På tur mot Ulruru

(Skrevet 31.oktober 2015)

Australia er det sjette største landet i verden. Det bor over 23 millioner mennesker her. Midt inne i dette enorme landet finner man et fjell. Dette fjellet heter «Uluru» og vil gi deg en wow-følelse du aldri har opplevd før. Veien dit vil også gi deg minner du aldri kommer til å glemme. Hvertfall ikke jeg. 


Etter å ha tilbrakt en dag i Adelaide med speed-sightseeing, bekjemping av jetlag og mye snakking om ting som har skjedd i løpet av de siste måndene satte vi kursen mot Uluru nasjonalpark. Første etappe var en 11 timers busstur til Cobber Pedy. En bitte liten landsby med ikke annet en ørken på mange mils omkrets. Bussturen gav oss en av de fineste soloppgangene jeg noen gang har sett. Vi satt der, tre norske jenter med hver vår spilleliste på ørene og hver våre tanker, på vei mot et av verdenes største naturfenomen.

Cobber Pedy, vårt første stoppested, er kanskje det mest spesielle stedet jeg har vært på. Det er så og si ingenting å gjøre der bortsett fra å se, lese, studere og lete etter sin egen opal. Landsbyen er bygd opp rundt gruvedrift og mange av husene er bygd under bakken, kallt dugouts, for å beskytte mot varmen. Det regner så og si aldri der, og det er ikke unormalt at det er over 50 grader. Vi sov i en slik «dogout» mange meter under bakken. På kjøpet fikk vi en del dårlige (men morsomme) vitser fra mannen som drev stedet. Gary het han, en gammel mann uten tenner og stor ølmage. Og en voldsom lungekapasitet. Det er en type jeg kommer til å huske lenge.

Reklamer

Tiden flyr

(Skrevet 25.oktober 2015) 

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Tiden har gått så fort. Plutselig er det nesten to uker siden jeg klappet hunden en siste gang, at jeg såg utover Moldefjorden og at jeg satte meg på første fly mot Australia. Det er så rart.

Det har vært vanskelig å komme inn i backapackermodus igjen. Det å bli vant til å dele rom med 10 andre, at det går dager før du får dusjet ordentlig og det å leve på et stramt budsjett. Men, jeg elsker det. Jeg elsker å reise, oppleve, møte mennesker, studere og ta til meg alt jeg kan av inspirasjon og erfaringer. Jeg elsker det spesielt mye siden jeg denne gangen er så heldig at jeg opplever det sammen med noen. Denne gangen er det ikke bare «jeg», men det er «vi».

Sammen med meg fra Norge reiste Åshild Bygdås Høgset og på flyplassen i Adelaide stod Kristina Eriksen Isham, og ventet med et stort, strålende smil. Vi er tre barndomsvenninner fra Vestnes som nå skal reise sammen i Australia og New Zealand. Vi har allerede rukket å sett og gjøre mye, derfor har det også vært begrenset med tid til internett og blogg. Dette innlegget blir nok alt for langt hvis jeg skal fortelle om alle øyeblikkene som har gitt meg frysninger, latterkramper og tårer i øynene. Vi får ta det litt etterhvert.

Vi befinner oss hvertfall i Melbourne (Australia) for øyeblikket, en by jeg allerede elsker. Vi har opplevd så mye rart, morsomt og minneverdig i løpet av de få dagene vi har vært her. På onsdag reiser vi videre til New Zealand hvor vi skal kjøre rundt i en campervan med telt på taket i fem uker. Det er så mye å se fram! Det kribler sånn i magen!

Jeg skal nå prøve å samle tankene mine litt og prøve skrive noen innlegg som gir litt mer mening. Her er hvertfall noen bilder fra de første dagene våre i Adelaide 🙂

  1. img_9635_2img_9653img_9660img_9672img_9681img_9702

12.03.16

Kjære dagbok,  

Jeg sitter i en buss i Sør-Afrika og ser skoger, landsbyer og tilfeldige forbipasserende gå langs veiene. Jeg ser nydelig natur, mennesker, dyr – jeg ser liv. Jeg begynner å tenke på alt jeg har sett ut ett lignende vindu tidligere. Jeg har sittet på et tog i Sibir og sett små landsbyer suse forbi, jeg har sett skyskrapere reise seg mot himmelen ut fra ett taxivindu i Hongkong og jeg har sett nydelig natur, majestetiske fjell og turkise innsjøer ut fra et bilvindu i New Zealand. Jeg har sett barn, unge og voksne sitte langs gatene i India gjennom ett tuktuk-vindu, jeg har sett nydelige, gylne strender ut fra bussvindu i Australia og nå sitter jeg her i Afrika og ser innimellom en zebra gå blant trærne. Jeg er så bortskjemt..

Jeg begynner å merke at jeg har reist en del nå. Jeg tenker stadig på alt jeg har sett og opplevd. Jeg merker at uvanlige ting begynner å bli vanlig for meg. Det er ikke mye som sjokkerer meg lenger, på godt og vondt. Noen dager skulle jeg ønske reising var nytt for meg og at jeg ble like begeistret for å se en apekatt på et gjerde, en gjeng afrikanere sitte på lasteplanet av en bil eller et stor vakkert fossefall. Jeg sliter bare med det luksusproblemet att jeg har sett mye lignende før. Jeg føler dermed at jeg kanskje ikke setter like mye pris på det som andre.. Det betyr derimot ikke at jeg ikke er begeistret for hver enkelt apekatt på et gjerde, hver landsby eller hvert fossefall jeg ser. Verden er så ufattelig vakker og uansett hvor mye jeg ser av den, vil jeg aldri tenke noe annet.

Jeg begynner å nærme meg ett halvt år på reisefot. På mange måter føles det som jeg akkurat reiste hjemmefra. Det er når jeg begynner å tenke på alle stedene, menneskene og opplevelsene at jeg forstår og kjenner at denne kroppen har reist i snart 3900 timer. Jeg har lagt utallige mil bak meg, jeg har tatt tusenvis av skritt, jeg har pakket sekken utallige ganger og jeg har sett ufattelig mye. Men jeg har fremdeles ikke fått nok. Sist gang jeg reiste var 3 månder mer enn nok for meg, denne gangen vil jeg nesten ikke hjem. Jeg vet ikke om jeg noen gang blir klar for å reise hjem.. Hva er det egentlig med verden som trollbinder meg slik..? Men hjem, familie, venner og jobb begynner å skimtes i det fjerne og jeg gleder meg på mange måter. Jeg gleder meg til å gi bestevennen min en stor, varm klem. Jeg gleder meg til å sove i min egen seng og våkne til mamma som står på kjøkkenet og kokkelerer. Jeg gleder meg til å gå på fjellet. Og jeg gleder meg ekstremt til å gå inn døren hjemme og ha en overlykkelig hund komme i mot meg. Hjemme et best på mange måter, det endrer seg aldri.

