Ikke den samme i dag som i går

En gang dro en ung jente fra det oljerike landet Norge ut i verden for å komme vekk fra seg selv og sine tanker. I en togkabin på den transibirske togbanen fant hun ut at det ikke er mulig.

Utenfor vinduet suser milevis av skog, gamle trehus, innsjøer og andre tog forbi. Høsten har kommet og innimellom skinner solen inn gjennom vinduet. Inne på toget sitter mennesker fra alle verdensdeler å forteller historier over en flaske vodka. Andre leser en bok eller spiller kortspill. Utenfor er verden stor, inne er verden liten. De du bor med blir kjent til alle dine uvaner og vaner, og du til dems. Det er ingen plass å gjemme seg og ingen andre å snakke med.

Den tankefulle jenta fra Norge deler kabin med tre andre jenter. To kunstneriske, røykavhengige jenter fra Danmark og en uttrykksfull, energisk jente fra Australia som sier g’day. På noen måter er de like, på andre måter kunne de ikke vært mer ulike. De deler historier, spiller spill, forteller nattahistorier på sengekanten og lærer russisk fra lokale reisende. De ler, de utveksler reisetips og de prøver så godt de kan å komme på noe spennende å si. Stemningen i den lille kabinen er trykkende og man må gjøre hva man kan for å lette på den.

Lenger nede i korridoren er partykabinen hvor jentene har blitt invitert inn. Der er det latter, musikk og styrting av vodka. Det er ikke kalt vodkatoget for ingenting. Jentene setter seg ned og blir en del av samtalen. Jentene fra Danmark forteller om da de lå på gaten i Spania med uteliggere, da de var gjetere i England og da de lå i lavo i Lofoten. Jenta fra Australia forteller om surfelivet i landet down-under og alle festivalene hun har vært på. Jenta fra Norge forteller at hun elsker å reise, skrive og å ta bilder. Noen minutter senere er det tilbake til drikkeleker. Jenta fra nord sitter igjen og tenker «har jeg virkelig ikke noe mer spennende å fortelle?»

Først stopp på togturen til Kina er i en liten landsby. Jentene går ut på trammen sammen med resten av partymenneskene. Der blir de møtt av gamle damer med skaut som selger epler og krokbøyde menn uten tenner som selger parfyme til 20kr. Alle snakker russisk til deg, uansett om du rister på hode og frebilskt prøver å forklare at du ikke forstår. I horisonten er det disig og man kjenner at det kalde Sibir begynner å nærme seg. Jenta fra Norge unngår ikke tenke hva hvis dette var livet i Norge. Hva om livene våre var avhengige av at noen vodkafulle utlendinger med lommebøkene fulle av rubler skulle kjøpe noen epler? Nordmenn hadde aldri greid det, tenker jenta. «Vi er bortskjemte og overfladiske. Vi er for godt vant til oljepengene og friheten som kommer med de.»

De reisende går inn på toget igjen og forlater de gamle russiske menneskene som går hjem for å vente på neste tog. Noen kan reise, noen må bli. For noen er verden åpen, for andre er den lukket. Inne på toget setter jenta seg ned og fortsetter å lese Knausgårds «Min kamp -1. roman». Hun leser «jeg lengtet etter å unnslippe meg selv, eller det i meg som vokter meg så hardt.» Er det ikke den friheten jeg så fribilskt prøver å få, tenker jenta. Verden er åpen, men hun blir likevel holdt tilbake. «Min verden er også lukket». Hun vil slippe å måtte analysere og revurdere alt hun sier og alt hun har sagt. Hun vil leve, le og være der det skjer, ikke innelåst i sine egne tanker.

Plutselig kommer noen store, svette, skalla menn i døråpningen. De står der å stirrer på jentene med sine lure smil. De hemningsløse danskene begynner å kommunisere med dem på et blandingspråk av dansk, engelsk og russisk. Like etter sitter de inne hos jentene. Det er få engelske ord som kommer fra de russiske munnene, men nok til at de alle begynner å spille kortspill. Rettere sagt «dorak», det russiske kortspillet som betyr idiot. Jenta fra Norge vinner alle omgangene og setter seg tilbake å observerer de andre. Hvordan kan disse jentene være så åpne mot gamle russiske menn som sier vi er «bitiful», tenker den norske, usikre jenta. «Hva må jeg gjøre for å bli som de hemningsløse danskene?».

