(Første del: https://ragnhild-marie.com/2014/10/26/ikke-den-samme-i-dag-som-i-gar/)

Tidlig neste morgen ankommer det tøffende toget Ulaanbaatar, Mongolias hovedstad. Ute er det minusgrader og på bakken ligger et tynt lag av glitrende sne. Den norske jenta, som bare har tatt med seg klær for det varme været i sørøst-Asia, pakker på seg alt hun har for å ikke fryse. Jenta ser opp og rundt henne stiger skyskrapere til vers. Dette kan jo ikke være rett, tenker jenta. «Mongolia skal jo være øde og flatt. Er det virkelig motebutikker og fancy i biler i Mongolia? Ja, det er det visst..» Gjengen fra toget drikker drinker i en toppetasjen på et hotell, de shopper på et stort kjøpesenter og de spiser på fine resturanter. Jenta fra Norge greier ikke å unngå å like det, selv om det ikke var hva hun forventet.

Dagen etter får endelig jenta se det hun har ventet så spent på, «det ekte Mongolia». Hun setter seg på en buss sammen med noen av de andre fra toget. Bussen fører dem vekk fra skyskraperne og mot fjellene. Ut vinduet ser hun gutter sittende på hestene sine mens geiter subber rundt, hun ser små landsbyer hvor ungene leker med løshundene og hun ser gamle damer som står i veikanten og venter på at noen skal stoppe å kjøpe mat av dem. Endelig, tenker jenta mens hun ser på alt som suser forbi.

De ankommer til slutt en nasjonalpark hvor det kryr av små lavohytter. Nomadnene har levd i disse siden Mongolias begynnelse, og nå er det jentas tur. Jenta mister nesten pusten da hun ser hvor vakkert det er. Tenk at det er så mange vakre steder her på denne planeten som så mange aldri får muligheten til å se, sier jenta til seg selv. Heldigvis for jenta får hun se flere av dem. Gjengen bestemmer seg for å gå en fjelltur slik at de får se mer av dette majestetiske landskapet. De går rett opp i en halvtime, og etter et par (les: flere) minutters pustepause, ser de utover Mongolias spektakulære natur. De ser milevis av fjell, trær, hytter og veier. Det er et helt annet bilde enn det jenta så i toppen av en skyskraper 24 timer tidligere. Dette bildet er skapt av naturen, av den fantastiske maleren, naturen.

På kvelden samler gjengen seg i en av hyttene hvor de blir servert mat og drikke. De forteller vitser, lærer russiske, mongolske, danske og engelske ord og spiller spill. I bakgrunnen knitrer det i peisen som et bevis på at kulden ikke er velkommen. Ute kommer mørket sigende og stjernene titter frem. Jenta fra Norge får tildelt navnet Marla, som betyr en stjerne i himmelen, og i et lite øyeblikk føler hun seg ganske spesiell. Klumpen hun har hatt i magen så lenge krymper og hun føler at smilet blir litt større. Når natten har kommet for fullt går verdensvandrerne tilbake til hyttene sine hvor de prøver for harde livet å få fyr i ovnen. Kulden er ikke velkommen hos dem heller. De finner frem alt de har av varme klær og krøller seg sammen under dynene. De forteller nattahistorier på sengekanten mens en etter en reiser inn i drømmeland. Peisen knitrer og ute kommer ulvene frem fra mørket.

Jenten fra Norge våkner tidlig om morgenen av at hun fryser så hun nesten er blå. Flammene er borte, og det er også ulvene. Hun reiser seg opp, får fyr i ovnen og slenger på seg klær før hun går ut for å se morgendisen forsvinne over fjelltoppene. Dette her kommer jeg til huske for alltid, tenker jenta mens hun hører noen unger komme springende bak henne. De suser forbi og hun ser dem forsvinne bak en av hyttene. «Hvordan kan livet være så ulikt her enn i Norge? Vi har jo alle det samme hjemmet..» Det er nok det jenta tenker mest på på hennes verdensvandring, hvordan livet kan være så forskjellig til sted til sted. Alle sier jo at verden er så liten, men likevel er forskjellene så store. I Norge sitter unger på Ipadene sine, mens i Mongolia sover de i lavohytter.