Jeg har nå tilbrakt 5 uker i fantastiske Sør-Afrika og dette er et land jeg har falt hodestups forelsket i. Dette landet har alt. Varierende og fantastisk natur, hyggelige mennesker, mye gjøre, god mat, shopping, historie, kultur – alt man trenger og leter etter. Dette er et land jeg har lyst å flytte til, så mye elsker jeg det. Når jeg kommer hjem skal jeg gi dere en ordentlig sør-afrikansk guide, men akkurat nå ville jeg bare gi en liten oppdatering. Jeg har bare 2 uker av en mange måneders reise igjen, og de må jeg bare prøve å nyte..

Vi snakkest snart, vakre vakre Norge❤️

 

Hakuna matata*

Jeg legger meg ned på bakken. Jeg ser opp på den lyseblå himmelen. Ett par vakre og fargerike sommerfugler flyr forbi. Jeg ser hvordan solen tvinger strålene sine gjennom tretoppene og skaper et nydelig skyggemønster på det grønne gresset. Jeg lukker øynene og hører fuglekvitter, små fluer busse og noen mennesker i bakgrunnen. Ved siden av meg ligger en 3 månder gammel løve. Han holder hånden min med labben mens jeg stryker han på magen. Han sover. Det nydelige fjeset hans er helt avslappet. Rundt meg ligger 8 andre løver og 3 tigere. Hvordan var jeg så heldig at jeg havnet her, er alt jeg greie å tenke..

Jeg befinner meg på Ukutula løvegård i Sør-Afrika. Det er en enorm gård som tar vare på og studerer løver, tigere, gepard og mange andre typer dyr. Her kan jeg kan gå ut soveromsdøra mi og være omringet av løver, jeg kan kose med en gepard, jeg kan gå en kveldstur og ha en giraff eller en zebra som selskap, og jeg kan stå på lasteplanet av en truck og kjenne den afrikanske vinden ta tak i håret mitt mens vi kjører gjennom den tykke bushen. Det er vanskelig å forklare hvor spesielt det er..

Da vi kjørte inn på eiendommen begynte jeg nesten å gråte. Det høres kanskje teit ut, men det er så stort for meg å faktisk være her. Det er noe jeg har drømt om så lenge, så det å være her sier noe om hvor langt jeg har komme. Idag ligger jeg her omringet av løver. Løver. Jeg kan fremdeles ikke tro det.. Mange syns dette virker så skummelt og det virker som mange er redde for meg, men jeg lover hver enkelt av dere – denne plassen er helt fantastisk. Hun som driver stedet kaller vi Tante Jill, vi får være med noen av løvene så mye vi vil, vi får være med å gå morgenturer med de store løvene, vi kan slappe av ved et basseng, vi kan dra på en liten safari i bakgården og vi kan, slik som i gpr kveld, gå en kveldstur hvor vi finner skilpadder og en liten struts springende før vi går opp på en liten fjelltopp. Der får vi se den nydelige solen som varmer oss alle gå ned i horisonten og kaste et nydelig rødt lys over dette fantastiske afrikanske landet. Hva mer kan man be om?

Vi er en stor gjeng på 15 frivillige og hver dag er vi med på å drive dette stedet. Det er en helt spesiell opplevelse som jeg kommer til å ta med meg resten av livet. Vi gjør alt fra å mate dyrene, til renske innhegningene deres til å bli med rangerne (jaktmenn) ut i bushen for å enten hente mat til dyrene eller hjelpe skadde dyr. Jeg har møtt fantastiske mennesker her, jeg har virkelig fått utfordret meg selv og jeg har lært utfattelig mye om både afrikanske dyr og hvor vanskelig situasjonen er for mange av disse dyrene. Jeg har også lært enda mer om meg selv. Jeg elsker dette stedet, og jeg lover dere mer informasjon senere, men akkurat nå må jeg ut å mate noen små hyener med tåteflaske.

*ingen bekymringer

Byen som gir meg selvtillit

En dag satt jeg på tuppen av en sten på toppen av Tabel Mountain med Cape Town 2000m under meg. Et par småfugler trippet og kvittert rundt meg, vinden tok tak i håret mitt og solen varmte meg i ansiktet. Akkurat da følte jeg meg så ufattelig levende, så ufattelig lykkelig.

Cape town, Cape town hvorfor må du være så innmari fin?

Cape town er min type by. Jeg føler jeg sier det om hver eneste plass jeg drar til, men Cape town er virkelig en by jeg kunne bodd i. Den er stappet av kule cafer, butikker og museumer. Den har mye historie, mye kultur og mye å gjøre. Du finner alle slags type mennesker her, du kan springe på fjellet og du kan ligge på stranda. Det er en by hvor du har alt.

Det som er synd er at Cape town er kjent for å være en nokså skummel by å oppholde seg i. Og ja, du må ta en del forhåndsregler her. Man må være forsiktig med å ta taxi, det er ikke lurt å gå alene som jente i gatene på kvelden og man må passe på tingene sine. Jeg vil likevel si at det ikke er så ille som folk skal ha det til. Jeg føler meg absolutt ikke utrygg her. Jeg har hørt historier om fæle ting som har skjedd på gata, men det skjer vel i alle byer, gjør det ikke? Jeg vil hvertfall si deg det, ikke la frykten stoppe deg fra å reise hit. 

Cape town er jo en by som har gått gjennom mye, og det er nok mye derfor folk er skeptiske. På gata møter du mennesker som stammer fra mange ulike steder i verden og med svært spesielle bakgrunner. Det er derimot det som gjør byen så spesiell. Jeg elsker å kunne gå ut i gatene og være en av mange. Jeg elsker at det er internasjonal by hvor du kan få en smakebit av mange ulike kulturer. Det er nok mye av grunnen til at byen gir meg slik en god følelse. Byen gir meg selvtillit. Her greier jeg å rundt i gatene å føle meg bra, og det er det ikke alle steder jeg kan. Ikke misforstå meg nå da, ikke selvsikker på den «heey sexy lady»-måten som du får høre fra en del herremenn på gata, men mer på den «jeg har det godt med meg selv»-måten. Her alle akseptert. En kveld da jeg gikk gjennom byen med musikk på ørene og med solnedgangen som selskap kom «this girl is on fire» på og vet du, akkurat da følte jeg akkurat det. Jeg lever livet akkurat nå, og jeg elsker det.