Når kortspillet er over begynner de russiske mennene å ta bilder av jentene. De har fortalt at de har både kone og barn, men bilder skal de ha. Den norske jenta prøver å komme seg vekk derifra, men hvor skal hun gå? Hennes verden i akkurat det øyeblikket er begrenset til en togvogn midt i Sibir. Hun finner veien til partymenneskene fra England og får være med på drikkeleken de holder på med. Hun får en kopp med litt utblandet vodka og begynner å drikke for å la hemninge ta litt slipp. De ler og hører på Bon Jovi, mens små russiske landsbyer forsvinner forbi togvinduet. Lenger nede i korridoren deler de danske jentene øl med russerne. Samtidig kommer natten sigende.

Neste morgen våkner jenta i den trange togsengen sin fordi noen banker på døren. Australieren åpner og roper «fuck off» til de russiske mennene fra kvelden før. Latter høres fra korridoren, mens jentene prøver å komme oss ut fra drømmeland. Danskene går ut og finner ut at guttegjengen skal av på neste stopp. Jenta fra Norge og australieren blir værende i sengene sine, mens danskene springer ut for å si hade og i samme slengen ta seg en etterlengtet røyk.

Livet på toget er simpelt og intimt. 4 dager tilbringes inne i en relativt liten togvogn. Trygge lille Norge blir lengre og lengre unna, men jenta fra Norge er fortsatt den hun var der hjemme. Hun blir sittende å stirre ut vinduet på det som suser forbi, mens tankene drifter. «Hvorfor er livet slik det er? Hva er det som får mennesker til å reise på en togreise bare for å drikke seg full? Hvorfor er jeg er? Hva syns de andre om meg? Skulle jeg vært hjemme? Kommer jeg noen gang til å bli noe? Hva skjer når denne reisen er over? Vil jeg fortsatt være den samme som da jeg dro..?»

Neste stopp på reisen er i en større by, Irkuskt. Der går alle av og prøver å finne seg til rette i enda en by hvor ingen snakker engelsk og alt er skrevet på russisk. Som de fleste andre byer i dette enorme landet er bybildet preget av katedraler, palasser og en uforståelig trafikk. Etter en god varm dusj, ikke en så god frokost og litt etterlengtet tid på Internett går jenta og de andre fra toget ut i de kalde gatene. De vandrer rundt og prøver å få et inntrykk over byen som ble opprettet av en russisk soldat i 1661. Etterhvert starter reisen mot et av verdens under, verdens nest største innsjø – Baikal.

Etter et par timer på buss kommer de rundt en sving og kan se vann så langt øye kan se. Rundt stiger mørke fjell opp mot himmelen. De stopper i en liten landsby kalt Listvyanka. Der er det falleferdige hytter i alle slags farger, løshunder som desperat letter etter mat og markeder hvor man kan finne alt fra fisk til smykker. Dette er jo virkelig fascinerende, tenker jenta mens hun springer rundt med det nye kameraet sitt for å prøve å fange de perfekte øyeblikkene. Gjengen fra toget bestemmer seg for å gå en tur langs innsjøen for å prøve å få et bedre bilde på den vakre naturen. En av de mange løshundene bestemmer seg for å bli med.

Mens gjengen går langs de bratte stiene forstår jenta plutselig at hun faktisk er i kalde Sibir ved en innsjø større en noen annen. Det er noen øyeblikk i livet hvor du faktisk innser hvor og hvem du er, og et slikt øyeblikk var det jenta opplevde. Rundt henne var det mennesker fra så og si alle verdensdeler. Noen ganske lik henne selv, andre helt ulik. De deler de samme opplevelsene, men de oppfattes ulikt fra person til person. For noen kan det vær det vakreste de noen gang har sett, for andre bare middelmådig. For noen kan vannet være gråblått, for andre blågrønt. Verden er nok helt forskjellig fra øyne til øyne, tenker jenta. Eller kanskje ikke? For jenta var det et syn hun aldri vil glemme.

