighet.
    Det er her vi skiller de beste fra de nest beste.
    Du er den beste.
    Stå på. Del med oss noen av dine historier når du er klar til å dele dem.
    De andre kan du dele med dem du stoler på. For jeg vet at de stoler på deg.

    Varm klem fra
    Odd Roar – som også nyter å lese dine fine reiseskildringer.
    Hurra for deg!

  6. Kristina · november 30, 2014

    Åh gurimalla, du e så reflektert og intelligent og fantastisk. I beundre dæ sånn, og det faktum at du e ut å reise heilt aleine no, e ett bevis på at du e så fantastisk sterk. Beundringsnivået steig faktisk berre opp ti hakk no når i e ut å reise aleine. Etter kun to uka her, har i innsett at herregud, det e krevende å vær 19 år og aleine ut i den vide verden. Opp og ned – bra og nonn ganga ikke fullstendig så bra.

  7. Inger Cairns · november 30, 2014

    Dette var sterk lesing, Ragnild-Marie! Alt godt ønskes deg videre i livet!

  8. rnerheim · november 30, 2014

    Takk til Odd Roar for et Veldig godt innlegg i Bloggen, og God støtte til RM. Du skriver så godt, oppriktig og sant. Tusen Takk.
    Takk til dere andre også som har vist deres støtte til RM i en tøff og strevsom tid, takk til deres støtte for hennes skildring om hvordan livet hennes har vært, som hun nå deler med oss.
    Vi som har stått henne nær vet og forstår hva dette har vært, og hva dette betyr for henne nå.
    Vi er så glad for at livet hennes har fått en ny mening..

    R. Nerheim

  9. Lisa Marie · november 30, 2014

    Du er en utrolig sterk person som har oppnådd mye i livet, du er virkelig en inspirasjon for andre!

  10. Åshild · desember 1, 2014

    du e jo berre heilt fantastisk sterk som i det heile tatt posta detta her. He alltid beundra de for å være så sterk og intelligent!
    Skulle virkelig ønske i hadde en brøkdel av styrka di.
    Masse masse kjærlighet fra me, du e berre heilt fantastisk, aldri glem d ❤ gleda me til å sjå d igjen snart

  11. Åshild · desember 1, 2014

    Forresten: det her e d beste i he lest på LENGE.

  12. Pernille S · desember 1, 2014

    Så godt du skriver, og så fine bilder. Det er sterkt å lese om kampen din, og du gjør virkelig inntrykk på meg! Du har noe viktig å bidra med, og jeg håper mange unge og voksne leser det du skriver.

  13. Henny Gjelstenli · desember 2, 2014

    Du er heilt fantastisk til å skrive !!! Er sikker på at du føler at » ryggsekken» er mykje lettere no etter å ha fått ut alt du har vært igjennom dei siste åra. Du kommer til å få et godt og rikt liv, Ragnhild M. TAKK FOR EN KJEMPEFIN TUR vi har fått være med på ,med ei utrulig flott jente. KLEM . God tur heim

  14. Unni Vestnes · desember 2, 2014

    Dette var sterkt Ragnhild Marie ..Hurra for deg . Dette et viktig .. du er ei av Vestnes sine flotteste og modigste ungdommer .. ikkje rart at mamma Astrid er stolt av deg … for det VEIT eg at ho er … Velkommen heim att til Norge . Sender både deg og mor di en god klem 💔💜 … Unni

  15. Georg · januar 1, 2015

    Takk Ragnhild-Marie for at du skriv om det du he opplevd. Det lærer meg masse om tunnelen min egen lillebror har vandret i. Det er så utrolig vanskelig for oss som står rett utfor veggene til denne tunnelen å forstå hva song foregår der inne. Det som kanskje er vanskeligst er, som du selv sier, at det er med dine nærmeste det er tyngst å dele alle tankene med. Takk igjen. Jeg ønsker deg alt vel, og en fantastisk start inn i det nye året.

    Jeg er selv på vei til India i skrivende stund, og er mye på reisefot. Jeg ønsker heller ikke komme til ro. Noe kult jeg ønsker å dele med deg er å danse – danse med alle, det gjør meg lykkelig. Gjør det på gata, hvor som helst. Lykk øyene og dans, da faller man til ro.

    Jeg håper også vi kan reise et stykke på veien sammen en gang,

    Med de aller varmeste helsingar,
    Georg

  16. Mahshid · mars 10, 2015

    Åhh Ragnhild-Marie dette var sterkt.fikk tårer i øyne, det reise du skrev om har uten tvill mange av oss opplevd i dette samfunnet, men det er ikke alle som er sterk nok til å dele det med andre. Du må være stolt over deg selv for at du har klart å komme deg gjennom, det er ikke mange som gjør det. Jeg er så glad på dine vegne. Og ønsker alt godt for deg i livet❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s