Jeg vet jeg burde fortelle dere om den historiske bakgrunnen til byen, om apartheid-systemet som ødela livene til mange 1000 mennesker og hvordan det sørafrikanske folket har jobbet, eller jobber, hardt for å komme seg tilbake. Jeg burde fortelle dere om Robben Island, Nelson Mandela og alle som har styrt landet. Men jeg vil ikke det akkurat nå. Akkurat nå vil jeg fokusere på det gode pg følelsen byen gav meg, hvis det gir mening? Hvis du reise hit anbefaler jeg deg virkelig å dykke litt ned i historien og prøve å lære litt om alt som har skjedd her. Bli med på de gratis guidet turene i byen, dra til Robben Island og besøk Distict Six og Bo Kaap-området. Gå på Tabel Mountain og Lions head. Dra på en tur langs kysten og spis en bedre middag på havnen. 

Victoria and Albert Waterfront  

Victoria and Albert Waterfront  

Biscuit mill marked 

Biscuit mill marked 

Truth Hq Coffee 

Truth Hq Coffee 

District six-museum  

District six-museum  

Bo Kaap 

Bo Kaap 

Boulders beach  

Boulders beach  

Cape point  

Cape point  

På toppen av Table Mountain 

På toppen av Table Mountain 

Jeg har bestemt meg for å reise tilbake dit etter jeg har jobbet 2 uker på en løvefarm så da kan jeg skrive et bedre innlegg om hva man burde gjøre i denne fantastiske byen.  Nå ville jeg bare oppdatere og si at – jeg har det så ufattelig bra.

05.02.16

Kjære dagbok, jeg skal nå fortelle deg om den lengste dagen i verdenshistoria mi. Fy…. for en dag. En lang, lang dag.

Det var siste dag i India. Den startet bra med sightseeing i gamle Delhi, god mat, siste innhenting av indiske-impulser og mange hyggelige mennesker. Flyet mitt gikk ikke før 0430 om morgenen etter så jeg hadde hele dagen sammen med Åshild. Jeg bestemte meg derimot for å reise til flyplassen ganske tidlig, både fordi det var billigere og fordi jeg ville ha god tid. Og det er jeg SÅ takknemlig for akkurat nå.

Så jeg kom meg til flyplassen, alt gikk smidig og fint. Jeg satt på metroen litt nervøs med tanke på at jeg nå var på egenhånd. Åshild reiser videre til Malaysia, mens jeg reiser til Sør-Afrika. Det blir, er, svært rart å være alene, men jeg gleder meg. Fremme på den overraskende fine flyplassen gjorde jeg meg kjent, og fant etterhvert ut at jeg måtte belage meg på å vente en stund før jeg fikk sjekke inn. Da jeg kom til skranken og viste passet mitt, startet det..

Greia er, det er nesten flaut å si det, men visumet mitt gikk ut 45 minutter før jeg kunne sjekke inn. Det gikk altså ut 4 februar, jeg skulle dra 5. Jeg snakket med en mann på flyplassen i Kochi, første plass vi kom til i India, og han sa at det ville gå bra så lenge jeg betalte en liten bot. Jeg trodde aldri det skulle bli så mye styr som det faktiske ble. Så jeg sier det med en gang, ikke tull med visum i India. Det kan visst, hvis du er skikkelig uheldig gå så langt at du ikke får slippe inn i India igjen. 

Først måtte jeg stå å vente på at en av de bak innsjekkingsskranken sprang til immigrasjonskontoret for å høre om jeg kunne komme til dem eller om jeg måtte helt til ambassaden.. Da de sa det hold jeg på å tisse på meg! Det første jeg skulle gå igjennom alene var å måtte dra til ambassaden i Delhi midt på natta?! Da hadde jeg jo aldri rukket flyet mitt.. HELDIGVIS kom de tilbake og sa at jeg kunne gå til immigrasjonen på flyplassen og snakke med dem. Jeg takket inderlig og rødflammet, svett og sjelven gikk jeg videre for å sende bagasjen. Men da, fant de ikke navnet mitt i systemet.. De skjønte ikke hvor jeg skulle, de skjønte ikke billetten min og de skjønte ikke at jeg kunne reise i 6 måneder.. Jeg tenkte bare at nå blir jeg værende her. Etter 15 minutter fant de heldigvis ut av det og jeg kunne sende bagasjen min til Sør-Afrika.

Da startet neste utfordring. Heldigvis fikk jeg hjelp av to veldig hyggelige karer som førte meg til immigrasjonen. Der måtte jeg stå vente mens flere gamle menn stod å diskuterte. Jeg måtte betale 5400 rupee i kontanter. Det tilsvarer ca 600 norske kroner. Jeg som, for noen timer siden, brukte opp de siste rupeene jeg hadde måtte så finne en plass å ta ut penger. Det var heller ikke lett. Jeg fant en minibank, men forvirra og ut av det som jeg var tok jeg ut 4500 ikke 5400. Da jeg kom tilbake for å ta ut 1000 rupee mer, hva tror du skjedde da? Kortet mitt var blokka…. Altså. Jeg har ikke ord. 

På dette tidspunktet var det like før jeg satt meg ned på gulvet og grein. Klokka var 2 på natta, jeg var sliten, varm, sjelven og stressa. Men igjen, heldigvis, så kom jeg på at jeg hadde 200kr i sekken!! Og takk Gud for at en av de mange kioskene faktisk kunne veksle de. Hvis jeg ikke hadde hatt de 200kr i sekken, så vet jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd. Jeg sprang bort til kontoret med de siste pengene, fikk betalt, de stemplet passet mitt, og jeg fikk gå å stille meg i den evig lange immigrasjonskøen. Der måtte jeg også stå å vente ett par minutter ekstra, for fyren jeg snakket med var ikke sikker på om han kunne sende meg igjennom… Etter dette rotet jeg også kaffe.