Etter en natt i den lille landsbyen starter veien tilbake til storbyen og en ny togvogn som skal ta de reisende fra Sibir til Mongolia. Et land som jenta har store forventninger til. Når de kommer på toget er det fullt av andre hvite turister som prøver å få plass til all bagasjen i de små kabinene. Jenta hører noe tysk, noe fransk og enda mer engelsk. Jenta kommer seg fort på plass. Dette er hjemmet hennes nå og hun vet hvor alt er, når hun burde spise, hva hun burde gjøre og hva hun må gjøre for å sove best mulig. Hennes største utfordring er å være den hun vil være, ikke å få plass til den store ryggsekken.

Sent på kvelden krysser toget grensen til Mongolia. Slettelandskapet åpner seg og solen farger himmelen rød. Alle hopper ut av sengene, drar med seg kameraet og stiller seg ved vinduene for å prøve å knipse bilder av naturens underverker. Det blir helt stille i korridoren og alle stirrer ut vinduene på naturen som suser forbi. Hva er det de tenker på, undrer jenta. «Er det slik at alle mennesker tenker like mye? Og vil en slik solnedgang vekke de samme følelsene i en person fra Norge som i en person fra Australia, eller er det helt ulikt?» Den norske jenta setter seg tilbake i den harde sengen sin og begynner å skrive ned alle tankene i dagboken sin. Kanskje vil hun ha svar på alle spørsmålene sine når reisen er over.

Fortsettelse følger..

Reklamer

9 comments

  1. rnerheim · oktober 27, 2014

    Du verden så bra skrevet… naturlig og reflekterende, – som gir oss en innlevelse utenom det vanlige..
    Klem fra pappa

  2. Synne · oktober 27, 2014

    wow.
    Vel, jeg vil ikke at du skal forandre deg. Men jeg skjønner hva du mener. Og jeg er sikker på at du forandret deg mer enn du klarer å se nå. Kanskje du ser det når du kommer tilbake. Kanskje du aldri ser det selv. Du kan prøve å sprenge noen grenser du har satt for deg selv, men ikke bli helt yolo. Ikke la det gå utover helsa hvertfall.

  3. Astrid Reistad · oktober 27, 2014

    No har du begynt på reine spenningsromanen ! Ingen tvil om at behersker skrivekunsten. Har fått så mange meldinger i dag med lovord om innlegget at eg gledde meg til å komme heim fra arbeid å få lese det dei skreiv om. Du er rett og slett FLINK. Venter i spenning på neste kapittel. 🙂

  4. Inger lise Frøystadvåg · oktober 27, 2014

    For eit flott innlegg. Du he mykje å lære oss alle om refleksjon og sjølvinnsikt! Ej må virkelig minne mej sjølv på kor ung du e når ej les. Gleder mej til å følge med dej vidare på alle måter. God tur vidare. Klem frå Inger-Lise

  5. Jorunn Nerheim · oktober 28, 2014

    Veldig bra, Ragnhild-Marie.

  6. Unni · oktober 28, 2014

    Hei igjen Ragnhild Marie 🙂 Har sagt det før og sei det igjen . Du kor flink du er til å skrive :-)) Men tenker også at det er ikkje nok når en skriv som deg . En må vere reflektert og ydmyk og . Og det er du .. Lykke til videre på turen og takk for at du deler den med oss :-))

  7. Tone Syltebø · oktober 31, 2014

    Veldig kjekt og ikkje minst spennande å følge bloggen din. Tusen takk for at du skriv slik at vi kan reise litt i lag med deg. Tøffe du:) God tur vidare!

    • Ragnhild-Marie · november 3, 2014

      Tusen takk, Tone! Håper alt står bra til hjemme 🙂

  8. Tilbaketråkk: … | ragnhild-marie

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s