Etter at alle har komme seg ut av Ole lukkøyes verden starter reisen tilbake til storbyen og enda et tog venter. Dette toget skal ta jenta enda lengre hjemmefra, og forhåpentligvis enda nærmere seg selv. Hun kalte det aldri for «en finne seg selv reise», fordi hun ikke tror på å finne seg selv, men hun forstår med tiden at denne reisen vil forme henne. Hun vil nok forandre seg en del, akkurat som naturen utenfor vinduet. Etter et par timer på toget er Mongolias brune slettelandskap langt vekke. Nå domineres vindusrammen av høye, grønne fjell og elver som slynger seg rundt. Jenta finner igjen frem kameraet sitt og blir igjen fascinert over denne jordkloden som vi lever på.

Etter enda et par timer på toget hvor jenta ble kjent med mennesker fra enda flere land, begynner hun å se skyskrapere igjen. De begynner å nærme seg Kinas hovedstad, Beijing, med over 20 millioner innbyggere. Det er 4 ganger mer enn det er i jentas lille hjemland. Forholdene er så store at jenta vet ikke helt hvor hun skal gjøre av seg. Da de kommer ut togstasjonen blir de møtt av vegg av mennesker. Bare her og der er det mulig å smette seg igjennom med de store ryggsekkene. Men livet på toget har gjort henne litt tøffere, så hun presser seg igjennom og kommer seg til et åpent område hvor hun og de andre kan puste litt av den forurensende luften. Etter et minutts pause bærer det videre til hotellet. Jenta har ankommet Kina.

Andre dagen i den enorme byen går gjengen på enda en buss. Jenta bestemmer seg for at hun må regne ut hvor mange timer hun har brukt på å reise de siste ukene. «Det er jo sikkert flere timer enn jeg bruker på macen i løpet av en måned, oi!» Denne bussen skal føre dem til den kinesiske mur. Ute er det grått, om det er på grunn av dårlig vær eller forurensingen, vet jenta ikke. Det ser ut som verden er lei seg, tenker jenta mens hun stirrer ut bussvinduet på de mange kineserne som forvirret ser seg rundt. Da de kommer til muren, er det fremdeles grått og himmelen har begynt å gråte, men det tenker ikke jenta mye på da hun setter sine første skritt på den enorme muren. «Jeg går faktisk på den kinesiske mur» sier jenta til seg selv og smiler. Hun tar bilder sammen med de nye vennene sine, mens tåken letter. Jenta springer bort til kanten med kameraet sitt og tar bilde av den lille biten av muren de kan se. «Jeg er på den kinesiske mur».

Tilbake i storbyen blir jenta og de andre vestlige skapningene sett på som superstjerner. Flere titalls personer tar bilder av dem hver eneste dag. De fleste uten å spørre om lov. Først er det irriterende, så slutter de å bry seg. Men jenta greier ikke å unngå å tenke på alle de menneskene som har bilder av henne og hva de gjør med dem. «Legger de dem ut på Facebook?» Det er mye jenta ikke forstår og det er mye hun fortsatt har igjen å lære. Det hun har derimot har forstått i løpet av de siste ukene er at hun er mye sterkere enn det hun trodde hun var. Hun har kommet seg helt til Kina fra lille, trygge Norge. Livet på toget har lært henne at hun kan gå med hode litt høyere enn det hun trodde, og hun kan smile litt mer selvsikkert. Dette har hun lært bare ved å se på alle menneskene hun har møtt i løpet av reisen. «Når så mange andre gjør det, hvorfor skal ikke jeg», sier jenta til seg selv. Tankene hun prøvde å forlate der hjemme er fortsatt med henne, men de er litt mer skjult enn de var i begynnelsen. Mange nye tanker tar større plass, men Hun forstår at hun fremdeles har et stykke igjen.