Jeg vet ikke om denne situasjonen høres ille ut for dere, men jeg lover dere – å være midt oppi det var ikke gøy. Eller det er gøy nå da. I etterkant. Det verste var å føle at de ikke trodde på meg, eller at de trodde at jeg gjorde noe galt. Det føltes som de ikke trodde jeg var den jeg utgir meg for være, at jeg ikke er turist etc. Det som derimot er fantastiske med hele denne situasjonen er jo at uansett hva det var så ordnet det seg. Det var mye galt som skjedde i løpet av kort tid, men jeg fant en løsning. Det gjør man jo som regel. Det finnes alltid en måte og det fikk jeg erfart denne gangen også. Det er absolutt ikke noe jeg anbefaler å telle antall dager i India feil, booke flybillett ut av landet før du har dobbeltsjekket visumet eller å stole på det en liten, gammel mann med dårlig engelsk på en liten flyplass i India forteller – men jeg kom meg gjennom det. Jeg har hvertfall lært nå.

Og for å gi ett eksmepl på hvordan det også kan gå, så kom Åshild seg gjennom uten noe styr. Jeg tror dette var verden som ville gi meg en virkelighetssjekk, og for å si det sånn, nå er jeg tilbake. Og jeg elsker Sør-Afrika allerede. 

Store, kaotiske, fantastiske India

Jeg har nå vært i landet jeg har drømt om å reise til så lenge. Fire uker tilbrakte vi i dette svært spesielle landet. Vi reiste fra Kochi i sør til Delhi i nord. Vi var ute ved kysten og vi var inne ved fjellene. Vi har sovet på alt fra madrasser på et tak til 5-stjernes hotell. Vi har drukket chai med lokale ved veikanten, vi har spist nydelig mat på en søt restaurant drevet av briter, vi har sovet i hytter på stranda, vi har spist mye naan-brød og drukket mye lassi. Vi har kjørt tuktuk, tatt nattog og busser og møtt mange interessante personer på veien. Det har vært litt av et eventyr og det er utrolig rart at jeg nå har vært i India.

Jeg tenkte at jeg bare skriver kort om de siste plassene vi har vært så dere alle får et klarer bilde på hvor, hva og hvordan. Men, India er et land man må oppleve selv for å virkelig forstå hva det handler om. India er store forskjeller. Det begynner å bli veldig klart for meg. Kontrastene er så tydelige, så voldsomme. Man blir vant til de rareste ting i dette landet og man opplever daglig ting man ikke kan oppleve andre steder. Det handler bare om å lære seg å sette pris på det og godta at det er bare slik India er, og man kan ikke gjøre noe med det. Og at det er en bra ting. En fantastisk ting. 

 

Mumbai

Vi hadde bare tre dager Mumbai, og for meg var det nok. Forstå meg rett, jeg likte byen. Jeg elsket det når vi kjørte rundt i en taxi og såg månen lyse så inderlig vakkert over byen. Jeg elsket å se skyskraperne reise seg mot himmelen og se de små barna leke langs veiene. Jeg elsket det når små jenter såg på oss med store øyne og forsiktig sa «hi». Jeg elsker at Mumbai er en by du aldri blir ferdig med, men den gav meg ikke en ekte indisk følelse. Hvis det gir mening? Vi fikk bare et lite glimt, men jeg vet at hvis vi skulle gått dypere måtte vi ha vært der ganske mye lenger.

Mumbai er en by som tilbyr mye. Du finner alt fra museumer, templer og kirker til shoppingsentre, fancy resturanter og fine strøk. I denne enorme byen tar det fem minutter å gå fra et fancy, overdådig område med skyskrapere og fine hus, til å plutselig gå i skitne bakgater hvor menneskene lever i skur, lager maten sin på fortauskanten og sover på en madrass på veien. Mumbai er jo den byen i verden med størst slum.. I slike byer er det viktigste tipset mitt å gå. Det er da man får se byen på best måte, etter min mening.

Ting og steder jeg syns er verdt å sjekke ut er Gateway of India, Leopold Cafe, ett av de mange museumene, Marine Drive, The nutcracker (cafe), ett av de mange kinokompleksene og togstasjonen. Du har kanskje sett bilder av mennesker som henger utenfor tog? Det er fra Mumbai! 

Gateway of India  

Gateway of India  

Marine Drive  

Marine Drive  

The nutcracker  

The nutcracker  

 

Varanasi

Av en merkelig grunn har jeg ikke så mye å si om Varanasi. Mest fordi jeg tror det er en by man bare må oppleve selv. Men for dere som ikke vet så mye om denne nordøstlige byen i India så er det en by med «5» millioner innbyggere som ligger ved den svært hellige elven Ganges. Ganges er Indias største elv og blir omtalt som «Moder Ganges». I denne elva bader hinduene, de strør asken til sine nærmeste, og de beregner Varanasi og Ganges som ett av de mest hellige stedene i India. Det er rett og slett noe man må se med egne øyne, for det er vanskelig å forklare stemningen i denne byen.

Varanasi er en veldig sjarmerende by med mye liv, tuting og mange kyr i gatene. I gamlebyen kan man rote seg bort i trange, små gater, drikke «den beste lassien i India» og kjøpe sjal fra en av de mange bodene. Innimellom kommer det ei ku gående, man kan høre noe synge ut en bønn fra et av de mange templene eller så kan man spise på en av de mange «tyske bakeriene». Vi hadde bare tre dager i denne byen og fikk ikke gjort mye, men det er helt klart en by man kan være lengre i. Så lenge man har sterk mage og en ikke så sliten hjerne, vel og merke. Det er mange spesielle inntrykk å ta til seg i denne byen, og jeg har bilder som kommer til å være med meg resten av livet. Det viktigste man kan gjøre her er å ta en båttur på elven enten ved soloppgang eller solnedgang for å se ritualene til hinduene, og ta en del i seremonien som skjer ved elven hver kveld. Det var kanskje det mest spesielle for min del.. 

 

Agra

Den eneste grunnen til at folk reiser til Agra er Taj Mahal. Før vi dro dit snakket vi med mange som hadde vært der og alle sa at en dag i denne byen er nok. Og det skjønner jeg nå. Det er en grå, trist og fattig by hvor man havner i turistfellen. Du betaler mye penger, men pengene går ikke til dem som virkelig trenger det.. Alt går til vedlikeholdet av de store templene, fortene og parkene i byen. Selv om jeg sier dette så er jeg veldig glad for at vi var der en natt. Det at jeg ikke likte byen betyr ikke at jeg ikke er glad for å ha sett den. Jeg syns det er svært viktig å oppleve ett land slik det virkelig er. Ikke bare se det fine turisttingene, men tøre å gå ut i gatene og virkelig se hvordan menneskene lever. Og hvem vet, hvis du reiser dit så kan du være en av de som faktisk liker byen? Men, Taj Mahal er derimot grunn nok til å reise dit. Vær bare obs på at den er stengt for turister på fredager da dette er en hellig dag for muslimer og Taj Mahal har fortsatt en aktiv moské.

For dere som ikke vet så mye Taj Mahal så er det et monument som ble bygd av kongen Shah Jahan til minne om hans yndlingskone som døde da hun skulle føde deres fjortende barn. Det ble påbegynt i 1632 og stod ferdig i 1648. Mausoleumet anerkjent som en fantastisk kjærlighetserklæring verden over.  I 1938 ble det ført opp på UNESCOs-verdensarvliste og i 2007 ble det utnevnt til et av verdens syv underverker. Taj Mahal er et sted jeg har har drømt om å reise til lenge, og nå har jeg faktisk vært der. Det er så rart.. Det beste er at det er så vakkert som du tror det er. 

Agra fort  

Agra fort  

Baby Taj  

Baby Taj  

Taj Mahal  

Taj Mahal  

 

Jaipur

Jaipur er kanskje min favoritt by i India. Det er en slik by hvor du både har det ekte, kaotiske India, men du finner også stillere og «finere» områder med mer vestlig innflytelse. Det er også en by hvor man kan gjøre mye, men også slappe av. Vi hadde fire dager i byen og det er jeg svært glad for. Vi gjorde mye av turisttingene, som å dra til «The pink city», eller gamlebyen som det heter på godt norsk. Den har fått navnet sitt etter at hele byen ble malt rosa for å ønske prinsen av Wales, Edward VII, og dronning Victoria velkommen i 1876. Vi dro til et tempel som er bostedet til over 5000 apekatter og vi gikk på Albert Hall-museumet og lærte mye om Gandhi.

Det som derimot sitter mest igjen er da vi fikk mulighet til å dra til slummen. Vi møtte noen veldig hyggelige gutter som driver en liten skole for å lære slumbarna alt fra å skrive til å snakke engelsk. Rights for education kaller de prosjektet. Jeg har ikke ord for hvor imponert jeg ble av disse guttene, spesielt Dimish, som startet skolen. Han jobber døgnet rundt for å få samlet inn penger til disse nydelige barna. Skolen driver han der han bor og hele livet hans handler om å hjelpe ungene. Han har selv vokset opp i slummen, men var så heldig at han fikk gå ett par år på skole før han måtte droppe ut pga familieproblemer.. Nå gjør han alt han kan for gi disse barna en sjanse også. Vi kan vel lære noe av det, kan vi ikke? Jeg blir så fascinert over personer som gjør alt de kan for andre, selv om de ikke har «noe» selv.. 

Monkey temple  

Monkey temple  

Albert Hall 

Albert Hall 

Delhi  

Hva skal jeg si? Delhi er den andre største byen i India, etter Mumbai, med nesten 17 millioner innbyggere. Det merker man godt når man går ute i gatene. Det er søppel overalt, det lukter rart, det er konstant tuting og det er folk rundt deg til alle tider. Mange liker ikke Delhi, jeg elsket det. Jeg skjønner at mange får et kultursjokk hvis Delhi er første sted man kommer til i India, men etter å ha vært i landet en måned har jeg lært meg til å sette pris på alle disse spesielle tingene. Delhi er en fargerik, livlig og spennende by som tilbyr mye. Jeg elsket å vandre rundt i de trange gatene i gamlebyen og se hvordan menneskene lever der. Jeg er fortsatt så utrolig fascinert over elektrisitetsystemet i denne byen.. Så lenge man greier å se vekk fra alt det triste/skitne, innser man at Delhi er ganske så kul by.. Du kan også bruke mesteparten av tiden din i bydelen, New Delhi, som blir beregnet som hovedstaden i India. Her finner man rene gater, vestlige resturanter og trygge steder å boltre rundt. 

India gate  

India gate  

Red fort  

Red fort  

Oppdatering: Jeg har komme meg til Cape Town, Sør-Afrika, og jeg elsker det! Denne byen har alt. Naturen, maten, kulturen, historien, opplevelsene – denne byen er pakket med gode gaver. Jeg skal nyte de til det fulleste før jeg drar videre til Johannesburg og Pretoria for å jobbe på en løvefarm i tre uker! *lykkehyl* 

#blessed

Hvem er jeg i denne verden og hvor hører jeg hjemme?

Du må unnskyld meg hvis du syns denne bloggen handler alt for mye om livet, å finne seg selv og om hvor vakker verden er. Jeg har ikke komme med mange reisetips, erfaringer eller must see-steder. Jeg har ikke fokusert på å skrive om plassene vi har vært eller turisttingene vi har gjort – for det er ikke derfor jeg skriver. Det er ikke derfor jeg reiser. Sist gang jeg reiste var nok mye for å ha noe å fortelle. Jeg ville bevise at også jeg kunne reise ut i verden alene, oppleve og være tøff. Denne gangen handler det mer om å se, føle og lære. Jeg er ikke så opptatt av å bevise for dere hjemme at jeg reiser. Jeg skriver mer for å formidle litt av alt jeg føler og tenker her ute i verden.

Det er mange som reiser ut i verden for å finne seg selv, og selv om jeg «hater» å kalle min reise for en dannelsesreise, så er det vel akkurat det det er. Jeg har fått bekreftet mye jeg oppdaget sist gang jeg reiste og lærer samtidig nye ting hver dag. Jeg merker veldig godt at jeg har reist før, og at jeg føler meg mye mer voksen enn det jeg gjorde den gang da. Jeg vet nå hva jeg vil, hvem jeg er og hva jeg mener. Likevel føler jeg meg ny og sårbar. Dette er en helt annen reise som gir meg helt andre ting. På denne reisen må jeg lære å være alt jeg er sammen med andre. Jeg må lære å være meg selv i den store verden og stole på meg selv. Jeg må finne min plass. Og det er ikke lett..