Denne jenten er selvfølgelig meg. En eks-deprimert overspiser/bulimiker/anoretiker som reiser ut i verden for å prøve å bli den hun vil være, uten å være låst i sine egne roller. Da jeg var syk drømte jeg om verden og tenkte at når jeg kom meg dit ville de tunge tankene og det som holder meg tilbake gi slipp. Det har ikke skjedd helt ennå. En togkabin i Sibir var kanskje ikke den beste plassen. Selv om jeg ikke fikk slipp på det som holder meg igjen, så ble livet derimot fylt med andre følelser og inntrykk. Den klumpen som har tatt så stor plass i mange år, har måttet vike for andre gode følelser. Jeg sitter tilbake og tenker «Jeg som trodde livet var over, har reist halve jorda rundt, alene, og innsett at livet ikke er så verst likevel».

Det å være på sitt dypeste punkt i livet gir deg en forståelse for hvor viktig det er å føle det spennet av følelser vi mennesker har i oss. Etter å ha vært så trist og mørk, er det ekstra godt å le og være glad. Det er fremdeles dager hvor jeg føler at jeg ikke har «retten» til å smile over den jeg er, men det er også dager hvor jeg stråler av lykke på grunn av den jeg er. Jeg setter mye mer pris på sollyset, fargene, de gamle skalla mennene, gjeterne, drikkelekene, menneskene og de øyeblikkene hvor jeg føler meg i live. Før så jeg bare mørket, nå ser jeg lyset og fargene. Det høres veldig klisje ut, men det er faktisk sant.

Jeg er fremdeles den jeg var da jeg dro, og på en måte er jeg glad for det. Jeg er stolt over den jeg er og hva jeg har kommet meg igjennom. Før jeg dro var alt jeg tenkte at når jeg kom meg ut i verden skulle jeg bli en helt annen person, men jeg har heldigvis innsett at det ikke er så lurt. Jeg har heller godtatt den jeg er og den ryggsekken jeg har med meg. Den er fremdeles ganske tung og den inneholde mange spørsmål som jeg enda ikke har fått svar på, men for hvert steg jeg tar blir sekken lettere. Jeg vet fremdeles ikke hvorfor verden er slik den er, eller om jeg kommer til å bli noe. Jeg vet heller ikke hvordan himmelen er festet, noe jeg har lurt på siden første klasse, men jeg vet at det ikke haster med å finne ut av det. Nå skal jeg leve livet, prøve å forsterke de gode tankene og nyte følelsen av klumpen som krymper. Som ordtaket sier «jeg er hva jeg er, hva jeg ser og forstår, men langt fra den samme i dag som i går.»

Reklamer

9 comments

  1. Marianne · november 3, 2014

    Du assa<3 Du e berre fantastisk!! Sitt på jobb å grin i no… Du har ALLTID retten til å smile over den du e, ALLTID!!
    Glad i de, fine, snille, flinke lillesøstera mi<3

    • Ragnhild-Marie · november 3, 2014

      Ååh tusen takk!! Av og til e det berre litt vanskelig, men det e godt å vite at i he en så fantastisk familie heime! Kjempeglad i d<3 Håpa alt e bra!

  2. Astrid Reistad · november 3, 2014

    Du kan vere KJEMPESTOLT av den du er og ALT du har kommet deg gjennom ! VI er utruleg stolt av deg ! Always with you 🙂 . STOR klem fra ei mamma som er kjempeglad i deg.

  3. Lene · november 4, 2014

    Wow, Marie (du er fortsatt Marie for meg). Dette var sterk lesing. Jeg gleder meg til å treffe deg igjen i Norge og sammenligne notater etter våre reiser er overstått. Jeg tror nemlig vi til tider går på samme vei.

    Jeg forventet heller ikke å finne meg selv her ute, men jeg tror jeg har gjort nettopp det og det viser seg at jeg er akkurat den samme som hjemme. Det er i grunnen ganske greit synes nå jeg.

    • Ragnhild-Marie · november 4, 2014

      Ja, det er rart hvor mye man faktisk lærer om seg selv her ute i verden. Og det å finne ut at man er den man er, er vel noe av det beste å finne ut av 🙂 Gleder meg til å møte deg igjen og høre om alt du har opplevd!