Reising handler jo om å se, oppleve, gjøre, lære, spise og utfordre seg selv. Det handler om å se turistattraksjonene, se templene, gjøre aktivitetene og prøve nye ting. Det handler om å gjøre mest ut av tiden man har. Men skjønner du det hvis jeg skriver at det handler om å roe ned også? Det handler jo like mye om å nyte, slappe av og leve i nuet. For min del handler det mye om å se detaljene, å tvinge meg selv til å virkelig se og være her jeg er. Jeg og Åshild har snakket mye om hvorfor vi reiser og hvordan vi prøver å reise for oss selv. Det er så lett å føle at de som sitter hjemme forventer at vi skal gjøre ting hele tiden, at siden vi reiser så «må» vi gjøre alt mulig, hele tiden. Det er lett å føle at man går glipp av noe hvis man ikke ser alt og gjør alt som står på Tripadvisor eller i Lonley planet-bøkene. Dager vi ikke gjør «noe» får vi dårlig samvittighet, men hvorfor? Selv dager vi føler vi ikke har gjort noe har vi enten gått opp på en fjelltopp før solen en gang har stått opp for å se den vokse over byen, eller så har vi vært i en liten landsby og prutet med en av de lokale handelsmennene. Eller så har vi gått rundt i bakgater og sett ting vi aldri har sett eller kommer til å se igjen. Det er jo noe, er det ikke?

Uansett så er reising noe som gir meg ufattelig mye. Selv om jeg har mange dager hvor jeg er sliten langt inn i ryggmargen eller dager jeg savner Vestnes så mye at jeg har lyst å sette meg på første fly hjem, så elsker jeg dette. Jeg elsker alle inntrykkene jeg får, følelsene det gir meg, menneskene jeg møter og lærdommen jeg tar til meg. Jeg elsker de nye tingene jeg oppdager og hvor mye jeg vokser som person. Det er bare slitsom og utfordrende, det er det hele. Jeg tror mange som sitter hjemme ikke forstår hvor sliten man faktisk blir av å reise slik vi gjør. Mange sier vi er så heldige fordi vi er på ferie i 6 månder, og det er jeg FULT klar over. Jeg får frysninger når jeg tenker på hvor heldig jeg er som har mulighet til å gjøre dette. Spesielt når vi reiser i et land som India hvor det å reise til nabobyen ikke engang er mulig for mange. Det er derimot ikke bare fryd og gammen her ute. Det er slitsom å hele tiden måtte forflytte seg, pakke den stappa sekken, bestille togbilletter, finne trygge plasser å bo, prute med tuktuk-sjåfører og finne ut hva man skal gjøre på hver nye plass man kommer til. Men, jeg vet også at det er akkurat dette som gjør dette så spesielt, så spennende og så uforglemmelig. Det er alt dette som gjør at backpackere, reisende, vil ut igjen med en gang de kommer hjem. Man vil bare pakke sekken på nytt.. 

Så, jeg skal fortsette å gå i smågater, gjøre det som faller meg inn og prøve å se så mye av det landet jeg befinner meg i som mulig. Jeg skal så fortsette å skrive tekster om hva jeg føler, tenker og oppdager. Jeg skal skrive ned de ordnene som dukker opp i hode mitt. Jeg skal skrive ned minnene og øyeblikkene som sitter som klistret på netthinnen min. Jeg håper alt det på en eller annen måte vil gi meg en pekepinn på hvor jeg hører hjemme og hva jeg skal ta meg til når jeg kommer hjem. Også håper jeg da, at du som leser denne litt rare reisebloggen også finner noe i det. Jeg håper du finner inspirasjon til å reise, utforske og lære. Men aller helst håper jeg du finner inspirasjon til å være der du er, se detaljene og sette pris på de små tingene. Det er det som utfyller dette rare, spesielle og vakre livet vi lever og jeg håper vi alle kan bli flinkere til å sette pris på det. Jeg håper vi alle kan bli flinkere til å virkelig se, og føle. Det er så mye fint rett foran nesene våre, som postmannen som legger posten i postkassa di på samme måte som han gjort tusen ganger før. Eller som fuglekvitter og solskinn på en tidlig vårdag. Eller den gamle dama med sjal som vasker klærne til familien i ei skitten elv. Eller små barn som leker langs veikantene lykkelig uvitende om farene som lurer ute i verden. Alt er der ute.. La oss oppdage det!

(Og forresten, tittelen kommer av da jeg og Åshild stod å ventet på en buss i Agra og snakket om hvor ufattelig heldig vi er som kan så og si reise hvor som helst og når som helst. Jeg tror vi nordmenn har lett for å ta ting for gitt.. Eller kanskje ikke sette pris på alle mulighetene vi har? Husk bare på vi kan gjøre så og si hva vi vil, og det er en gave vi ikke må kaste bort.) 

 

Litt tilfeldige bilder fra de snart fire måndene jeg har vært på reisefot. Snart kommer det en fotobombe med bilder fra India!  

Et lysglimt

Jeg hadde skrevet en lang tekst om vår første togtur i India. Jeg hadde skrevet om hvordan vi måtte springe etter toget, kaste sekkene våre om bord og hvordan vi sjelvne satt å fulgte med på den treige GPS i redsel for at vi skulle kjøre forbi stasjon vår. Jeg hadde skrevet en tekst om hvordan vi møtte mange hjelpsomme mennesker som, selv hvor stressa og sjelvne vi var, fikk oss til smile, se fargene, menneskene og sjarmen med denne indiske opplevelsen. Jeg avsluttet denne teksten med å fortelle om mannen på gjestehuset vi bestemte oss for å bo på. Men, jeg velger i stede å begynne historien med han. Dette er en mann som fortjener en start, en egen historie. Han åpnet seg for oss og fortalte om livet sitt, og det er noe jeg vil dele med dere. Jeg vil at dere skal vite om «J».

Dere skjønner kanskje at vi hadde en interessant opplevelse på vår første togtur i India. Vi ankom Palolem, Goa, slitne og uttmattet. Vi ble ikke sluppet av på det hostellet vi hadde sett oss ut heller, men mange hyggelige folk på veien førte oss til Rococo Beach huts. Gjennom et vindu, hvor det stod «resepsjon» over, ropte vi hello og en superblid inder dukket opp. Vi spurte han om hadde noe ledig og han viste oss gladelig en av hyttene rett ved stranda. «How much do want?» spurte vi, godt forberedt på at det kom til å bli ganske dyrt. «How much do you want to pay?» spurte han. Vi såg forvirret på hverandre. Jeg syns vi burde starte lavt, den gylne regelen ved pruting, så vi sa 600 rupee. «Okei, I will just ask my boss» sa han og ble borte i 2 minutter. Han kom tilbake med ett stort smil og ett okei. Altså, det vil si 80kr natta for to personer.. Det er godt å være nordmann i India, for å si det slik.

«You know im gonna take all your stuff right?» sa han etter at vi hadde tatt tingene våre inn i den lille hytten vår. Men med det store smile og den morsomme latteren avslørte han. Det mannen var bare en moroklump. Vi ble stående å snakke en stund med denne superblide og superhyggelige mannen. Da vi sa vi var fra Norge, ble han supergira. «You are really good at heavy metal! Im such a metall head!» Latteren vår bare fortsatte og fortsatte. En rar inder elsker norsk heavy metal musikk, hvem hadde trodd det? Etter den samtalen sa han noe om heavy metal og hvordan han er «such a metal head» hver gang vi snakket med han. Han kom med sarkastiske vitser hele tiden og sa «hello» og «good morning» hver gang vi møtte på han.

Dagen vi skulle sjekke ut var derimot litt annerledes. Han kom tidlig på morgenen og sa at vi kunne få ha rommet til vi skulle dra, så vi takket inderlig og roe oss med det. Ett par timer senere kom ett par som ville se på rommet vårt og de bestemte seg for at de ville ha det. Vår kjære venn unnskyldte seg så veldig og du kunne se på hele han hvordan han fikk dårlig samvittighet for å ha lovet oss noe han ikke kunne holde. Jeg vet ikke helt hvilke ord og adjektiv jeg skal bruke for å beskrive denne mannen, men jeg tror ikke det går ann å ikke like han. Han er bare god tvers igjennom, noe som fører meg til grunnen til at jeg forteller om J.

Vi stod utenfor resepsjonen og gjorde oss klar til å kaste på oss sekkene og sette snuten mot Mumbai. J var der og snakket ivrig om forsikring, heavy metal og hvor mye vi alle likte Palolem. Plutselig ble han veldig seriøs og sa «I actually came here to kill myself..» Vi begynte å le og sa at han kunne ikke tulle om noe sånt, og tenkte for oss selv at han bare prøvde litt for hardt. Men da tok han av seg solbrillene sine, såg oss inn i øynene og sa «I’m serious».

Han begynte så å fortelle om livet sitt. Han fortalte oss om hvordan han egentlig er utdannet ingeniør og hvordan han for ett par år siden var en rik mann med en god jobb. Men, han var ikke lykkelig. Han hadde slitt med depresjoner og som han sa selv «I got really dark». Han fortalte oss om hvordan moren tok selvmord etter å ha slitt med parkinson og hvordan faren døde bare en måned senere. Han fortalte oss om hvordan familien hans ikke brydde seg om han og hvordan han var «the bad apple». Han fortalt om hvordan han sløste bort pengene sine på drikke, festing og ting som ikke var godt for han. Det var ikke lenger noe latter og humor i det han fortalte. Han fortalte fra hjertet. Han fortalte oss at han kom til Palolem for å enten drukne seg selv i havet eller hoppe foran ett tog..

Dette var planen hans for 16 måneder siden. Han lever fortsatt. «Im living in paradise now», sa han. Da han kom til Palolem i august i fjor møtte han folka på Rococo Beach huts som fikk han til å se annerledes på livet. Han delte historien sin med dem og de hjalp han til å se lysglimtene, til å se det positive. Idag føler J seg fri. Han har ikke store ambisjoner, han har ikke planer, «I dont even have a plan for tomorrow» sa han. For noen kan det høres asurb ut. Hvordan kan noen etterlate livet sitt, gi vekk alt de har og ende opp med å være fornøyd med å jobbe på et lite gjestehus i Goa? Jeg syns det er så imponerende og bra at ikke kunne annet enn å smile da han fortalte det.

Han fortsette historien sin med å fortelle om en mann, en fotograf for National Geographis (du kan tro jeg ble ivrig) som hadde bodd hos dem for en stund tilbake. Han hadde delt en del historier med J, som da han og tre fotografer hadde blitt fanget i Afrika. Til slutt hadde han sagt «you just have to try and do some good, and enjoy life because you dont know whats gonna happen tomorrow..» Idag er det det J lever etter. Han skjønte at det ikke var penger, en god jobb og en fancy leilighet som var viktig. Og jeg tror mange av oss kan lære av det. J hadde det så trist at han bestemte seg for å bryte med alt. Det er selvfølgelig ikke noe mål at det skal gå så langt som det gjorde med han, men det fikk han hvertfall til å gjøre noe. Jeg tror vi mennesker er alt for flinke til å «godta» situasjoner, følelser og tanker som ikke er gode for oss. Det er ofte lettere å bare «leve med det» enn å faktisk gjøre noe for å få det bedre. Slik burde det jo ikke være.. Jeg vet selv hvor vanskelig det er, men livet skal være verdt å kjempe for. Det er verdt å kjempe for. Det har heldigvis J også innsett. Nå er han en av de morsomste, snilleste og mest ærlige gutta i Palolem som gjorde oppholdet vårt 10 ganger bedre. Nå er det J som er lysglimtet. Så folkens, det er aldri forsent.. 🙂

Å legge merke til detaljene

En mann som bærer en kurv med kokosnøtter på hode. En hund som sover i sanden. En hippie-far som lager sandslottet med barna sine. Indere som kaster frisbee. En guttegjeng som har Photoshoot i strandkanten. Ei lita jente som prøver å selge noen av de hundre smykkene hun bærer på. En internasjonal volleyball-kamp. Kua som ligger å overvåker alle de merkelige folka. En backpacker med fløyte. En gjeng med indiske jenter som danser, klemmer og ler ute i havet. Ei nydelig jente som mediterer. En gjeng akrobater som leker med de indiske barna. En ensom mann på en båt. Ett kjærestepar som kysser i solnedgangen. To norske jenter. Hun ene leser, hun andre skriver. De er begge på reise for å prøve å finne sin plass her i verden, og prøver hardt å reise for seg selv og ingen andre.

Det er rart å sitte her på en strand i India og bare se på folk. Jeg og Åshild bestemte oss for å ha en mobilfri dag, så nå sitter jeg å skriver ned noen av de tusen tankene som svirrer rundt i hode på en gammel passkopi jeg har bært med meg jorda rundt. Vi sitter og ser på en nydelig solnedgang, og jeg prøver å få med meg så mange detaljer som jeg kan. Jeg vil forsikre meg selv om at jeg virkelig er her. Jeg vil at når jeg leser dette om ett par månder, skal huske følelsen jeg sitter med. En følelse av forvirret lykke og sårbar livsglede, hvis det gir mening..