  4. Aina Thoresen · november 4, 2014

    Hei Ragnhild-Marie. Så kjekt å følge reisen din her på bloggen. Spennende lesing og flotte bilder. Håper turen ble alt du ventet deg og enda mere. Nyt livet! Klem fra Aina.

  5. Synne · november 4, 2014

    å hoi mi ti. Sender en stor klem over alle sjøer og fjell. Jeg er veldig stolt av deg og over hva du har fått til. Veldig glad i deg og gleder meg til vi »møtes» på skype igjen i morgen.

  6. Rune Nerheim · november 8, 2014

    Jeg har lest siste innlegget i bloggen din, mange ganger, og syns den er fabelaktig godt skrevet. Vi som foreldre får mange gode, svært hygelige, meldinger fra kjente, om reisen din, – du skriver godt, og ikke minst hvor godt du formulerer deg, og de refleksjonene du gjør. Vi syns du er fabelaktig, og ønsker oss mer. Vi ønsker oss mer fordi vi syns godt om deg, og du gir oss så mye.. Hva gjør dette med Deg..? Du skriver om » ditt behov » for å forandre deg, hvorfor tenker du sånn, når du er så pen, snill, god, reflekterende, omtenksom, – ja simplethen alt, du har alt, alt er bare godt, det vi opplever fra Deg. Du har ALDRI gjort noen noe, og Aldri gjort noe galt, du er bare god tvers gjennom. Jeg forstår du vil noe anna, men vi er vant til deg slik du er, det er slik vårt forhold er til deg, og din verden, vi er Glad i deg slik, og vi Elsker deg på denne måten.. Du behøver ikke forandre deg, for oss.. verden du lever i vil forandre deg, uten at du merker det, eller vil det, alt du opplevere vil manifestere seg i deg, og det blir Deg..!! Tiden jobber med oss og alt du opplever kommer til uttrykk gjennom Deg. Alle har ryggsekker, småe og store, alle sin greie, alle syns gresset er grønnere på den andre siden, alle syns noen andre er flinkere, penere, omgjengelig, åpne, – ja alt, – enn det ”jeg” er, for du ser det ikke selv.. men vi ser deg, fingeravtrykket ditt er bare DEG, og ingen andres.. Vi forlanger ikke mer, Bare vær deg selv til enhver tid…vi ønsker deg ikke som alle andre.. og din åpenhet gir ikke inntrykk av at du har noen store ryggsekker å bære, det du har i ryggsekken er kun di greie, som plager deg, vi syns naturligvis ikke noe om at du har den, men den er med oss, og vi må takle livet med å bære den.. Ha det så gøy som du bare kan, slipp deg løs for nå er du fri, anonym og kan gjøre ting som du ikke har gjort før, for ingen vet hvem du er, eller vil følge deg tett på.. fordommer eksisterer ikke der du er nå.. du har ingenting å være flau over.. Jeg ønsker deg fortsatt FINE Dager på Din Reise, og jeg unner deg både hell og lykke, og at du finner deg selv og blir deg selv, heretter.. Vi er Alle Glad i Deg slik du er, og vi ønsker Deg slik… Du har fremtiden foran deg, og DU vil LYKKES… ingen tvil i det… du har FULL støtte fra alle som leser bloggen din, og kjenner deg. Energiene strømmer mot deg, bare positive energier, åpne Deg og ta imot, de er sendt til Deg.. Alle tankene, omtalene, de gode ordene, er positive energier som er sendt til Deg.. Ikke gjør noe dumt, men lev livet.. Stor Klem fra Pappa som er kjempeglad i Deg

    • Ragnhild-Marie · november 14, 2014

      Tusen takk for ei veldig fin melding, pappa! Det betyr mye 🙂 Jeg er nok den samme gamle når jeg kommer hjem, men kanskje litt mer okei med akkurat det. Kanskje sekken er ompakket litt slik at de gode følelsene får litt mer plass.. 🙂
      Håper du har det bra! Gleder meg til å komme hjem og gi deg en stor klem 🙂 Glad i deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s