India er et land som får deg til å tenke mye, revurdere mye og til å gå inn i deg selv på en helt spesiell måte. Om du vil på en «finne deg selv»-reise, tror jeg dette er en god plass å starte. Du må ta standpunkt til så mye du aldri har tenkt på før. Du må finne ut hva du vil, hva du ønsker og hva du mener. Kanskje det er derfor så mange elsker India.. Jeg har hvertfall vært innom mange ulike tanker i løpet av disse ukene og reflektert over ting som sitter langt inne. Men på en merkelig måte er jeg like forvirra som da jeg kom hit.. Det handler kanskje om at ting jeg engang trodde og mente, ikke er slik jeg trodde likevel? Jeg lurer på hva jeg kommer til å sitte igjen med etter de neste ukene. Kanskje blir jeg en ordentlig hippie som bestemmer meg for å bli værende? 

Vi har hvertfall opplevd mye i løpet av de ukene vi har vært her. Vi har møtt mange interessante mennesker, sett mye rart, opplevd mye spesielt, spist mye god mat og vært på mange vakre steder. Vi har holdt oss i sør til nå. De første dagene var vi i en liten by kalt Kochi. En veldig fin by egentlig, men den var nok litt for turistifisert for vår smak. Det var derimot en god og «lett» start på India-eventyret. Vi reiste så nordover og tilbrakte en dag i storbyen Bangalore, som ble en forsmak på kaoset som venter oss i nord. Vi likte det da, selv hvor travelt, illeluktende og kaotisk det var. Deretter tok vi vår andre nattbuss til en liten landsby kalt Hampi. Landsbyen er omringet av gamle monumenter og templer. Veldig spesielt, veldig vakkert, men også her litt for turistifisert. Jeg greier liksom ikke å sette ordentlig pris på det når også munken spør om jeg vil ta bilder av han for penger.. Nå har vi komme oss til et lite strandparadis på kysten kalt Gokarna og Kudle Beach. Vi har det så bra her at vi har bestemt oss for å bli lengre.. Det er ett sted hvor vi virkelig greier å roe ned, og det trenger vi etter 3 månder på reisefot.

Når jeg sitter her tenker jeg på ting jeg har vært igjennom, på minner og følelser. Jeg tenker på fremtiden og på fortiden, og på hva som sitter igjen etter disse første ukene i dette store, kaotiske landet. Det er spesielt en liten gutt og ei lita jente som sitter som klistra på netthinna mi..

Det var i Hampi, på noe kalt «hippieøya» at jeg og Åshild var ute å gikk en tur. Vi gikk forbi kuer, resturanter i skur, damer som solgte juice fra tralla si og gamle menn som vaska klærne sine i elva. Vi kom etterhvert til en liten landsby. Det første som møtte oss var en tuktuk full av nydelige jenter i sari. De fikk sjåføren til å stoppe, en mobiltelefon dukket opp, de pekte på øynene våre, plutselig var det en blitz og ett klikk før de ivrig vinket farvel og kjørte videre. Vi gikk paffe og blide videre inn i landsbyen. Jeg gikk entusiastisk rundt med kameraet mitt og ble fascinert over alle fargene, husene og menneskene. Plutselig dukket en liten gutt opp i linsen min med det største smilet du kan forestille deg. Han lyste opp som stjerna på toppen av juletreet. Han stod der, foran ett simpelt, litt falleferdig hus med snørr og skitt i ansiktet og matrester på klærne, men likevel så innmari lykkelig og fin.. Er det ikke rart?

Vi gikk videre mot en innsjø vi hadde hørt så mye om. Litt lenger borti veien gikk vi forbi ei lita jente i en tuktuk som vinket og ropte «helo helo» etter oss. Vi vinket tilbake og fortsatte på turen vår. Men da vi kom tilbake, en timestid senere, var den lille jenta fortsatt i tuktuken. Hun begynte å hoppe av glede da hun såg oss. Vi gikk bort, jeg tok frem kameraet mitt og hun strålte som ei sol på den fineste sommerdagen du kan se for deg. Hun hadde store, lyse øyne, hvitt smil, gullarmbånd og en liten søt kjole. Jeg viste henne bildene jeg tok av henne og du kunne se hvordan hele hun elsket det. Det fascinerer meg slik hvordan disse små barna som sikkert ikke lever i de beste omgivelsene, eller hvertfall etter vår «standard», kan stråle slik av ekte lykke.. Det er jo ingenting som er bedre, men det får deg til å revurdere din egen «lykke». Hva betyr det egentlig å være lykkelig? Og når vet du at du er det?

Det man lærer av å reise i India er at alt det «triste», alt det «stygge» og alt det «rare» har noe fint og sjarmerende ved seg. Jeg skriver det med aposteofer rundt fordi vi vil nok alle definere ting ulikt. Jeg skal ikke fortelle deg hva som er trist, rart eller stygt. Jeg sier bare at her i dette store, merkelige landet lærer du å sette pris på det meste. Den gamle dama som spytter på fortauskanten, mannen som spør om han skal rense ørene dine, kua som går forbi deg på stranda, mannen som spiller «My heart will go on» mens han går etter deg, den lille gutten som spør om du vil ha masla chai igjen og igjen, selv om du har sagt nei takk tusen en ganger, den kaotiske trafikken hvor hovedregelen er «tut og kjør» og de merkelige gutta som stirrer på deg som du er noe sendt fra verdensrommet – alt dette er jo ganske morsomt, når du bare tenker over det. Det er det ekte India, og jeg elsker det.

Så ja, jeg elsker å sitte her på Kudle Beach på kysten av India omringet av alle mulige folk og se en nydelig solnedgang. Jeg elsker å lukke øynene og bare høre, føle og tenke.  Jeg elsker at så mange mennesker, med så mange ulike historier, fortider og fremtider møtes her på ei lita strand i store India og deler dette øyeblikket. Alle nyter det på hver sin måte, men jeg tror alle kjenner den spesielle stemning. Jeg håper hvertfall det. Det er liksom India i ett lite nøtteskall.. Bare en trygg, litt roligere versjon. Jeg sitter hvertfall her og setter pris på de små detaljene og med det elsker jeg livet enda litt mer. Jeg håper vi, eller jeg, blir flinkere til det når jeg kommer hjem også – å virkelig se de små detaljene, og virkelig sette pris på de. Hvis ikke går vi liksom glipp av så mye.. Har hvertfall prøvd å ta bilder av noen av detaljene jeg har sett her i fargerike og uoversiktlige india.